Illeluktende felttog

(3) I tre uker på nyåret skulle NRK oppleve vedvarende offentlig pisking etter tidenes tabbe i Dagsnytt-redaksjonen. Allehånde kolleger som har sitt levebrød i journalistiske glasshus landet over godtet seg, strødde begeistret salt i sårene og følte at - endelig - skulle de få tatt rotta på den vemmelige statsinstitusjonen på Marienlyst. 

ÅRSAKEN? DAGSREVYENS MEST primitive “blodtåkeavgjørelse” på årtier: Sannsynligvis var det i utgangspunktet et forsøk på å nyansere nyårets heftige felttog mot romfolks skikk og bruk, mot tigging på gater og streder og påfølgende beskyldninger om kriminalitet. Og så gikk det ad dundas. Motivet ble sølt bort i primitiv enkildejournalistikk, i fortielse av fakta, i en uforståelig lurvete omgang med grunnleggende etiske elementer i eget fag. En gråtende rom-kvinne ble fremstilt som et angivelig offer for en kulturkollisjon med vestlig sivilisasjon mens man behendig - og bevisst - unngikk å fortelle at intervjuobjektet hadde sine skjulte sider. Hun var blant annet straffedømt for delaktighet i voldtekt på sin egen 11 år gamle datter. Det skulle gå ti dager før NRK-ledelsen kom ut i solen og beklaget fadesen.
SÅ LANGT ALT vel. Synderen får litt offentlig juling, det beklages, man er lei seg, lover bot og bedring, og kritikerne kan fornøyd notere seg for en knock-out seier. Da er vel historien slutt? Kokt ned til en menneskelig tabbe? Ja, var det så vel. Men slik er det vitterlig ikke.

VI HAR IKKE fått innsyn i ett av de få unntakene i en ellers etisk høyverdig medieverden. Det er heller ikke kolleger drevet av ideelle tanker om journalistisk moral og etikk som slo ned på tabben. Det vi opplevde i Dagsrevyen en januarkveld var et eksempel på en utbredt “moderne” journalistisk arbeidsmetode, en forenkling og vulgarisering av journalistikken. Alt avdekkes i Dagsrevyens egen forklaring på hva som skjedde: Det ville blitt for komplisert for seerne hvis alle relevante opplysninger ble presentert i reportasjen, må vite. Moderne tabloidjournalistikk dreier seg om å forenkle budskapet. Følgelig manipuleres virkeligheten. “Alle” gjør det.

NÅR DET GIKK galt denne gang skyldtes det høyrevridde mediefolk som lot seg provosere av forsøket på å fremme romfolkets sak. Og når det til overmål skjedde så talentløst var det bare å slå til. Hadde valget av tema og vinkling vært annerledes, ville nok Dagsrevyen og NRK sluppet unna. For er det noe man ikke sjelden farer med harelabben over i ledende mediehus, så er det evnen til objektivitet, til balansert fremstilling av vanskelig saker, respekt for annerledes tenkende, og vilje til å presentere motforestillinger.

DET ER LENGE siden at Vær varsomplakatens presisering av pressens spesielle ansvar for at ulike syn skal komme til uttrykk håndheves med aktsomhet. Dette kommer særlig til uttrykk i den politiske journalistikken. Derfor er det eksempelvis en selvfølge at en evigvarende vendetta mot kommunister og andre venstreorienterte skjer uten at det gis adgang til å balansere opp anfallene. Det er heller ingen redaksjon som risikerer å få tilsmusset sitt etiske omdømme av slikt, til tross for Vær Varsomplakatens paragraf 4: “ De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger”.

I SAMME PARAGRAF kan en også lese at “de som blir utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i løpende meningsutveksling.”
DET KAN VÆRE fristende å sjekke når NKP sist fikk komme til orde for å parere ulike beskyldninger, det være seg i store riksaviser eller etermedia. Jeg er redd det må bli en søken i historiske arkiver.

EN ANNEN SEKTOR som tidvis er hevet over Vær Varsomplakatens ånd er utenriksdekningen. Her er det generasjoners tradisjon for at man fritt kan servere subjektive oppfatninger så lenge de står trygt på vestlig/kapitalistisk grunn, og troverdige kilder er et ytterst flyktig begrep.

CUBA ER EKSEMPELVIS et yndet mobbemål, og har vært det siden den kalde krigens nedfrosne dager. Derfor må vi eksempelvis stadig tåle “så inderlig vel” oppbrushede reportasjer om “diktaturets” tilbøyelighet til å putte gode “demokrater” i fengsel. At Amnesty International - overraskende nok - nærmest frikjenner regimet for slikt er av mindre betydning. Det er nok av andre “kilder” for en kreativ reporter.

MEN DET FINNS også andre yndlingsnasjoner i norske redaksjoner, blant dem står Venezuela i klasse for seg. Det er per definisjon mistenkelig at en sosialistisk president kan gjenvelges og gjenvelges. USA liker ikke slikt, og norske utenriksredaksjoner følger lojalt opp. Like tydelig er det motsatt: Du verden hvor mange frynsede utgaver av vestlige demokratier norske media stryker medhårs med silkehansker. Det er en refleks like naturlig som å kolportere refleksjonsløst offisielle nyheter fra ymse slagmarker som også befolkes med norske soldater.

“VÆR KRITISK I valg av kilder og kontroller at opplysningene som gis er korrekt,” slås det fast i Vær Varsom plakaten. Greit nok til fest. Men ikke uten unntak i hverdagen.

FEILEN VAR IKKE at NRK bommet på etikken denne gang. Feilen var at institusjonen bommet på temaet. Man skulle holdt seg på den brede vei. Latt den ensidige arrogansejournalistikken konsentrere seg om et consensustema. Det er fortsatt nok å velge i - politiske hakkekyllinger uten tilsvarsrett finner vi over alt - og det vil garantert ikke komme et pip til protest fra det presseetiske “Store Vi”.