Hvitsnippkjeltringer

(7 - 2012) Her om dagen kom det en nyhetsmelding som fortalte at besteborgeren ligger et hestehode foran folk flest i kunsten å være kjeltring.

Like etterpå kom en annen melding om kjeltringstreker på høyeste plan som underbygde påstanden: Det er avdekket et massivt samarbeid mellom deler av amerikansk storkapital, personlige mangemillionærer og korrupte forskere. Formålet med samarbeidet er å svekke den internasjonale troverdigheten til FNs klimapanel. Dermed kan opinionen forledes til å tro at virksomheten til miljøgangsterne er uskyldsren og uten konsekvenser for fremtidige generasjoner.

Fremgangsmåten er klassisk og uten raffinement: Pengemakta bruker dollarne sine til å kjøpe korrupte forskere. Så enkelt kan det gjøres. I dag som i går som i tidenes morgen.

Resultatet av denne virksomheten har vi også sett her til lands: Fremskrittspartiet - og andre på ytterste høyre fløy ynder å referere til “kjente” internasjonale forskere - fortrinnsvis amerikanske - som “med faglig tyngde” taler klimapanelet midt imot.
Jeg vet ikke om Frps yndlingsreferanser har svin på skogen, men det jeg vet er at man generelt ikke har lagt seg i selen for å finne faglige tunge kriterier som gir “motekspertisen” vitenskapelig toppkarakter.

Krefter innen media har også bidratt med utsagn om at troverdigheten til FNs klimapanel er svekket på grunn av at “ amerikansk motekspertise er på offensiven“.
Det er ingen vitenskapelig motoffensiv på gang i USA eller i den kapitalistiske verden for øvrig. Det er kapitalen som er “på offensiven” Den mest korrupte av den, den mest kyniske og brutale.

For en mannsalder siden - da krigen om sigarettens skadevirkninger raste som verst verden over dukket det opp en amerikansk bok oversatt til norsk. Den var skrevet av en “kjent lege” - “spesialist på lungesykdommer” og spredt for en billig penge via noen av våre store kjedebutikker. Det får så være, men det er et interessant apropos til det faktum at vi hadde å gjøre med et litterært stykke makkverk. Ført i pennen av et menneske med ett formål:
Overbevise folk flest om at det var komplett ufarlig å røyke, og dermed sikre tobakksindustrien fortsatt god omsetning og følgelig solid profitt. Og det på et tidspunkt da det var slått fast med betydelig tyngde at sigarettrøyking var en sjanseseilas med ytterst dårlige odds!

Selv som modent menneske med et par mannsaldre på nakken, slutter jeg ikke å undres over hvor korrupt og dønn uhederlig mange blant oss er. Personlige subjektive vurderinger og erfaringer fra en oppvekst i et miljø der eplehagens størrelse bestemte den sosiale anseelsen, har overbevist meg om at jo hvitere snippen er, jo lavere er moralen.

Jeg innrømmer det blankt: Dette er ikke vitenskap, i beste fall en begrunnet påstand som har ledet meg på smale og venstrevridde stier storparten av livet.
Nettopp derfor varmet det gamle hjerterøtter da jeg kom over en solid forskningsrapport ført i pennen av psykologer ved Berkley

University i USA og University of Toronto i Canada.
Etter en rekke forsøk kunne forskerne slå fast at velstående mennesker oppfører seg ganske annerledes enn folk flest. De bryter loven oftere enn hvermannsen, de lyver oftere for å oppnå økonomiske fordeler, de stjeler mer slikkerier fra barn enn folk som befinner seg midt på den sosiale skalaen eller lavere. Kort sagt: Grådigheten er velutviklet mens moralen blir sulteforet.

Selv i trafikken skiller de seg ut: Folk i dyre biler kjører fortere og bryter trafikkreglene mye hyppigere enn folk i mindre biler. Selvsagt tar de også langt mindre hensyn til fotgjengere og syklister enn de på lavere lønnsnivå.

Slik kunne forskerne ramse opp, og jo lenger listen ble jo mer kjente jeg igjen det bildet som kom fram.
Nå har jeg lært meg - gjennom tiårene - å lese ymse undersøkelser og forskningsrapporter med en smule skepsis. Det bør jeg selvsagt også gjøre denne gang.

Når jeg IKKE gjør det, har det selvsagt sammenheng med erfaringer fra politikkens verden.

For minner ikke forskernes funn fra besteborgerens hverdag om deres politiske handlinger på toppnivå?

Er det eksempelvis ikke rått tyveri vi konfronteres med i media hver eneste dag når det rulles fram bilder fra finanskrisens Europa? Er det ikke kjeltringstreker vi er vitne til når fattigfolk i Mellom-Europa tvinges økonomisk i kne for at rikfolk skal slippe å møte konsekvensene av sin egen udåd? Er det ikke blottlagt umoral når fattig-folk blir frastjålet pensjon, helsehjelp og trygd for at milliardærene skal slipp å betale regningen for sitt økonomiske ragnarok?

_Jeg spørger kun. Mit lod er ei at svare, sa Henrik Ibsen. I dette tilfellet ligger svarene i dagen.