(Christian Larssen - nr 21 - 2010) Jeg har forsøkt å fordøye mang en politisk dypsindighet det siste halvåret som har hatt det til felles at de forsøker å underbygge tesen om et politisk og ideologisk fellesskap mellom kommunisme og nazisme.

Slike konstruksjoner dukker opp ganske regelmessig og inneholder sjelden noe nytt. Av den grunn har jeg heller ikke latt meg opphisse av de siste runders ondskapsfulle fremstøt. Ikke før jeg her i avisen leste de første kapitlene om kommunisten Harald Rustens “reise” gjennom flere nazistiske konsentrasjonsleirer de siste årene av krigen. Da dukket minner opp.

Jeg kjente Harald Rusten godt, ja så godt at han i sin tid var min forlover. Harald var en fantastisk personlighet, rausheten personlig, den joviale farsfiguren med glimtet i øyet som aldri lot seg kue eller knuge av motgang. Med en rungende latter avfeide han alle problemer.

Som unge NKUere ante vi ikke hvilke lidelser Harald hadde gjennomgått i krigsårene. Selvsagt visste vi at han hadde vært i tysk fangenskap. Vi visste at han var mishandlet, men vi hadde ganske enkelt ikke fantasi nok til å forestille oss hvilke vanvittige lidelser han - og hundrevis av andre norske kommunister - måtte gjennomgå i disse årene. Harald fortalte lite. Han antydet, men vek unna helterollen, slik mange i hans generasjon gjorde. Det var kanskje måten de kunne overleve på, slik kunne de kontrollere seinskadene.

Jeg har gjort meg mang en refleksjon etter at Haralds historie ble presentert i Frihetens spalter. Ikke fordi han var den ene, men fordi han var en av mange, ufattelig mange.

I sommer besøkte jeg den tidligere konsentrasjons- og dødsleiren på Falstad i Nord-Trøndelag. En norsk variant av typen dødsleir. Ingen vet ennå hvor mange, særlig serbere og sovjetere, som egentlig ble skutt i Falstadskogen under de siste krigsårene.

I kjelleren i hovedbygget henger det en tavle der samtlige fanger har fått sitt navn i kronologisk rekkefølge. Fra fange nummer en, Arvid Alstad, til den siste som fikk slamret portene igjen bak seg ved krigsslutt.

På meg ble tavla et sjokk da jeg oppdaget at nesten samtlige av de første fangene som ble transportert til leiren var kommunister. De fleste som overlevde krigen hadde jeg kjent, men kollektivt unnlot de å fremheve sine roller under okkupasjonen. Enkelte visste vi knapt hadde deltatt og levd årevis med tortur, sult og mishandling som en del av hverdagen.

Summen av de nye inntrykkene av en historie som burde vært kjent har gitt meg en flau smak i munnen. Hvordan kunne jeg med et skuldertrekk neglisjere ondartet vitenskapelig søppel som fabulerte om likhetstrekk mellom antagonistiske politiske motsetninger? Som trakk noen av våre fremste motstandsmenn og - kvinner - ned i søla og likestilte dem med noe av det verste som har fått utvikle seg på europeisk jord i vår tid?

Sannsynligvis vil de som fremmer slike påstander - og som måtte bære med seg en kime av redelighet, hevde at de ikke har hatt til hensikt å svine til den enkeltes navn og rykte.

Tvert imot, det er ideologiene de vil til livs. Det er her fellestrekkene finnes. Unge kommunister som ga sitt liv under siste krig visste ikke hva de gjorde, hva de var med på. Det lot seg føre bak lyset av Sovjetkommunismen og Stalins håndlangere. Denne vrien er like ille. Og særs trist blir det når en historiker ved navn Øistein Sørensen i boka “Drømmen om det fullkomne samfunn” mener å finne vitenskapelig belegg for påstanden om at herrene Stalin, Mussolini, Hitler og Khomeini representerer politiske likheter. De er alle totalitære tenkere og tyranner. Jeg har aldri hatt varme følelser for Josef Stalin, og føler fortsatt at det er langt fram før den endelige sannheten om stalinismen er blottlagt. Om den noen gang blir det.

Det som imidlertid opprører meg, er at forfatteren skaper et inntrykk av at de virkelig farlige i vår tid er de mange som drømmer om en bedre verden, revolusjonære som ønsker seg sosial rettferdighet. Slike skal folk flest angivelig være på vakt overfor.

De bærer på drømmer som kan føre like lukt i tyranniet, får vi vite. Her ligger angivelig likheten mellom nazisten og kommunisten. Begge representerer motkrefter til det bestående borgerlige samfunnet.

Harald Rusten og hans kamerater sto for et ganske annet samfunnsyn enn det som var rådende på 30-tallet. Det gjorde også nazistene. Følgelig var de politiske slektninger!!

Hvor langt kan slikt idioti tøyes, kamuflert som forskning? Hvor lenge er det mulig å sidestille bøddelen og offeret og samtidig gjøre krav på seriøsitet?

Spørsmålene er mange. Svarene mangler. Med skjebnen til Harald Rusten og hans kamerater i friskt minne gjør det ondt å tenke på at slike teser finner grobunn, blant annet i politiske kretser som hevder å representerer demokratiske strømninger i samfunnet.