(13 - 2012) En gang, da den norske venstresiden fortsatt trodde at framtida lå i visjoner om sosialisme og fellesskap mellom by og land var det en politisk målsetting å sikre norsk selvberging og bosetting fra nord til sør. Det var den gang vi mente at vi kunne styre og stelle dette landet til beste for alle etter å ha slått EU-framstøtet tilbake for første gang. Det var den gang SV-veteranen Trygve Bull, en poltisk tenker av de sjeldne minnet oss alle om hvor viktig det var at venstresida måtte heve fellesskapstanken mellom den urbane sosialisten og småbrukeren som forsatt hadde jord under neglene. Han fortalte oss hvor farlig det var å skusle bort dette fellesskapet. “Vi må huske på”, slo den distinkte byborgeren fast, “at ser vi oss tilbake i historien vil vi oppdaget at storparten av det norske folk har aner som lå med ansiktet ned i plogfurene og baken opp mot sola“. 

Siden har jeg tenkt mye på dette utsagnet og i årenes løp har det latt seg dokumentere. Slik var det. Nesten alle møter vi bønder, småbrukere og husmenn når vi skotter over skuldrene inn i det historiske tussmørket. I min familie, og i min vennekrets familie.

For en mannsalder siden ble dette også levende fulgt opp i arbeiderbevegelsen.

Småbrukerne var en slike stor kraft på landsbygda som industriarbeideren var det i byene. I SV, og særlig i NKP var dette en levende ide.

Under samlingsperioden på 70-tallet førte dette også til at Berge Furre ble leder i Stortingets landbrukskomite, og Hitra-opprøret - småbøndenes opprør mot storsamfunnets neglisjering av bygde-Norge, fikk massiv støtte av norsk venstreside. NKPs stortingsrepresentant Reidar T. Larsen var en markant aktør i denne striden. Det ble også seier, og en vitamininnsprøyting for distriktene. Så lenge det varte.

Siden råtnet det hele på rot. Når det egentlig begynte har jeg vanskelig for å se, men vi opplevde en dramatisk avideologisering på norsk venstreside etter hvert som kaffelattegenerasjonen inntok barkrakkene i landets byer. Det var generasjonen som mente at vi er blitt så rike at vi kan kjøpe det meste og at det er blitt bakstreversk å karre i egen jord. Det finnes alltid godt spise et sted. Det finnes alltid et marked for de med kapital og uten omsorg for de mange, de fattige som tvinges til å selge til underpris for i det hele tatt å overleve.

Blant de rike i dette scenariet finner vi også de av oss som gjerne flørter med venstreideer så lenge det ikke krever at vi skal utvise solidaritet.

Nå har vi misbrukt politiske ideer så lenge at de er blitt usynliggjort. Nå er vi kommet så langt i politisk dekadanse at også våre egne bønder og småbrukere er blitt ofre. Vi trenger dem ikke lenger. Pytt pytt. Vi trenger ikke kulturlandskapet lenger.

Norsk fe, hvilken verdi har det når belgiske EU-kjøttberg er lang billigere?

Vi her bestemt oss for at norsk mat er dyr - alt for dyr. Vi gir blaffen i at norsk mat i realiteten er billigere enn noen gang, og at matbudsjettet i en gjennomsnittsfamilie er mindre enn vi for tretti år siden kunne tenke oss var mulig.
--------------------------
Så kom eksplosjonen ved jordbruksoppgjøret i 2012. Landsens folk fra nord til sør gjør oppgjør. Jeg var så heldig å befinne meg på landevegen en ukes tid da det sto på som verst. En gang kalte vi det biltur. Jeg kaller det opplevelsesferie i et av verdens vakreste land. Denne våren var landet fortsatt like vakkert. Men noe var galt. Over alt, fra Trøndelag til Sørlandet, ble vi møtt av høyballer strategisk plassert på veikantene slik at farende folk skulle bli konfrontert med bønder i bitter kamp. Slagord møtte oss over alt, og en rekke steder var høyballene påtegnet et kors, eller rett og slett “pyntet” med et kors stukket ned i ballen. Det var et smertefullt budskap. Ikke bare fordi det var en nærings nødrop som møtte oss på vår vei. Det var smertelig fordi vi samtidig kunne registrere at jordteiger og tidligere dyrka mark allerede var i ferd med å bli gjengrodd i stor skala. Krøtter på beite så vi knapt på strekningen fra Trondheim til Stavanger.

Jeg har opplevd kamp- og nødrop fra distrikts-Norge tidligere. Den gang sto en samlet venstreside opp og sloss sammen med frender fra fjøs og låve.

I dag kommer det ikke et pip. Tvert i mot. Det er den rød-grønne regjeringen - inkludert stordelen av den såkalte norske venstresiden - som bærer ansvaret for å gire opp utarmingen av norsk landbruk. Slik blir bonden snart en museumsgjenstand, og idyllisk beliggende småbruk sommersteder for kaffelatte-generasjonen.

Tilgi dem ikke. De vet hva de gjør.