(2-17)

«En vinterkveld hørtes ulvehyl fra skogen og folkene på prestegården fryktet det verste. Den natten skulle de aldri glemme.»

Slik begynte Rendal-forfatteren Jakob B. Bull sin historie om det dramatiske slagsmålet mellom bygdas løshunder og en flokk ulver på prestegårdens jorder en januar-natt for over hundre år siden.
Jeg vokste opp med beretningen. Far min – rotfestet i Hedmarks dype skoger – leste høyt på kveldstid – og åtteåringen lot seg rive med av dramaet om St. Bernhardshunden Hektor som reddet den lille harebikkja Ajax fra å bli ulvemat på prestegårdsjordene.
Tre, fire mannsaldre seinere opplever vi et nytt ulveslag her til lands, også denne gang er Hedmark sentral arena. Det har ulmet lenge, helt siden ulven tok seg den frihet å trave rundt i norske skoger igjen. Ikke mange - men mange nok til at myter gjenskapes og enkelte har funnet ut at det fortsatt ligger politisk sprengstoff i lett gjenkjennelige far etter gråbein.
Det er ikke vanskelig å forstå at småbarnsforeldre med ulv tassende rundt husveggene kan føle uro. Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange føler selve livsgrunnlaget truet når «skrubben» går løs på sauflokken. Det er ingen grunn til å benekte at slikt skjer. For noen er det snakk om hverdagsopplevelser – og for mange som selv føler presset fra storsamfunnet på andre områder - faller det naturlig å stille seg solidarisk med dem som rammes hardest. Det blir fort demonstrasjoner og mediaoppslag av slikt.
Og i slike konflikttider dukker de opp – de politiske hyklerne. De som gjennom flere tiår har hatt makt og myndighet i dette landet. De som bevisst har formet en distriktspolitikk som har utryddet den lokale kjøpmannen, fjernet postkontoret, lensmannskontoret, grendaskolen, bussruta og bibliotekfilialen. Kort sagt; de som har det politiske ansvaret for at store deler av distrikts-Norge føler seg overkjørt av storsamfunnet med et voksende bygdeopprør som følge.
Plutselig tordner også disse mot den urett som er blitt bygdefolk til del, trygg på at de har funnet et blindspor som hisser gemytter og fritar dem for ansvar: En liten flokk gråbein som i utgangspunktet er belemret med historisk dårlig rykte er som skapt for korstoget.
Fremst i fylkingen står Hedmark Høyre og tidligere landbruksminister, skogeierbossen Johan C. Løken. «Ren fascisme» brøler han ut over fire sider i Klassekampen og maner fram et urbant korstog av «ulvevenner» og bondehatere. Men mellom utbruddene glipper regien og det anes et annet bilde: Det er ikke småbrukeren, sauebonden og folk flest – hverken på Finnskogen, i Trysil eller Engerdal høyremann Løken og hans like illsinte partikolleger slåss for når de hemningsløst pisker opp stemningen. Langt fra. Løken mener å vite at dagens ulveslag er et ektefødt barn av virksomheten til en «sosialdemokratisk herskerklasse» som har endret «eiendomsrettslovgivningen etter en marxistisk lære» med paroler om at eiendom er tyveri». Du verden!
Jeg skal ikke gjøre forsøk på å analysere hans virkelighetssans, men jeg tar ham på ordet når han
forteller at hans viktigste oppdrag som landbruksminister under Kåre Willoch «var å gjenreise eiendomsrett og arverett» her til lands. Jeg skjønner at oppdraget ikke var noen spøk, og at Løken knapt rakk å se resultater i løpet av sine 20 måneder som statsråd. Det faller derfor ikke vanskelig å forstå at «gjenreisningsarbeidet» fortsatt står sentralt for ham den dag i dag.
Men hvor er linken mellom reaksjonær innsats for å reetablere klassesamfunnet og primitivt ulvehat? Det aner meg at at svaret ligger i det faktum at vi befinner oss i den delen av Norge der klassekampen var som mest tilspisset i forrige århundre. Gjennom bitre og lange konflikter maktet skogsarbeiderne å stekke skogeiernes suverene maktposisjon, slik det levende beskrives i boka «Røde skoger». Det ble ikke lenger fritt fram for Løkens henfarne åndsfrender å utbytte fattigfolk på det groveste. Det har han tydeligvis ikke glemt. Det er dette han og hans like har i bakhodet når de snakker om «angrep på eiendomsretten».
I ettertid kom også naturvernerne - som i motsetning til Løken og Høyre – mener at natur har verdier ut over skog som kan måles i kubikk og omsettes i penger. Trær som råtner på rot har ingen verdi for en ekte skog-kapitalist. Men det har elg – og annet vilt som kan skytes og jaktretter som kan selges. Det blir penger og opplevelser av slikt. Men ulven betaler lite for sine mange elgdrap. Den er en tyv i skogeierens bankboks. Og for en ekte skogkapitalist er det dessuten en vederstyggelighet at noen i det hele tatt – det være seg sosialdemokrater, marxister eller naturvernere – kan blande seg inn i hans forvaltning av egen eiendom.
Eiendomsretten er hellig og laugets presteskap vokter verdier tuftet på holdninger fra Julussa-konfliktens tider. Det er de som – iallfall i egne øyne - «eier luftens renhet og glitteret i vannet».
Summen av dette skaper et bilde av uro og frykt blant noen, mens det for andre koker ned til et overvintret hat mot alt som smaker av fellesskapets begrensninger i den outrerte «frie eiendomsett». Men resultatet blir et felles fiendebilde, klassemotsetninger som viskes bort, og at herre og trell marsjerer i samlet flokk.
Og alt dette på grunn av noen ulver som stort sett farer lydløst som skygger blant oss, men som vi aldri blir fortrolig med. Det vil nok skogeierbaronene i Høyre bidra til.