Da folkefronten seiret i Spania: For 80 år siden, 15/1-1936 ble Frente Popular etablert i Spania. Ved valget 1 måned senere, 16/2-26, vant Folkefronten etter streiker og opprør.

På 7. kongress i Komintern, arbeiderbevegelsens 3. internasjonale, fikk enhetsfront-linjen full oppslutning. Det gjaldt også Frankrikes Kommunistiske Parti, PCF, som gikk inn for Front Populaire, også ut fra erfaringer fra fascismens frammarsj i Sentral-Europa. Denne linjen til spanske og franske kommunister ble retningsgivende for i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. På folkemøte i Madrid, 2/6-35, like før Komintern-kongressen, gik José Diaz inn for å samle alle anti-fascister. Diaz var generalsekretær i Spanias kommunistiske parti, PCE, før La Pasionaria alias Dolores Ibárruri ble leder for de spanske kommunistene i eksil etter den spanske borgerkrigen.

PCE ga ikke opp sine egne revolusjonære mål, men tok hensyn til den konkrete situasjonen i landet og verden. José Diaz: `Vi står på vårt program; arbeiderklassens herredømme og vi vil fortsette å slåss for det, men i farlige tider når fascismen har nøkkelposisjoner i statsapparatet, er vi villig til å kjempe for minimumsprogram. Det forplikter alle. Vi tar initiativ til å bygge ut enhet mellom antifascister. I forsvar av arbeidsfolk, breie folkemasser og antifascister trenger vi en provisorisk og revolusjonær regjering, som er forpliktet av folkefrontens fellesprogram.`

15/1-1936 samlet sosialister, kommunister, borgerlige og venstre-republikanere fra Catalonia seg i Frente Popular for å redde den 2. spanske republikken fra aggressiv fascisme. Ved valgene i februar 1936 fikk folkefronten flertall i parlamentet. Så utløste fascistene en grusom borgerkrig.

Hva var bakgrunnen for Frente Popular? Som ellers i Europa oppsto arbeiderbevegelsens organisasjoner like før 1900. PSOE, Partido Socialista del Trabajo; Det sosialistiske arbeider-partiet, ble stiftet i 1879; I 1888 kom UGT-forbundet, Anarkistisk arbeiderkonferanse, CNT, i 1910. For demokratiske krefter ble 1. spanske republikk 1873-1874 framholdt som et ideal.

Spania sto utenfor 1. verdenskrig, men sosial ulikhet og mangel på rettigheter for arbeidsfolk i by og på land skjerpet klassekampen, før og under 1. verdenskrig, 1914-18. PCE, det spanske kommunistpartiet, ble i startet i 1921, i stor grad basert på marxister som hadde forlatt PSOE.

Militær-maskineriet sto bak flere kupp. Nederlag i krig mot USA og mot folket i Marokko er noe av forklaringen på at Spanias kolonimakt brukte vold mot sitt eget folk. Da et reaksjonært og korrupt system fikk et avgjørende nederlag mot marokkanske opprørere i slaget, 22/7-1921 ved Annual, tok general Miguel Primo de Rivera makten via en avtale med kongen `for å stabilisere Marokko`. Fordi Spania sto utenfor 1. verdenskrig, var landets økonomi relativt stabil, men krakket på New York-børsen i 1929 førte til slutt til at regimet falt.

Militærregimet ble støttet av Spanias eliter;biskoper, militære, storindustrielle og godseiere. Kommunistiske og anarkistiske fagforeninger ble underkuet, mens sosialistene ble integrert i et korporativt system. Statens innflytelse styrket seg overalt med militærforvaltere. Samtidig este byråkratiet ut. Regime-motstandere ble fengslet eller tvunget i illegalitet. Alle valg var forbudt. I og med den verdensøkonomiske krisen i 1929 ble organisert motstand mer effektiv.

