HVORFOR STREIK OG AKSJONER I FRANKRIKE OG BELGIA?

Hvor er norske media med sin informasjonsplikt? Vi har ikke fått noen analyse eller forklaring på fagbevegelsens bitre kamp mot forsøkene på å knekke de fagorganiserte i EU. Siden april har motaksjoner i Frankrike og Belgia fått betegnelser som gatekamper vold mot politiet. Våre mainstreem-media har vært mest opptatt hvordan dette kunne ramme EM i forball og ødelegge festen for tilreisende fotballfan. Interessen for arbeiderklassens livskår og framtid i EU er så å si ikke synlig i NRK, Dagbladet; VG m. fl.

Frankrike har i månedsvis vært preget av streiker og aksjoner i protest mot at landets sosialistregjering har foreslått å lempe på en rekke bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Blant annet skal det bli lettere å sparke ansatte og tilpasse arbeidstid, ferier og permisjoner etter arbeidsgiverens behov. Regjeringen mener at dette vil bidra til å redusere arbeidsledigheten, som nå ligger på 10 prosent.

Til sammen har vel 1 million mennesker aksjonert i Frankrike. Philippe Martinez i landsorganisasjonen CGT hadde på forhånd spådd en «enorm» oppslutning.

Knappe ti dager før 1,5 millioner turister ble ventet til EM i Frankrike, trappet landets fagforeninger opp transportstreiken mot president François Hollandes upopulære arbeidslover.

Regjeringen nekter å skrote loven, men har forsøkt seg med innrømmelser på andre områder for å trekke landets største fagforening CGT til forhandlingsbordet. Til ingen nytte.

Striden, som har skapt internt opprør i Hollandes sosialdemokratiske Parti Socialiste, har nå utviklet seg til en av de mest opphetede politiske dragkampene i Frankrike på flere tiår.

Siden slutten av mars har Frankrike vært preget av protester mot den såkalte El Khomri-loven, etter arbeidsminister Myriam El-Khomri.

Loven skal gjøre det lettere for arbeidsgivere å sparke arbeidere, redusere antall frihelger fra 52 til 30, og gi mulighet til å øke arbeidsuka fra 35 til 46 timer.

De sterkeste reaksjonene skaper likevel lov-artikkelen som flytter makt over slike avgjørelser fra nasjonale til lokale forhandlinger.

– Fagforeningene i Frankrike står allerede svakt, sier fagforeningslederen Premat, som peker på at CGT mener loven vil svekke dem ytterligere.

CGT krever på sin side at loven skrives på nytt, noe Hollande til nå har nektet å innfri. I går økte han derimot lærerlønninger og skrinla forskningskutt, mens El Khomri uttrykte glede over rykter om at CGT-leder Phillippe Martinez åpnet for forhandlinger.

Streiker ved raffinerier og blokader av bensindepoter har allerede skapt bensinmangel og panikkhamstring av drivstoff i Frankrike.

CGT har med sine 688.000 medlemmer stor evne til å skape trøbbel for regjeringen. Streikegeneral Martinez har lovet full streik i Paris’ Metro- og busser på ubestemt tid. Det neste står streiker ved landets havner for tur, før flytrafikken til og fra Frankrike rammes.

– Sammen med unntakstilstanden etter terroren i fjor, skaper streiken et bilde av stor ustabilitet i Frankrike, sier Premat.

Ifølge målinger støtter 46 prosent av franskmennene kravet om å skrote loven. 40 ønsker at den skrives om, mens bare 13 prosent ønsker å holde dem uforandret.

Premat mener mange franskmenn vanligvis ser på CGT, som har tette bånd til det franske kommunistpartiet, med skepsis. Stor folkelig motstand mot loven sørger imidlertid for at det nå finnes en større «forståelse» for CGTs streikekamp.

– Men folk flest vil at dette skal avblåses før EM, sier han.

