(25 - 2011) En gang trodde folk på det som sto i avisa. Det er lenge siden. Så lenge siden at min for lengst henfarne bestefar rakk å miste illusjonene før han takket av. Og det satt langt inne. Det smertet en gammel sosialdemokrat å innse at selv Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl fra tid til annen jukset med fasiten når han skrev sine ledere. Troverdigheten til radio og tv- overlevde merkelig nok lenge. Kanskje ikke unaturlig. Det er tross alt snakk om medier langt ferskere enn den gamle “dampradioen” og har følgelig greid å opprettholde en slags falmet glans av troverdighet - særlig fjernsynet og særlig NRK, og i særdeleshet Dagsrevyen. 

Selv vi på venstresida har løpende hatt en slags respekt for dette statsmonopolet. Mulig kunne det kanskje skyldes den generelt iboende respekten for statsinstitusjonen NRK, til tross for all trakassering gjennom tidene. Man kan si hva man vil om etterkrigstidens kommunister og venstresosialister. Folkeskikk hadde de når de fra tid til annen ble trukket inn i studioene for å stå til rette, ikke for egen politikk, for egne handlinger og holdninger. Men helst for hva som måtte ha skjedd, eller sannsynligvis VILLE skje i “Østblokklandene” som det het i de tider.

Bare en gang opplevde jeg et opprør bokstavelig talt for åpen mikrofon. Det var som søt musikk i mine ører da den ikke akkurat normalt dempede NKP-lederen på sytti-tallet, Martin Gunnar Knudsen, syntes det gikk over stokk og stein, reiste seg brått og støyende i direktesending, mens han lot det overøse det ganske land at makan til trakassering ville han ikke finne seg i. Jeg husker ikke hva saken gjaldt, men jeg husker støynivået i studioet og dørslamringen. Det var det viktigste.

Siden har jeg egentlig - med hånden på hjertet - bare opplevd at det har vært Carl I. Hagen som har vært dristig nok til å ta til motmæle. Ondskapsfullt giftig, med sitt omkved om ARKs manglende objektivitet.

Den som imidlertid har levd seg inn i den forestillingen at det verste slagget er skrellet av de politiske NRK-medarbeiderne siden den kalde krigens slutt fikk dessuten en aha-opplevelse forrige uke. Det stundet til valg i Russland, må vite. Og i fri dressur tyvstartet NRKs faste medarbeider i Moskva, Hans Wilhelm Steinfeldt, sitt private felttog allerede før valget var avsluttet og opptellingen av stemmene begynt. Det var så åpenbart at sto det opp til NRK var det ganske unødvendig å holde noe valg. Fasiten befant seg allerede i Steinfeldts hode.

Ikke bare kunne reporteren - med applaus fra hjemmestudio - fortelle oss om omfattende juks, men også hvem som jukset og hvordan. Dertil fikk vi vite at et hittil temmelig ukjent sosialdemokratisk parti sto foran et betydelig gjennombrudd og ville med sine sannsynlige femten prosent av stemmene sikre seg en solid maktbase som det eneste reelle opposisjonsparti.

Det var hva vi fikk vite kvelden før valget. Eller rettere sagt: Det NRK i alminnelighet og denne Steinfeldt i særdeleshet mente av vi seere hadde behov for å vite.
Dagen etter var valget. Raskt ble jeg tilflytt - via utenlandske kilder - at kommunistene hadde gjort et brakvalg og ville sannsynligvis lande på 20 prosent, opp fra 11. Dette sosialdemokratiske partiet til Steinfeldt landet på 13.

Jeg danderte meg foran fjernsynsskjermen og avventet entreen til NRKs Russlandekspert. Og han kom. På vanlig vis så det skrall i stueveggene med et lengre reportasjeinnslag fra, ja hvor ellers: Fra hovedkvarteret til det før omtalte sosialdemokratiske suksesspartiet, det partiet som kvelden i forveien var utropt til valgets seierherre og den bærende kraften i opposisjonen mot Putin og hans juksende drabanter.
Rett nok ble vi i en bisetning - som tok et par, tre sekunder - fortalt at visst hadde kommunistene gjort det bra, og langt på vei doblet antall stemmer. Særs overraskende, skal vi tro NRKs faste korrespondent i Moskva. Men det skal vi selvsagt ikke.

Ikke for det. Hvis NRK foretrekker at en kjendismedarbeider er uvitende om det som skjer i det landet han er satt til å pleie, utover egne hjertevenner fra Jeltsin-tiden, så gjerne for meg.
Jeg venter heller ikke at NRK skal opptre overdrevent redelig i sin utenriksdekning. Hvorfor skulle i så fall dekningen av det russiske valget vise seg å bli annerledes enn mange andre utenrikssaker der Marienlyst fortsatt dyrker den gamle uvanen med å justere terrenget etter at kartet er tegnet.

Men hadde denne Steinfeldt valgt journalistisk integritet som rettesnor og kanskje kastet et blikk i Friheten fra tid til annen - ville han fort ha blitt hjulpet. Han kunne i så fall ikke ha unngått Asbjørn Hortmanns velbegrunnede rapporter fra det russiske politiske livet. For oss som følger med var valgresultatene derfor ikke overraskende.
Men i serien av uventede eller ventede overraskelser kan jeg ikke unnlate - i pur skadefryd - å avslutte med at Steinfeldts sosialdemokratiske parti etter valget raskt erklærte seg som støtteparti for Putin!


NRK skylder kanskje det norske folk en korrigering: Kommunistpartiet ble ikke bare det største opposisjonspartiet, men også det eneste i den nye dumaen som har definert seg som opposisjonsparti til Putin.
Så vet vi det. Iallfall noen av oss. Men kunnskapen måtte vi søke andre steder enn i NRK.