Den katolske kirke var i stor grad støttespiller for reaksjonære militarister og støttet Primo de Riveras (1870-1930) militærdiktatur. Det samme gjaldt kong Alfonso 8. (1886-1942), som klamret seg til symbolsk kongemakt, basert på militære, storgodseiere og høyre-klerikale. Alt da Rivera innførte militærdiktaturet i 1923, var kong Alfonso i diktatorens skygge. Kongen dro altså eksil da militærdiktaturet falt og Rivera ikke hadde klart å konsolidere en korrupt stat, mens republikanerne seiret i de største spanske byene ved kommunevalgene, 12/4-1931, det første valget etter 1923.

To dager senere, 14/4-1931, ble republikken kunngjort i Madrid. Alfonso dro samme dag til Paris og videre til Mussolinis Roma. Senere hevdet monarkister at `kongen dro i eksil for å unngå borgerkrig`, men Alfonso 8. hadde støttet det første fascist-diktaturet til Rivera. Da forsvant folkestyret og det kom direktorater etter italiensk mønster. Derfor ble kongen avsatt av Cortes, arrestert in absentia for høyforræderi, maktmisbruk og brudd på grunnloven og mistet alle ytre tegn på verdighet, rettigheter og titler med tilleggsbemerkningen: `Verken for seg selv eller sine etterkommere kan han kreve å bli gjeninnsatt som Spanias konge`. (Kort tid før Alfonso døde i Roma, 15/1-41, ga han avkall på tronen til fordel for sin sønn, Juan, far til Juan Carlos I, farfar til kong Felipe VI, fra 2014. Det var noe av bakteppet for kravene om folkeavstemning i Spania om monarki eller republikk da Juan Carlos abdiserte i juni 2014.)

Etter at Rivera-diktaturet falt sammen, vant republikanerne og arbeiderbevegelsen fram ved kommunevalgene i 1931 med flertall i 41 av 50 provinshovedsteder. Niceto Alcalá Zamora (1877-1949) utropte den 2. spanske republikk, 14/4-31. I Barcelona proklamerte Francesc Macià (1859-1933) den katalonske republikk. Diktaturet var styrtet og kongen i eksil. PSOE ble størst ved det konstituerende valget, tett fulgt av liberale og venstre-liberale. De skapte en allianse med forfatteren Manuel Azaña (1880-1940) i spissen og Spania fikk en demokratisk forfatning. Den sikret stemmerett for kvinner og religionsfrihet.

Catalonia, Galicia og Euskal Herria, (på norsk; Baskerland), ble lovet mer autonomi. Derimot ble en nødvendig agrarreform utsatt. Kirkens og militærapparatets innflytelse ble i stor grad opprettholdt, men arbeidsfolk fikk det ikke bedre. Det brøt snart ut nye streiker. Nå hadde de gamle elitene konsolidert seg etter kongens avsettelse. José Antonio Primo de Rivera (1903-36), sønn av den avdøde diktatoren, startet i oktober 1933 fascist-partiet Falangen. Høyre-alliansen CEDA besto av monarkister, høyre-nasjonale og katolikker.

I samme måned trakk sosialistene seg ut av regjeringen. Det ble utlyst nyvalg. Mange velgere på venstresiden og blant republikanere tok avstand fra sitt eget parti og overlot initiativet til en høyreside som gikk fram. Resultat: 5,8 millioner støttet det klerikal-fascistisk CEDA og andre høyre-partier, mens 3,2 millioner stemte på venstrepartier og republikanere. Reesultatet kan nok tolkes ulikt, for tallene var sprikende, men CEDAs seier var ubestridt. Cayetano Bolivar (1897-1939) fra PCE ble ny representant i parlamentet. I 1933 ble første gang en kommunist valgt til nasjonalforsamlingen. Nå dannet høyrekrefter under CEDAs ledelse regjering. Mange sosialister var skuffet og gikk nå inn for væpnet kamp om makten.