– Og regjeringen vil ikke at vi skal gi et inntrykk av sosial ustabilitet, særlig ikke foran EM, som er svært viktig. Så jeg tror vi kanskje kan få se forhandlinger der regjeringen skriver deler av teksten på nytt, sier Premat, men presiserer at veien videre virker svært usikker.

I mai skrev Klassekampen om hvordan Hollandes eget parti nå herjes av et internt opprør fra venstreorienterte parlamentsmedlemmer som mener El Khomri-loven er et svik mot plattformen de ble valgt på i 2012.

Temperaturen nådde nye høyder da Hollande brukte en omstridt grunnlovsparagraf for å godkjenne loven uten at parlamentet fikk stemme over den.

Titusener av demonstranter fylte gatene i Brussel 24. mai 2016 for å protestere mot «Peeters-loven» som vil øke den ukentlige arbeidstida fra 38 til 45 timer, redusere retten til overtidsbetaling og frata fagforeningene en rekke faglige rettigheter. De protesterte også mot regjeringas kutt i velferdsordninger og kutt i budsjettene til offentlige tjenester og utdanning. Både studenter og arbeidere deltok i demonstrasjonen.

Etter terrorangrepet i Brussel i februar har den belgiske regjeringen gitt seg utvidete fullmakter, og de ble brukt mot demonstrantene. Opprørspoliti med vannkanoner og tåregass ble satt inn mot demonstrasjonen.

Hollande er nå den minst populære lederen Frankrike har hatt i nyere tid. Støtten til ham svinger mellom 20 % og 13 %, skriver The Guardian.

I Frankrike har aksjonene pågått lenge. Det er demonstrasjoner, blokader og streiker. 26. mai 2016 var det demonstrasjoner over hele landet.

Den «sosialistiske» statsministeren Manuel Valls nekter å bøye seg for protestene og påstår at demonstrantene og de streikende arbeiderne bare er et mindretall som vil undergrave demokratiet. Faktum er at 70 % av det franske folket støtter kravet om å trekke arbeidslivsloven. Motstanden kommer fra alle partier, men er sterkest blant tilhengerne av Front National (77 %), noe mindre på venstresida (65 %) og fra høyre og sentrum (54 %). Et lite flertall av «sosialistpartiets» velgere forsvarer loven.

Den franske regjeringa også har gitt seg sjøl unntakslover som blir benyttet for å slå ned protestene. Under demonstrasjonen i Paris ble opprørspolitiet satt inn mot demonstrantene og mange ble skadet. I Caen ble en politimann filmet i det han sparker en demonstrant som ligger på bakken. Klippet av episoden er spredd i sosiale medier og har rimeligvis økt forbannelsen over brutaliteten til politiet. Manuel Valls benytter seg også av paragraf 49-3 i grunnloven som gir statsministeren muligheten til å innføre loven uten avstemning i parlamentet.

Klassekampene i Belgia og Frankrike er utvilsomt blant de viktigste klassekampene i Europa på lenge. Endelig reiser arbeiderklassen og ungdommen seg sammen for å slå tilbake overklassens nedskjæringspolitikk, endelig viser fagforeningene styrke. Da er det litt underlig å se at avisa Klassekampen lenge har vært fullstendig taus om begivenhetene. Verken massemobiliseringa i Brussel eller demonstrasjonen i Paris, som faktisk var førstesak på den ellers så sløve Dagsrevyen, er verdiget plass i avisa med det forpliktende navnet.

Da er det fristende å sitere veteranjournalist Alf Skjeseth, som i en kommentar i avisa 26. mai 2016 skriver: «Framleis er klassekampen noko meir enn eit avisnamn, postmodernisme eller ikkje.»

Kampen mot de nyliberale reformene i arbeidslivet er forankret i fagbevegelsen, og landsorganisasjonen CGT skriver om den på sine nettsider og forsikrer om at kampen vil fortsette. Samtlige franske fagforeninger (CGT, FO, FSU, Solidaires, UNEF, UNL og FIDL) har oppfordret medlemmene av nasjonalforsamlinga til å avvise loven, skriver Le Monde.

