Du store verden!

Så skjedde det sist fredag: Cuba ble offisielt fjernet fra USAs svarteliste over terroriststater. Det gikk pent og pyntelig for seg. Terroriststat den ene dagen, godtkjent av det gode selskap den neste.
Det er ikke merkelig at det skaper forvirring i norske utenriksredaksjoner. I 33 år har de uhemmet boltret seg. Det har vært fritt fram for de forskrekkeligste «nyheter» fra og om diktaturstaten. Slik man skal omtale stater USA misliker.
Nå har det imidlertid vært merkelig stille en stund. Det har ligget noe i lufta. USA var i ferd med å «nyorientere» seg! Hva gjør vi da? Mener vi det motsatte i dag av hva vi hevdet i går? Eller kanskje er det lurt å ligge litt lavt en stund ? Håpe på at folk flest ikke oppdager at vi egentlig ikke mener noe som helst om Cuba, bortsett fra å være på parti med USA. Som over alt ellers.
Dessuten: Det er andre «diktaturer» vi kan hetse – og det kommer stadig nye. Det gjelder bare å følge med i amerikanske utspill. Venezuela for eksempel. Makan til diktatur! Det mest infame av alle fordi det holder demokratiske valg! De «lurer» velgerne til å velge diktaturet! Gang på gang. Jeg blir imponert av oppfinnsomheten.
Av gjengangerne er det imidlertid Russland som ligger i tet for tida. Russerfrykten er et tilnærmet genetisk fenomen her til lands. Unntaket var en kort periode da den økonomiske kjeltringen Boris Jeltsin herjet som verst. Det var en gjev kar i norske medier, og hans «demokrati» ble kjøpt rått.
Men så måtte det gå slik det gjerne gjør når de politiske kjeltringstrekene blir for tydelig. Folk flest fikk nok av at Jeltsin og hans oligarker rundstjal dem og ranet til seg fellesskapets verdier bygd opp gjennom årtiers folkelig innsats.
Det skapte selvsagt panikk, både i internasjonal finansverden og blant den vestlige politiske eliten som så at deres «demokratiske» byggverk råtnet på rot. Svaret ble det klassiske, det alle visste var et sikkerstikk i vår del av verden: Gjenoppbygging av russerfrykten.
Som historiske sjamaner manet vestlige maktmennesker fram nye russiske demoner. Og vips var vi tilbake til «normalen». Putin – barskingen med bakgrunn i KGB – egnet seg godt i rollen og norske medier fulgt opp.
Vel kan det være mange grunner til at Putin og mye av utviklingen i Russland ikke egner seg til jubel i gatene og hurrarop, men når en kommentator i NRK eplekjekt sidestiller landet med de verste av verdens diktaturer er det som å høre et ekko fra utenriksdebatter på 50- og 60-tallet.
Og overenstemmende med gammel oppskrift blir vi for sikkerhets skyld også jevnlig «medisinert» med «nyheter» om stadig økende spenning og fare for rakettangrep og desslike. Fra hvem? For all del: «Vi er forsiktig med å trekke fram navn», sier norske etterretningskilder, men lar det skinne gjennom at de egentlig mener Russland. Og det gjør de selvsagt, som i «gamle» dager.
Omtrent samtidig innrømmes det at storstilte søk etter fremmede ubåter i NATO-farvann atter en gang var mislykket. Hvem det var som angivelig plasket rundt i nære NATO-farvann, vites selvsagt ikke. Men det er grunn til tro ----------
Slik bygges russerfrykten opp fra grunnen av igjen. Dette er et spill de kan, våre medier, politikere og «demokratiske» allierte. Vi er tilbake til den politiske isalderen. Det virker som om man er mer enn tilfreds med å ha gjenopprettet en slags status quo med mønster fra tidlige etterkrigsår.
Jeg kan forstå det. «Gode» fiender skaper ekstra spenning. Det blir dessuten litt puslete i lengden for politiske japper med pressekort å sitte igjen med Venezuela og Nord-Korea som de gigantiske fystatene nå når selveste Cuba er på vei mot velsignelsen.
Dessuten er det snart ikke noen som gidder løfte øyenbrynene når Dagbladet med mekanisk regelmessighet blåser opp all verdens uhyggelige tildragelser fra Pyongyang. Det eneste som dokumenteres er fraværet av seriøs dokumentasjon. Nå sist dreide det seg om landets forsvarssjef som angivelig hadde til vane å sovne under samlinger ledet av vår tids diktator i eliteklassen Kim Jong-un. Slikt skal man selvsagt ikke tillate seg der i gården. Det skal man forresten ikke gjøre noe sted, men i Nord-Korea fører slik slumring sporenstreks til avretting, fikk vi vite. Dette ifølge Dagbladet og andre «seriøse» medier med gode kilder i sørkoreansk etterretning.
Så gikk det noen dager, og det skulle vise seg at nevnte forsvarssjef ikke var helt død likevel. Denne gang fikk mediene det travelt med å distansere seg fra seg selv. Nå var det plutselig ikke lenger seriøse sørkoreanske etterretningskilder som hadde avslørt slumringen og henrettelsen. I etterpåklokskapens navn viste det seg å være rykter. Rykter som ble plantet bevisst, og villig formidlet i demokratiets navn. Pytt pytt, i edel kamp for demokratiet må det meste være tillatt.
Men apropos demokrati? Til tider har vi her til lands hatt tilløp til debatter om hva begrepet demokrati innebærer. En gang var det til og med noen som i ramme alvor hevdet at forutsetningen for ekte demokrati var innføring av sosialismen. Men det er lenge siden. I dag synes det vedtatt at demokrati er det samfunnssyn som USA til enhver tid står for. I forlengelsen av dette er det selvsagt naturlig at land som støtter USA - eller som USA støtter – er ekte demokratier.
Forleden så jeg en beskjeden notis: Nå er de sosiale forholdene så ille i USA – og fattigdommen så massiv - at en av tre innbyggere må få utlevert mat for å overleve! Slik fungerer «demokratiet» i et land som styres av milliardærer som ved finurlige grep sørger for at valgdeltakelsen gjerne havner under 50 prosent, og som jevnlig velger en president støttet av om lag hver fjerde velger. Du store verden!