Kamper brøt ut i 1934. I Catalonia var det utnevnt en autonom regjering i et føderalt Spania, under president Lluís Companys (1882-1940). Fra før ledet han det venstre-republikanske ERC. Selve separasjonen, som ble styrt ovenfra, foregikk uten større kamper, men Companys og hans medarbeidere ble arrestert og idømt 30 års fengsel. I et opprør på grasrotnivå væpnet arbeiderklassen seg samtidig i nord-spanske Asturias. I en form for revolusjonær enhet overvant sosialister, anarkister og kommunister intern uenighet. 8 000 gruvearbeidere okkuperte provinshovedstaden Oviedo. Regjeringen slo ned opprøret ved hjelp av en viss Francisco Franco. 2 000 arbeidere ble drept, 40 000 ble arrestert.

Regimets hevn-pogromer rammet alle venstekrefter, som samlet seg om å kreve løslatelse for de arresterte. PSOE, PCE og småborgerlige sosialister opprettet en nasjonal hjelpekomité for de politiske fangene. Den antifascistiske folkefronten gjenopptok gamle krav til 2. republikk. I PCE overtok José Díaz (1895-1942) ledelsen. Kommunisten Dolores Ibárruri (1895-1989) så fascismen i Spania som en `umiddelbart forestående trussel. Det skrev hun da også i sine personlige memoarer. Generalsekretær i PCE, Díaz, oppfordret til enhet mellom alle spanske antifascister. Også borgerlige republikanerne støttet alliansen med kommunistene. Den høyre-vridde regjeringen vaklet etter en korrupsjonsskandale. Så ble det utskrevet nyvalg til februar 1936. Det ble fulgt opp med venstrekreftenes folkefront; El Frente Popular.

Ved valget 16/2-1936 fikk Frente Popular en historisk seier. Folkefronten hadde fordeler av systemet med flertallsvalg og vant 263 av 473 representanter i Cortes, mens høyrepartier fikk 132 og det såkalte `sentrum` 32. PSOE fikk flest: 99, CEDA: 88, Venstre-republikanerne: 87, Republikansk Union 37, Catalonias ERC 21 og PCE 17, bl.a. José Díaz og Dolores Ibárruri.

I henhold til avtale etablerte republikanerne en regjering uten sosialister og kommunister. Ny statsminister for 2. gang ble Manuel Azaña. Regjeringen startet en jordreform og satte inn tiltak for å svekke kirkens makt. Men mange steder ventet ikke folk på vedtak av lover som ga åpning for disse tiltakene. Storgods ble okkupert og kloster satt i brann. Allerede før signering av et dekret for løslatelse av politiske fanger hadde arbeidere stormet fengslene.

Seieren for folkefronten var alvorlig for de reaksjonære i Spania. 17/7-36 kom militærkuppet, ledet av Francisco Franco. Med støtte fra fascister i Tyskland, Italia og Portugal ble Spania kastet inn i en borgerkrig, der blant annet kampene om Madrid bølget fram og tilbake.

Trass i en herorisk innsats fra de spanske republikaneren og hjelp fra frivillige i internasjonale brigader klarte ikke de spanske frihets -og demokrati-forkjemperne å stanse Franco-fascismen før 2. verdenskrig, som hadde tyske og italienske bataljoner i ryggen og indirekte kunne seire på grunn av den falske nøytraliteten fra de vestlige non-intervensjons-politikerne, borgerlige demokrater og høyrefløy i sosialdemokratiene. Da fascismen kunne erklære seier over den 2. spanske republikken, 1. april 1939, var også 2. verdenskrig rykket mye nærmere. Men norske og internasjonale anti-fascister som deltok med store offer som frivillige forsvarere av frihet og demokrati for den 2. republikken lærte noe som fikk stor betydning for kampen mot nazi-kollaboratører og fascist-okkupanter over hele verden under 2. verdenskrig og idag.

Bearbeidet for Friheten og Radio Arbeidet, 17/3-2016, Per Lothar Lindtner. Kilde: Florian Osuch / Dolores Ibárruris memoarer, JW, 16/1-16.