Men kampen omfatter også studentene, som er blant dem som vil bli rammet av denne loven.

Hollande forsikrer sine landsmenn på TV om at «alt går så mye bedre», men bare 17% av dem er enige i dette, ifølge en fersk meningsmåling.78% av de spurte mener at det «er en økt risiko for en sosial eksplosjon» i Frankrike.

Det er ikke vanskelig å spå at utviklingen i EU går i retning av økt konfrontasjon mellom arbeidermakt mot kapitalmakt i framtiden. Tragedien i Hellas er allikevel en dyr lærepenge for europeisk arbeiderklasse for å få sterkere bevissthet om sin makt og for forsterket klassekamp.

HR

«BREXIT»

ELITEN OG PENGEMAKTA SJOKKERT I ENGLAND

Vel 52 % av britene vil ut av EU. Morgenen den 24. juni ble det politiske og økonomiske establishment «sjokkert», ble det sagt da avstemningsresultatet ble endelig. Ansatte i et av imperialismens finanssenter – The City – i London gråt. Noen lamslåtte og andre sinte over at demokratiet valgte som det gjorde. Hovedstrøms-media, toppolitikere og finansinstitusjoner hadde kjørt en elendighetskampanje i måneder for å skremme den britiske arbeiderklassen til lydighet. USAs president og utenriksminister advarte mot «Brexit», uten at de selvfølgelig ikke blandet seg inn i det forente kongedømmets inder anliggende. Selv Erna Solberg ble tilkalt for å fortelle at den norske «løsningen» med EØS var uakseptabelt for britene. De måtte bli i EU. Selv ledelsen i Labour og i den engelske fagbevegelsen anbefalte å bli i unionen. Det samme som sosialdemokratene i vårt land foran våre folkeavstemninger.

EEC-/EF-kampene i Norge 1972 og 1994 var en folkets kamp mot media, ledelsen i de store partiene og finanseliten. Som i Norge vendte flertallet i Storbritannia disse mektige pådriverne for å underkaste seg monopolenes og eneveldets «fellesskap».

NRK gjør jobben sin og overøser oss med hvilke problemer England står ovenfor. Det hersker en dyp usikkerhet over hele Europa om framtiden for unionen. Det heter at England står «utenfor» Europa. Englands demokratiske avgjørelse er en «fare» for at andre medlemsland Frankrike og Nederland skulle finne på lignende demokratiske eksperiment – nemlig å be direkte om folkets mening – for dermed å forlate dette fellesskapet. Det blir turbulens i finansmarkedet, pundet er allerede på historisk bunnivå, briter vil få vansker med arbeid i resten av EU, næringslivet får uforutsigbar framtid. Ikke rart at den politiske eliten og overklassen er nedslått. Men vinnerne jubler. For hva? Det unnlater NRK å finne ut av. I de timelange sendingene dagen derpå intervjues et fåtall av Brexit-tilhengere for hvorfor de stemte for engelsk utgang. De pådyttes uansett innvandrerskepsisen som hovedmotiv selv om den engelske arbeiderklasse i ti-år har rast mot det brusselske enevelde, det udemokratiske plutokratiet, arrogante EU-politikere og at kløften mellom de rike og fattige i Europa øker. Sikkert nok har migrasjonsproblemene spilt en stor rolle men det er en undervurdering av den vanlige mann og kvinne i øyriket å ikke tro at den skjendige behandlingen av Hellas, den enorme arbeidsledigheten i Sør-Europa, privatisering av felleseiendom og –tjenester og bankenes kyniske profittbegjær, har motivert til flertallet for brudd med EU. Tror man at kampene i Belgia og Frankrike mot «reformer» i arbeidslover som fører til sosial dumping, kutt i pensjoner, syketrygd og velferdsgoder har gått dem hus forbi.

