Den alternative sannheten

(3 - 17) Det er ingen nyhet at sannhet er et tøyelig begrep. Og medier som forvalter samfunnsdebatt og påberoper seg samfunnsansvar har til alle tider vært dyktige til å etterleve de romslige normene.

Også folk flest har tilpasset seg informasjonsflommen. Vi tror det vi vil tro, og forkaster resten. En slags idyllisk stillingskrig - fram til januar 2017.
Da trampet bokstavelig talt en nyvalgt amerikansk president - og hans rådgivere -  inn i vår blåøyde virkelighet. Han lyver like glatt som mange av sine forgjengere, men i stedet for å rødme når løgnen blir for drøy hytter han med knyttneven og markedsfører et nytt ord i et forsøk på å kamuflere usannhetene. Fra nå av heter det “alternative sannheter” når tunga løper løpsk i den hensikt å føre mottakeren bak lyset.
Og her hjemme går kommentariatet i forvirret fistel. Vel er de vant med “alternative sannheter”. Som brukbart politisk redskap hører de hverdagen til. Men inntil dommedag vil det kategorisk bli benekte at vår vestlige variant er noe annet enn den genuine, rene utgaven. Det er Putin som lyver - hver dag - og hele tiden. En amerikansk president - eller vestlige ledere generelt - er mer å regne som en fasit - oppslagsbøker i hva som er sant og galt.
Når den amerikanske utenriksministeren Colin Powell løy FNs sikkerhetsråd opp i ansiktet og påsto at Irak hadde et arsenal av “masseødeleggelsesvåpen”, og av den grunn måtte tilintetgjøres, var det selvsagt “sant”. Og når Storbritannias statsminister brukte Vår Herre som sannhetsvitne og hemningsløst kolporterte Powells løgner var det et ytterligere bevis for hvem som bar englevinger og hvem som befant seg i president George W. Bush sin “ondskapens akse”.
Og fortsatt er det slik at sannheten - tilnærmet uten unntak - er i Det hvite hus, mens løgnen sitter i veggene i Kreml - som om det er en naturlov.

Ut fra en slik verdensanskuelse har politikken vært enkel å forholde seg til. Derfor blir det ugreie i logikken når det plutselig dukker opp en president som bryter “loven” og rundhåndet erklærer en tilnærmet samlet journaliststand for å være løgnere! Det er da det stokker seg for amerikanske og internasjonale medier - inkludert våre hjemlige.

Medier som til nå pliktoppfyllende har formidlet offentlige sirkulærer fra Det hvite Hus, CIA og Pentagon som om de representerte den edleste sannhet kan vanskelig tåle å bli uthengt som noe av det minst redelige som tenkes kan. Et verdensbilde kollapser av slikt, og de underligste manøvrer blir tatt i bruk for å redde egen og kollegers ære.

Så langt synes Dagbladets kommentator Morten Strand å aspirere til norsk rekord: ”Rystet” over oppdagelsen av at usannheter angivelig har “nådd Det hvite Hus” påkaller han anonyme “framtredende psykologer” som sannhetsvitner for at denne Trump “åpenbart lider av personlighetsforstyrrelsen narsissisme”. Med andre ord: Den eneste forklaring på fenomenet er at mannen må være syk. En frisk amerikansk president lyver da vitterlig ikke - iallfall ikke frekt og freidig.
Kjære vene. Hvor har denne kommentatoren - og hans likesinnede kolleger - oppholdt seg de siste par mannsaldre når norske medier til tider har stått i kø og formidlet “alternative sannheter”? Og enda merkeligere: Hvordan har de selv kunnet opptre som permanente propagandister for det bestående - uten å innse at slike funksjoner nødvendigvis sliter på fagets omdømme?
Folk flest har tydeligvis oppdaget lurvetheten, iallfall hvis en skal tro de mange meningsmålingene som i årenes løp er offentliggjort.  De har vist at tilliten til mediene generelt - og ikke minst til journalister som yrkesgruppe - er ekstremt lav i opinionen. Titter vi på de siste tallene fra “Reuters Institute” forteller de at bare 33 prosent av amerikanerne nå stoler på mediene som institusjoner, mens 27 prosent har tiltro til journalister.
Her til lands er situasjonen ikke stort bedre: Under halvparten, eller 46 prosent tror på avisnyheter, og 32 prosent har tiltro til journalister generelt. En skal lete en stund for å finne en yrkesgruppe som står lavere i kurs blant folk flest.
Det bør være et tankekors. For det første forteller det hvilket spillerom denne Trump har for sine vidløftige “alternative sannheter”, for det andre bør det også her hjemme være et varsel om at norske journalister balanserer på en smal sti hva troverdighet angår.

Heller ikke det norske samfunnet er garantert mot politiske bøller. Vi har dem allerede i vår forgård. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har for eksempel for lengst oppdaget at det kan være politisk innbringende og “skyte” på journalister, noe som bekymrer “sentrale” pressefolk. Slike kampanjer kan bidra til å “undergrave tilliten til tradisjonelle medier”, kan vi lese i presseoppslag.
Det er sikkert riktig, men kanskje burde de som uroer seg bekymre seg mer for hvorfor  troverdigheten er så lav? Så langt ser det iallfall ut som om det er egen innsats gjennom år som har sendt norske journalister i kjelleren hva tiltro angår.