Om å drite seg ut

(Nr 19 - 2010) Politikere har konkurrert i en noe spesiell øvelse denne tidlighøsten: De har formelig stått i kø for å - som det heter på folkelig norsk; drite seg ut. Det startet med armbånd, og krimskrams til å ha rundt halsen. Utviklet seg videre til afghanske tepper, og har foreløpig endt med forskuddsbetalte konsesjoner til norske kraftverk.

Forskuddsbetalt ved at norske kraftverk har pumpet hundretusener av kroner inn i Senterpartiets partikasse, for deretter å ha blitt innvilget gullkantede konsesjoner. Ikke av partiet rett nok, men av Energidepartementet som - tilfeldigvis - styres av Sp.

Du verden for et spetakkel det ble, og ord som korrupsjon ble trukket frem av konkurrerende politikerermer.

Heftigst var Høyres Per Kristian Foss som i dagevis fremsto både som anklager og dommer med et toneleie som svingte mellom å uttrykke indignasjon i det ene intervjuet og moralsk forargelse det neste.

Det er i det hele tatt et spennende politisk spill som ble utløst av Senterpartidamenes forunderlige omgang med gavesmykker, og partiets uvettige forhold til penger som det luktet smøring av helt inn i regjeringskvartalets gemakker.

Men minst like spennende er det spillet som utspant seg utenfor partiet. Det var plutselig ikke måte på engasjement på høyresiden. En kan undre seg over i hvilken grad det utelukkende var politiske motiv som lå bak, eller om det var et samspill av politikk og det faktum at det var kvinner som hadde forsyndet seg.

Ville eksempelvis Foss ha gått opp i fistel om en pen høyremann hadde tatt i mot en oppmerksomhet i form av et snaksy sigarettintervju i gull fra en redervenn med betydelige pekuniære interesser i skjæringspunktet mellom business og politikk?  Eller; er det pur tilfeldighet at det allerede er gått fullstendig i glemmeboken i landets redaksjoner at glansbildepolitiker nummer en, utenriksminister Gahr Støre, for ikke lenge siden ble forunt å motta afghanske tepper. Visstnok til en verdi som overgår senterpartidamenes dåpssmykker. Var det ikke også nevnt - nærmest i en bisetning - at det var havnet et servise hjemme hos statsministeren?

Vest-Europas korrupsjonsjeger nummer en, Eva Joly, blåser av vannglass-stormen. Hun ber oss heller titte litt nærmere på finanskretsene, på de store institusjonene der millionene vandrer friskt blant veldressede menn og kvinner. Kanskje en god ide. Men er det mulig at Per Kristian Foss og landets fremtredende mediafolk stiller i første rekke i et slikt løp?

Sannsynligvis ikke. Det er tross alt udelt lettere å kaste seg over ubetenkte politikerkvinner som har latt forfengeligheten overskygge den klare tanke. Og som i et siste forsvar appellerer til oss alle om tilgivelse: Det må være lov å feile, sier Sp-leder Liv Signe Navarsete, før hun fortsetter; “eller ønsker vi en politikertype som aldri feiler?”. (Underforstått den slepne broileren, det glatte suverene overmennesket.) Jeg har tygd litt på denne uttalelsen, og vil fortsette med det.

Der jeg derimot ikke har fnugg av tvil er at jeg iallfall ønsker meg et politi som ikke feiler - les; jukser og bedrar for å felle en mistenkt. Akkurat denne høsten ser det ut til at vi faktisk har - eller iallfall HAR hatt - slike politifolk.

Jeg tenker på Treholt-saken og det faktum at det endelig ser ut til at de som hardnakket har tviholdt på sin tro om at Arne Treholt har vært utsatt for et justismord, kan ha rett.

Det er blitt sagt at hvis de påstander som er kommet - og som langt på vei er dokumentert - skulle vise seg å være riktig, vil vi stå overfor den største rettsskandalen i vår tid. Det vet vi selvsagt ikke noe om. Men skal vi tro høyesterettsdommer Kjetil Lund - leder av Lundkommisjonen - satt det mye gruff i veggene hos overvåkingspolitiet i de harde etterkrigsårene.

Det koster meg ikke stort å kjøpe påstanden. Skulle jeg falle i tvil er det nok å titte i egen mappe. Og det måtte være mer enn surt for mange da Stortinget så seg tvunget til å betale erstatning til noen av oss som ble utsatt for svineriet.

Det som imidlertid aldri ble fulgt opp var kravet om straff for de som handlet ulovlig. De ble beskyttet. Navn ble sladdet og angivere anonymisert i Lundkommisjonens rapport.

Derfor skal det bli spennende å se hva som nå skjer hvis det endelig blir dokumentert at vi i Treholt-saken står overfor alvorlige tilfeller av kriminalitet utført av politietterforskere, og denne gang godt applaudert av statsadvokaturet.

Av denne tidlighøstens avsløringer er det så langt besmykkede kvinnelige politikerhåndledd som har fått kremen av høyrepolitikere og mediafolk til å  rope ut sin avsky og rasle med fengselsnøklene. Det skal bli særs spennende å se hvilke verbale B-moment de vil ty til hvis Treholt-saken virkelig skulle utvikle seg til den skandalen vi nå aner konturene av.