Preget av ukledelig diskresjon har det bokstavelig talt sneket seg inn en oppsiktsvekkende nyhet denne seinsommeren, fire måneder på etterskudd.
Slobodan Milosevic - «Slakteren på Balkan» - mannen som i norske medier gjennom år ble uthengt som noe av det jævligste som fantes i menneskeheten, var likevel ingen massemorder. Krigsforbrytertribunalet i Haag har lamslått våre lokale kalde krigere ved å slå fast at han hverken var medansvarlig for folkemord eller etnisk rensing etter oppløsningen av Jugoslavia.
Ti år etter at han døde av hjerteinfarkt i et fengsel i Nederland har en 2500 siders dom slått fast at mannen var uskyldig i de alvorligste anklagene. Høyst sannsynlig kan det konkluderes med at hans mulige misgjerninger ikke var alvorligere enn det som vestlige toppolitikere burde stått til ansvar for etter innsatsen på Balkan, for ikke å nevne stikkord som Libya og Irak.
Det var i 2001 Milosevic ble utlevert til krigsforbrytertribunalet. Han satt fengslet i fem år uten dom før hjertet sviktet i 2006, etter at Russland fjorten dager tidligere hadde avslått søknaden hans om å bli operert. Selv hevdet Milosevic gjentatte ganger at han ble forgiftet i fengslet, og etter hans død ble det funnet rester av legemiddelet «Rifampicin» i blodet.
I NATO-landene, ikke minst i Norge, ble Milosevic beskrevet som selve inkarnasjonen på ondskap. Det var nærmest å regne for landsforræderi å mumle et aldri så ubetydelig forsvar for mannen. Under «ledelse» av professor Bernt Hagtvedt iverksatte «kremen» av landets selvbestaltede eksperter på jugoslaviske forhold et korstog mot den tidligere serber-lederen. Hedersbetegnelsen serber fra krigens dager ble nærmest synonymt med en massemorder «over natta». Stikkordet var Slobodan Milosevic.
Vi ble vitne til et felttog som overlevde hovedpersonens død, og som nådde pinlige høyder i 2014 i forbindelse med at den østerrikske dramatikeren Peter Handke ble tildelt den norske Ibsen-prisen.
Årsaken til at kampanjen fikk fornyet kraft skyldtes at Handke hadde deltatt i Milosevics begravelse. Han hadde dessuten nektet å bidra til demoniseringen av mannen, noe som førte til beskyldninger om fascisme, eller som «medskyldig i massemord» for å låne Hagtvedts ord.
Det var på et tidspunkt da professoren selvsikkert hadde forskuttert dommen i Haag og «vedtatt» at Milosovic selvsagt ville bli dømt. Saken var gnistrende klar – og vel så det.
Ja, han nøyde seg ikke med det: Skulle for eksempel Nationaltheatret finne på noe så uhørt som i ettertid å sette opp et stykke av denne Handke skulle professoren personlig lenke seg fast i teatertrappa i heltemodig protest!
Rett nok var det noen som syntes vendettaen gikk for langt. Både Karl Ove Knausgård og tidligere vinner av Ibsen-prisen, Jon Fosse, mante til ro uten at det hjalp. Det hadde allerede rullet ett hode. Nå ble det krevd nok ett. Lederen for den norske PEN-klubben, tidligere forlagsdirektør William Nygaaard, mente for eksempel at utdelingen av Ibsen-prisen var en skandale og håpet at østerrikeren ville levere den tilbake. Men det skjedde ikke. Rett nok ville prisvinneren ikke motta de 2.5 millionene som lå i prispotten – men hederen ville han motta.
Og etter at SVs Snorre Valen også følte trang til å lufte seg i «godt» selskap kokte hysteriet omsider ned. Milosevic var nok en gang ettertrykkelig uthengt i alle kanaler – som «krigsforbryter». De færreste tok hensyn til en aldri så liten formalitet: Ingen skal angivelig være dømt før dom er falt.
Denne barnelærdommen er banket inn i oss som selve fundamentet i rettssamfunnet.
Rett nok er de fleste klar over at det finnes unntak. Og en slik rolle var det Milosevic fylte. I 2014 utvidet vår selvoppnevnte demokratiske kulturintelligensia unntaket til også å omfatte dramatikeren Peter Handke. Ikke fordi han hadde forbrutt seg på noe vis, men fordi han tillot seg å mene noe andre ikke likte.
Så inntok tausheten arenaen. Til ettersommeren 2016. Da snek «nyheten» seg inn – ytterst forsiktig - med ytterst små bokstaver, uten støy, uten bilder, uten noe som helst ut over: «Slobodan Milosevic var frikjent som medansvarlig for folkemord og etnisk rensing.» Det ble nærmest hvisket i krokene, i håp om at de færreste skulle oppfatte budskapet.
Det lukter justismord av slikt. I kulissene anes et bilde av en avskyelig kampanje iverksatt av oppegående mennesker som skyver menneskerettsspørsmål og demokrati-vignetten foran seg, vel vitende om at det var et kynisk politisk spill de deltok i.
Og hva nå, Bernt Hagtvedt og William Nygaard – og alle andre som med stor på makt medvirket til å føre folk flest bak lyset? Hva nå, norske medier som kollektivt fulgt opp uten ett kritisk spørsmål, og som sviktet fundamentalt en av sine hovedoppgaver; forsvaret av rettsstaten?
«Slakteren på Balkan» er død. Han venter ingen unnskyldning. Dramatikeren Peter Handke lever. Er noen voksen nok til å beklage? Vil det i det hele tatt finnes vilje til en smule selvkritikk - noe sted?
Jeg vet ikke. Hagtvedts første reaksjon var: «Ingen kommentarer.» Det må være første gang han tar slike ord i sin munn. Andre lar sin frustrasjon gå ut over Krigforbrytertribunalet. Mer pinlig kan det knapt bli.