(Nr 18 - 2010) Jeg har vært i selskap i Frp-landet.  Et blandet selskap hva alder og bakgrunn angikk.

Fra de livserfarne med erfaring fra steinalderens Norge der olje var noe som befant seg på boks i små kvanta,  til dagens unge generasjon som har lært seg at olje er rikdom som de får alt for liten andel i. De drømmer om sitt personlige Soria Moria og mange lar seg lokke til å tro at dette er verdier som Staten urettmessig raner fra folk flest.

Framtidsdrømmen er å sikre eg en solid slump av det “svarte gullet“, og metodene er allerede grunnfestet i Frp-landets egofilosofi.

Den unge elektrikeren er fanget av Frp-moralen. Jeg vet ikke om han stemmer på partiet, selv om sjansen er stor i den delen av landet der Siv Jensens drabanter myldrer på hvert eneste gatehjørne. Men jeg vet han er fagorganisert og postulerer bramfritt at han er en svoren tilhenger av fri konkurranse og individuelt vurdert lønnsnivå.  Han forsvarer heftig retten til å komme seg fram i arbeidslivet ved hjelp av ubegrenset overtid  og har forakt til overs for de som har stelt seg så idiotisk at de kanskje har små unger i barnehage eller på skole og som tvinges til å ta hensyn til hjemmefronten etter normal arbeidstids slutt.

Han kan ikke begripe at arbeidslivet har behov for  et regelverk som korrigerer for streberes egotenkning, og kan ikke forstå at også hans arbeidsdag en gang i framtida kan bli preget av andre hensyn enn privat lommebok.

Han fremhever sitt evangelium uten ondskapens baktanker. Det er individuell frihet som ligger til grunn for filosofien.

En ung, sunn, sterk fagarbeider som ennå ikke har oppdaget at livet en gang kan stille krav til solidaritet og ansvar, begrep han i dag bare har forakt for. Så langt er han fanget i liberalismens sinnrike garn.

På den andre siden av  bordet sitter barnehageassistenten som utdyper Siv Jensens evangelium på sitt fagområde og er hellig overbevist om at private barnehager er snarveien til lokal lykke mens de offentlige er ensbetydende med dårlige lønninger, nedslitt inventar, maktmisbruk og firkantet regelverk som stenger for individuell utvikling.  Det vet hun fra sin egen H/Frp-styrte kommune og sin egen erfaring fra en kommunal barnehage.  De private scorer høyt i hennes bevissthet selv om foreldrene pent må finne seg i å betale langt mer for plassene enn i den kommunale. Men på den annen side; hun ville ha tjent 50.000 kroner mer i den private  enn  der hun nå er, må vite.

Resultatet er at de private trekker til seg de dyktigste arbeidstakerne der arbeidsforholdene er best og trivselen størst. Slik oppstår et nytt klasseskille i samfunnet vårt, og kommunen - det offentlige - har skylda. Lokalpolitikere som fordeler ressursene, som kanskje prioriterer en slik utvikling og som gjerne ser at private institusjoner fremstår som glansbilder på bekostning av de offentlig drevne, blir blankt frikjent.

Problemene som beskrives har lite med  ungers velferd å gjøre. Men meget med personlig lønn. Det er “det offentlige” - “kommunen” som presser ned lønningene. Derfor må det mer konkurranse til.  “Det offentlige” må tvinges til å betale mer for å sikre seg kompetent arbeidskraft og ansatte må få mulighet til å styrke egne karrieremuligheter. I dag  tynges “det offentlige”  av et lass med firkantede regler som  stenger for enhver karrieremulighet med mindre man kan vise til formell utdanning.

Men hva med å skifte beite og sikre seg jobb i det forjettede land? Sjansen er minimal. Utdanningen mangler. Høyere lønnsnivå  suger til seg de beste. Det blir den onde sirkel. Vårt bekjentskaps fortvilelse er ekte. Men det er meg en gåte at frustrasjonen retter seg mot egen arbeidsplass og det som finnes av  ikkeprivate løsninger.  Frp-landet  har effektivt dopet tankeevnen.

Men hva med å skifte mannskap i rådhuset? Hva med å bruke neste års kommunevalg til å renske opp? Kanskje satse på lokalpolitikere med et annet samfunnssyn,  som mener at smårollinger er en ressurs og ikke en handelsvare med betydelig profittmulighet?

Innspillet faller på stengrunn. Kommunen er og blir en fiende. Offentligheten er pamperi og maktmisbruk uansett.  Det spiller f….. ingen rolle hvem som sitter i rådhuset. Om det er røde, grønne eller blå er det samme dritten.

Slik er Frp-land. Vi møter en massiv seleksjon. Politikere er per definisjon noe dritt.

De eneste som holder mål er Frp. De har greid det utrolige: De utøver en ødeleggende makt i en rekke rådhus, men gjemmer seg bak sin folkelige fasade. Politikere er de nemlig ikke. Og går det galt har politikerne skylda. Slik er Frp-land.