(Nettutgaven - April - 2011) I LIBYA OPPTRER OPPRØRERNE PÅ EN VESENTLIG FORSKJELLIG MÅTE FRA DE HAR GJORT I TUNIS OG EGYPT.

AV HELGE RAMSTAD, MEDLEM AV OSLO SVS REPRESENTANTSKAP

Det er to ting som peker seg ut:

• I Tunis og Egypt var det demonstrasjoner uten voldsbruk fra opprørernes side.
• Opprørerne griper ikke til våpen sjøl om demonstranter blir drept.

I Lybia klarer de faktisk straks å angripe og innta en garnison i Benghazi . De har nok våpen klar til det, - og bruker dem! Når de gjør dette går konflikten straks over til væpna konflikt og BORGERKRIG. 

Dette er ikke den folkelige måten å fremme endringer på. Den er ikke som i Tunis og Egypt: Stole på og mobilisere folket.


I Egypt kom det meldinger om 100 – 150 drepte fra angrep fra sikkerhetsstyrker og det forhatte politiet de først dagene. I Tunis var det likeledes mange drepte og skadde de første dagene. Men de viste disiplin og sto fast på ikke-voldslinja. Det var ytterst kritikkverdig av opprørerne i Benghazi å bruke vold og skytevåpen. Det ødelegger muligheten for en bred og fredelig mobilisering av folkemassene , utvikling av en valgt opprørsledelse og en fredlig overgang fulgt av forhandlinger.

Dette gjør opprørerne fordi de har en annen agenda enn demonstrantene i Tunis og Egypt.

Påstandene om at fly angrep folkemengder, som vestlige media gikk ut med, ble omgående avkreftet . Flyet hadde bare angrepet et våpendepot ved Benghazi.
Lybia er et klansamfunn. Folk i vesten som ikke har oppholdt seg i slike land skjønner lite av hvordan de fungerer, heller ikke i hvilken grad folkene bestemmer. CNN hadde nylig et intervju med Gaddafi. Der gikk det tydelig fram at de ikke skjønner, hvilket Gaddafi helt riktig påpekte. NRKs Gro Holm snakker også i URIX og andre steder UTEN innsikt. Det er fire hovedklaner i Lybia. Lybia er ikke en sentralisert stat , slik vi har i vesten. Landet har ingen hær, men styrker knyttet til de største klanene. Innen distrikter kan klanlederne danne distriktsråd og deres milits grupper operere sammen. Også disse utgjør altså ulike desentraliserte administrative enheter (råd/ komiteer).

Hver klan har en klanleder som ofte har et råd av menn under seg. Klanlederne har eller hadde, avhengig av hvor langt den ”demokratiske utviklinga ” har kommet, absolutt makt. Disse kan altså, ofte med en viss rett, kalles diktatorer. Klanen settes sammen av mange familiegrupper. For et enkelt medlem av familien og klanen representerer begge også trygghet. Både klan og familiemedlemmer forutsettes å hjelpe hverandre når det oppstår problemer, det være seg ernæring, sykdom eller ytre trusler. Konflikter mellom medlemmer tas opp i familieledelsen, så eventuelt over for klanleder eller rådet . Det felles dommer som ikke kan ankes over dette nivået. Som i vårt samfunn er det altså både dominans- og sikkerhetsordninger. De har ikke klasseundertrykkelse og heller ikke sammen samme helse- og trygde system, men de samme funksjoner fins også i klansamfunnet. Det borgelige demokratiet, som innebærer at borgerskapet hersker, blir selvsagt hausa opp som det eneste riktige og det beste av den klassen som først og fremt nyter godene av sitt system, - for det er deres system, ikke arbeiderklassens.


Opprørerne i Benghazi har til nå ikke blitt angrepet . Kanskje avsto de libyske styrkene fra dette, eller de klarte ikke å få organisert sin motstand. I de første dagene etter opprøret startet kunne derfor opprørerne lett innta flere byer langs kysten vestover.


Jeg stiller meg meget kritisk til at ”opprøret” var folkelig og spontant. Som påpekt angriper de straks militærforlegninga i Benghazi og hadde styrker nok til å innta den. De skyter og starter derved BORGERKRIG. Det er rapportert at brittiske spesialstyrker var i landet 10 døgn før opprøret startet. De kom ikke fram til den sentrale opprørsledelsen i Benghazi, men ble arrestert av noen av opprørerne som bekjentgjorde hendelsen . Men britene ble sluppet fri straks etter at de kom i opprørsledelsens varetekt. I det brittisk parlamentet måtte forsvarminister William Hague stå fram og beklage fiaskoen med det britisk bidraget til oppstanden. Det er også rapportert om helikoptre og militært personell inne i landet. Alt dette er krenkelser av libysk suverenitet.

