Fra kommunist til liberalist

NRK fjernsynet har i høst vist Erling Borgens versjon av Gerhardsen-epoken i norsk politikk. Det ble en programserie om en mann som var en drivende kraft i alle de politiske faser som preget Arbeiderpartiet i over en mannsalder. Fra å være overbevist kommunist i sin ungdom, via forskjellige valører av sosialisme, endte han sitt liv som høyresosialemokrat og politisk fadder for liberalisten Gro Harlem Brundtland.

Spennet er formidabelt, og ferden fra ytre venstre til sentrum er fascinerende. Borgen skal ha takk for at han greide å formidle eventyret på en måte som selv venstreorienterte bør akseptere som troverdig. 

Det er bra: Vi trenger sannsynligvis historisk påfyll om mannens mangfoldighet, ut over det som har overvintret etter Kråkerøytalen i 1948 og den påfølgende klappjakten på kommunister og andre venstreorienterte.

Nå skal det godt gjøres å grave fram sensasjonelle nyheter om en mann som gjennom 70 år levde i offentlighetens lys. En mann som gjennom eget forfatterskap har bidratt til å rette søkelyset mot egne suksesser, samtidig som historikere avdekket en mer nyansert virkelighet. 

I så måte var fjernsynsserien mer å betrakte som utdyping av tidligere kjente trekk enn kilder til nye avsløringer. Her var særlig innspillene fra hans nærmeste  venner og familie både spennende og utdypende.

---------------

Jeg var så heldig - eller kanskje uheldig - å være aktiv i den radikale delen av AUF og partiet på en tid da Einar Gerhardsen fortsatt var en levende kraft. Jeg kjente ham ikke, men tilfeldighetene førte til at jeg opplevde noen interessante samtaler med ham. Jeg mente den gang at han var troverdig på tomannshånd, men var like overbevist om at han ikke slapp ut mer enn han ønsket.

Etter det dramatiske oppgjøret med Haakon Lie på landsmøtet i 1967 møtte jeg ham eksempelvis som ganske direkte da han åpent antydet partisekretærens tilknytning til CIA etter krigen. Vanskeligere var han å plassere i den første EF-striden i 1972. Vi unge på venstrefløya ønsket gjerne å tro at han egentlig var på “vår side” siden han åpent ga uttrykk for at  partiet måtte skaffe seg EF-motstandere hvis man ikke allerede hadde noen. Nå var det ingen mangel på sosialdemokratiske motstandere - heller ikke i 1972 - så han behøvde ikke bekymre seg om det. Men vi trodde uttalelsen var et håndslag til oss unge. Det var nok en blåøyd fortolkning av en stor taktiker.

-------------------

Sønnen Rune som jeg jobbet sammen med i AUF i den dramatiske anti-NATO-perioden på slutten av 60-tallet hadde et profesjonelt forhold til farens politiske liv. Han ga ikke ved dørene. For meg var det derfor overraskende når han i tv-serien refererte til  familiedebattene rundt frokostbordet der Einar framsto som en engasjert EF-tilhenger som åpenbart tok det tungt at han var den eneste som var på ja-siden. 

Om Einar Gerhardsen hadde vanskelig for å fordøye familiens EF-nei tyder mye på at han  lettere aksepterte nei til NATO-standpunktet som sønnen Rune sto for. Det er kanskje ikke så rart når det stadig blir tydeligere at han på slutten av 40-tallet kjempet lenge for et nordisk forsvarsforbund som alternativ til NATO-medlemskap. Da partiet falt ned på NATO-alternativet oppfattet han det som et av sine store politiske nederlag. 

-------------------

Samlet sett var det et gjenkjennelig bilde av en splittet personlighet vi ble vitne til på fjernsynsskjermen denne høsten. En mann som fortsatt forvirrer partikolleger og politiske medspillere. En mann som åpenbart hadde en velutviklet myk side, som søkte tilflukt i marka og svartkjelen når det røynet på, men som kunne være brutal når han følte for det. Typisk er behandlingen av statsminister Johan Nygaardsvold etter krigen. “Det var et regelrett kupp da Nygaardsvold ble kastet og Gerhardsen overtok som partileder”, sier noen av hans tidligere medarbeidere i dag. 

Beinhard var han også i forhold til Oscar Torp som etter en periode som statsminister på 50-tallet måtte vike plassen for Gerhardsens gjeninntreden. Hans forsøk på å sparke bein under Trygve Bratteli tilhører også den brutale siden ved ham. Her tapte han riktignok, men han greide å forhindre at  Reiulf Steen ble gjenvalgt som partileder i 1981. Uten posisjoner og formell makt dirigerte han et spill fra sykesenga som endte med at Gro Harlem Brundtland seilte fram som partiets nye stjerne. 

Det forunderligste er imidlertid at det ikke nødvendigvis var politisk uenighet som trigget Gerhardsens brutale trekk. Like viktig for hans handlinger var nok oppfatningen av hva som tjente partiet. Derfor var den lojale, men fargeløse Oscar Torp uegnet i lengden, derfor var sfinxen Trygve Bratteli uegnet, derfor ble Reiulf Steen uegnet da det gikk rykter om hans personlige problemer, og derfor var Gro Harlem Brundtland meget godt egnet. Ung, kvinne, og sjarmerende. Da fikk det ikke hjelpe at hun skulle vise seg å bli den som for alvor ledet Ap inn på liberalismens vei. Han visste det nok. Men det gjorde ikke de mange tusen som med faner og røde flagg fulgte ham til graven i 1987.