Det bemerkelsesverdig er at britisk fagbevegelse og Labour syntes å ha lukket øynene for disse kampene og opprør i hjertet av EU og anbefalte fortsatt medlemskap. Den sosialdemokratiske lederen i partiet, Corbyn, som lenge seilte under falsk flagg mot NATO og EU står for fall. Labour må finne sin plass i britisk arbeiderklasse og må gå inn i klassekampen på rett side.

De «kloke» norske politikerne som Solberg, Stoltenberg og Jagland, sier med alvorlig mine at lederskapet i EU må endre seg. Det må blir mer samstemmig med EUs befolkning. De må «ta seg sammen» var blant annet statsministerens orakelsvar på hva som må skje.

Med EUs grunnlov – Romatraktaten – og andre tilleggslover kan ikke EU – uansett lederskap – bli noe annet enn det det er: Monopolkapitalens og pengemaktas Colloseum for generering av makt og penger. Med de fire frihetene om kapital. arbeidskraft, tjenester og varer vil arbeiderklassen alltid blir tapere i kampen for å bevare og å bedre sine levekår. Kanskje noe av sjokket til makteliten skyldes at de fornemmer at flertallet i England og Wales forstår dette og nå trosser deres planer.

Hva var det som svingte flertallet i folkeavstemninga i Storbritannia til fordel for Brexit? Ved siden av å se undergangen i de andre EU-land følte de selv på kroppen at de hadde fått nok av den løsslupne markedsøkonomien. Denne økonomien har utnyttet dem og tatt fra dem jobbene, som har ført til fattigdom og forfall i byer og gater og miniumslønninger som er tvunget på dem. Bestemt av den herskende politiske eliten som gir fullstendig blaffen i hvordan vanlige folk har det.

Det er i tradisjonelle Labour-bastioner at arbeidervelgerne har gått mann av huse for å stemme Leave. Derfor må denne delen av resultatet leses som en klasseprotest – mot det ikke-valgte og arrogante EU-byråkratiet, mot Cameron, men også mot Labours ledelse.

Tyngdepunktet for Leave var i de tradisjonelle industribyene i nord, i Labours kjerneområder

Undersøkelser gjort av «YouGov» viser at det er arbeiderklasseområdene som er mest mot EU. Det blåser et stort hull i Labour-ledelsens politikk med å støtte Brussel mot viljen til sin egen velgerbase.

De middelklassedominerte universitetsbyene er derimot for EU.

Det går et svært tydelig klasseskille tvers gjennom denne folkeavstemninga.

I England var London den eneste regionen som stemte «Remain» (forbli). I de andre regionene ble det flertall for Leave (forlat) 58 % i Yorkshire og Humberside, 54 % i North West, 59 % i West Midlands, mer enn 50 % både i South East og South West.

Utenom den økonomiske overklassen var støtte til Remain størst blant unge under 24 år med hele 75 %.

Det ble klart flertall for Remain i både Skottland og Nord-Irland. Det har fått skottene til å reise spørsmålet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet. Og i republikken Irland sier Sinn Fein at dette reiser spørsmålet om et forent Irland med ny styrke.

En britisk utmelding av EU vil frata Washington USAs fremste trojanske hest innenfor unionen, og det vil forrykke balansen mellom London og Frankfurt som finansmetropoler. Men det vil også riste hele EU-systemet i sammenføyningene. Det er reist krav om folke-avstemninger både i Frankrike og Nederland, og i prinsippet kan nå alle medlemsland bestemme seg for at det er deres tur til å stemme over medlemskapet. Innad i EU vil en britisk utmelding bety at Tysklands dominerende rolle blir enda sterkere, og det er opplagt kilde til nye kriser.

Brexit-flertallet er uansett en voldsom mistillitserklæring mot EU-systemet og EU-kommisjonen. Men om de ikke-valgte presidentene og kommisærene vil ta det innover seg, er en helt annen sak. Brussel har god trening i å se bort fra hva flertallet av europeerne ønsker. De «tar seg ikke sammen» og følger Ernas råd.