Og det viser at ”opprøret” var planlagt, støttet av vestens ledere, og ikke noe folkelig opprør.

Opprørerne opptrer uansvarlig både når de starter borgerkrigen og når de siden ber om folkelig støtte. Det har de tydeligvis baserer seg på at USA, eller Italia/Frankrike ville gå inn på deres side. Det viser de på flere måter.

Opprørene avslo også to tilbud fra Gaddafi om å avgå, mot sikkerhet for han og hans familie. Ett av tilbudene krevde også at Gaddafi ikke skulle rettsforfølges. Begge disse tilbudene, samt tilbud om forhandlinger framsatt av både Chavez /latinamerikanske land og fra Den arabiske unionen, ble alle kontant avslått av opprørsledelsen. Men ville ikke en aksept av Gaddafis tilbud om å fratre og forlate libysk politikk være en liten pris for å oppnå det resultatet opprørerne sa de hadde: Fjerne Gaddafi ? Jo, men så var nok ikke opprørsledelsen mål bare å fjerne Gaddafi. Opprørsledelsen vil ha kontroll over Libya, altså overta statsledelsen.


I en desentralisert stat og et klansamfunn som Libya ville trolig dette måtte innebære at alle klanlederne overgir seg og avvæpnes. Opprørsledelsen måtte da, med hjelp av USA og vestmaktene , bygge opp sitt eget politi og militærmakt. Men dette ville ikke kunne skje uten massiv undertrykking av klanlederne og deres styrker. Klanen og storfamilien representerer også folks sikkerhet og omsorg. En omdanning av klansamfunn vil, som det har tatt i Norge som hadde slike forhold med småkonger på 1000 til kanskje helt til 1400 –tallet, ta lang tid.

Slik situasjonen utvikler seg har nå libyske styrker drevet opprørerne nesten helt tilbake til Benghazi.

Gaddafi har erklært amnesti til opprørere som overgir seg. Bra. Hva er så USAs politikk? Clinton har fått England og Frankrike til å fremstå på USAs vegne fordi USA er forhatt blant arabiske folk for dets bidrag igjennom år til å holde diktatorer ved makten og undertrykke og utarme folkene. USA uttalte i dag torsdag 17.03.11 foran møtet i sikkerhetsrådet, at USA ønsket å gå lengre enn bare å vedta fly-forbudssone. Hun vil ha utenlandske tropper inn i Benghazi. Og hun agiterer med at Lybias styrker kan forårsake blodbad. Hun nevner ikke amnestiet. Det fornuftig for opprørerne å gå inn for våpenhvile og forehandlinger med den libyske ledelsen , og ikke la seg forlede til å gå USAs og Vestmaktenes ærend. Men her har nok ”opprørsledelsen” dessverre andre planer.

Og Norges utenriksminister Støre etterplaprer bare det USA ledelse sier: ”Gaddafi må gå av!”

NRK1 TV hadde mandag 14.03. invitert Jan Egeland til å kommentere utviklinga i Libya. Egeland sa (jeg tok opp innslaget):
”... det kan se ut til at Gaddafi kan holde på med sine overgrep, som er, ikke minst mot sivile, folkerettsstridige.
Vedtaket i Den arabiske liga gir grønt lys til militære tvangstiltak . Da vil Sikkerhetsrådet etter mitt skjønn måtte gi autorisasjon. Kina og Russland vil ikke blokkere. Da er alt åpent for en vestlig-arabisk felles operasjon.”


Jeg var overraska over Egelands klare kolportering av USAs politikk mht Libya. Så jeg tok en titt på hva Wikipedia har om mannen. Her står det:
"Egeland er per januar 2011 medlem av styret i International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski. "

Tidligere var Egeland i Amnesty International og uttrykte seg mer ballansert. Nå viser han en tydelig pro-maktelite holdning. Hans funksjon og samarbeid med USA og dets maktelite ble derved helt klart. Soros er en reaksjonær mange-milliardær, og Brzezinski er medlem av USAs maktelite CFR og er en av deres fremste ideologer og teoretikere. (Se verdensmaktelite.wordpress.com for utfyllende stoff om vestens maktelite.) Og NRK viser hvem de er talerør for i sin ensidighet. 


Her vil jeg bare kort vise til at Den Afrikanske Union går mot flyforbudssone og enhver form for innblanding i Libyas indre anliggender, og at Den arabiske Liga fortsatt er ledet av de gamle herskerne , som folkemassene nå prøver å kaste på skraphaugen.


USA maktelite og dens allierte i Europa fortjener ingen respekt.

Deres interesse står i skarp motsetning til både de arabiske folks og andre folks grunnleggende interesser.


(Skrevet 16.03.11, altså like før Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 ble gjort 17.03.11. Artikkelen ble avvist av avisa Klassekampen, som støtter flyangrepene!)