(Christian Larssen - nr. 9 - 2011) I GENERASJONER HAR SMÅ KAFEBORD VÆRT ARBEIDSBENKER FOR OMFORMINGEN AV DYPE TANKER TIL PRAKTISK POLITIKK. SKAL VI TRO ROMANTISERTE HISTORIEBØKER ER DET SÆRLIG KULTURARBEIDERE, UNGE AKADEMIKERE, SOSIALISTER OG ANDRE OPPRØRERE SOM HAR HATT EN FORKJÆRLIGHET FOR HARDE TREBENKER I ANONYME BRUNE KAFEER.

Under en dis av snadderøyk og lett sløvet av sterk drikke kunne de sinteste av de sinte tro at makten var like rundt hjørnet og at borgerskapet sang sine siste vers i forgylte nordiske paleer.

Vi vil gjerne tro det for alvor begynte i Kongens København. I flokk og følge dro studenter fra kolonien Norge for å bu seg på betydelige arbeidsoppgaver i kongerike Norge/Danmark. Det ble gjerne mer drømmerier enn vitenskap for mange .

Senere kom Hans Jæger og Kristiania-bohemen inn på scenen. Tonen ble sintere, livet ble levd farligere. Giftiggrønn absint sløvet revolusjonslysten. Men fronten mot overklasse og borgerskap var tydelig. Jægers bok “Anarkismens bibel” ble for mange en politisk lærebok. Men noen politisk betydning fikk bohemene aldri. De fikk mytestatus blant besteborgerne, ja vel, men i den klassen de satte seg som mål å forsvare eksisterte de knapt. Det endte i en politisk tragedie.

Men de ryddet vei for Mot Dag. En gruppe som samlet det som stort sett fantes av kjente radikalere i hovedstadens studentverden. Mytene fikk nok en gang bein å gå på, og fortsatt vil navn minnes blant spesielt interesserte. Men noen politisk betydning som gruppe fikk de aldri. Til det var avstanden uoverstigelig mellom de unge revolusjonære og arbeiderklassen slik den gjerne vil bli når den ene gruppen ganske enkelt kan avslutte eksperimentet i det gjespen tar overhånd, når revolusjonen aldri kommer, mens den andre er født inn i kampen og må stå løpet ut til de ganske enkelt går ut av sin tid.

Men kafemiljøet har overlevd. I dag er absinten erstattet med kaffe-latten på dagtid, mens man lener seg til ølglasset i skumringstimen. Dype tanker følger med. Men revolusjonsdrømmen er forsvunnet. Man følger tiden. Må vite. Kaffelatte-venstre representerer vår tid, med politiske begrepe tilpasset det kjappe lettvinte i storbysamfunnets urbane liberalisme.

De er ikke lenger sinte, skjeggete unge menn. De er ikke hatske anarkister. Det er pene, vellykkede sosialdemokrater fra flere partier som vagler seg på krakkene i kaffebarene. De utfordrer ikke lenger makten. De er makten. Men det de har til felles med gårdagens varianter av kafeaktivister er at de er stengt inne i sin egen klasse. De har vunnet en arena, men utenfor storbyens “lysløype” låner man dem knapt øre.

Siste nytt fra kaffelatte-venstre er boka “Radikalt Europa” som skal overbevise radikale nei-folk om at EU-medlemskap er nøkkelen til en progressiv morgendag. Utgitt av Europabevegelsen med støtte fra Utenriksdepartementet. I kulissene står husorganet Klassekampen og hauser hele greia opp i skyene. Kort sagt: Kaffelatte-venstre marsjerer, eller mer presist: Forsøker å marsjere.

Nok en gang er det de få rundt hovedstadens kafe-bord som forsøker å fortelle alle oss andre hva som angivelig er politisk inn. Vi må oppdras, må vite. Og har det ikke allerede skjedd er det sannsynligvis like før at en eller annen fjrnsynskanal følger opp budskapet om at en viktig samfunnsdebatt er på gang: Over til Litteraturhuset i Oslo-gryta.
Men hva er galt i at Europabevegelsen og dets sosialdemokratiske bisittere forsøk å vekke en død hund til live? Ingen ting, men det lukter vondt når den moderne “kaffelatte-bevegelsen” tyr til politisk uredelighet i sin streben etter ny politisk kurs. Denne gang har det vært tjenlig å bruke det finske valget som skremselspropaganda. Som kjent marsjerte finnene mannjevnt opp og stemte på Sannfinnlenderna som ifølge Europabevegelsens Trygve G. Nordby er opportunistisk og høyrenasjonalistisk, hvilket betyr at det er på tide at radikale nei-folk blir EU-tilhengere.

Argumentasjonen er så plump at Klassekampens redaktør finner det nødvendig å komme med noen korrigeringer i samme avis som Nordby-intervjuet står. Her får vi vite at det i høy grad er en sannhet med modifikasjoner å påstå at finske velgere har flokket seg om et reaksjonært innvandringsfiendtlig parti.

Vi har å gjøre med et bygdeparti som egentlig vant valget på sosialdemokratisk retorikk. Det er sterkt EU-kritisk, mot NATO, tilhenger av et høyt skattenivå, er imot konkurranseutsetting, for høyre alkohol- og matvareavgifter og mot at helsevesenet skal åpnes for private aktører.

Så vet vi det. Dette vet selvsagt også kaffelatte-venstre, men i sin iver etter å “frelse” folk på venstresiden skys ingen midler. De vet selvsagt at venstreorienterte ikke vil bli slått i hartkorn med reaksjonære høyrenasjonalister. Oppgaven er derfor grei: Finnes det ikke mange nok reksjonære, så “lager” vi noen flere. Nordby og hans krets hiver seg på skrekkvisjonene fra EU-hovedkvarteret, for der i gården er det å være EU-motstander nesten ensbetydende med å være nazist. I et slikt perspektiv kan selv finske bygdefolk være et tjenlig instrument.

Det er som sagt ikke bare glupe tanker som kommer fra hovedsteders kafebord. Det har historien vist tidligere. Nevnte jeg forresten av denne Nordby sitter i styremøter med en representant for Frp? Vel, da er det gjort. For ordens skyld.