På gummisåler

■    SVs grasrot bøyde nakken. Rett nok ble det til tider stanget forsiktig imot, men summen av siste helgs landsmøte er at partiet lister seg inn i framtida på sosialdemokratiske gummisåler.

Et parti som periodevis har vært et kraftsentrum i en samlet venstrebevegelse - som da Sosialistisk Valgforbund så dagens lys i 1973 - er blitt en fryktsom og famlende etterlevning uten politisk kraft.
Tydeligst kommer det til uttrykk ved at alle tradisjonelle venstre-standpunkter er skjøvet inn i skoddeheimen.
Partiet står foran høstens valg igjen med en liste over «hjertesaker», en samling tilnærmet konfliktfrie ønsker som kan samle noen av de snilleste blant oss. Felles for de fleste er at ønskelista må deles med andre partier. Genuin SV-politikk finnes knapt. Slik sett må en se hva som IKKE tilhører hjertesakene for å få et bilde av dagens SV.

På listetoppen står et oljefritt Lofoten. Flott, men det samme mener flere andre partier. Dernest følger at «alle skal bidra til fellesskapet», viktige samfunnsoppgaver er «utdanning, helse og omsorg» som skal «løses i fellesskap». Så følger på rad og rekke: Mer tog, flere sykkelveier, bedre kollektivtransport og færre biler i byene. Det er ikke nødvendig å bevege seg lenger ned på lista. Bildet av det velmenende SV – det gode, konturløse SV - er overtydelig.
Så var det lista over «ekskluderte» hjertesaker: Ordet sosialisme er skremt bort. Kampen for fred, mot atomåpen, mot opprustning, og mot EU hører også historien til. Da hjelper det lite at helgas landsmøte - på etterskudd - viste en smule ulydighet mot bombekrigen i Libya, og at partiet merkelig nok er både for og i mot innkjøp av nye bombefly.

Dette er det «nye» SV høyrepressen har jublet fram. Dette er det SV som har mistet to tredjedeler av sine velgere i løpet av 12 år. I stedet for det partiet som i sin tid skapte begeistring og politisk håp i vide kretser, er det dukket opp et sentrum-pyntelig parti med ledere som har hatt det mer enn travelt med å berolige høyresiden om at de ikke er så veldig mye mot NATO lenger. Egentlig er de også for EU, ved nærmere ettertanke.
Det er ikke overraskende at utviklingen er gått i en slik retning. I årevis har partiets ledere skjelet mot tribunemobberne, sammensatt av ymse medier med det til felles at de bygger mobbingen på en påstått journalistisk objektivitet. En medieteknikk koblet til en utviklet evne til å dyrke yndlinger på SVs høyreside. Dermed oppstår en forunderlig allianse mellom konservativ presse og flokken av selvproduserte «spekkhoggere» som i tur og orden har bygget en alternativ politisk framtid ved å svikte gamle idealer.
Hva man enn måtte mene om det ideologiske venstresosialdemokratiet som SV opprinnelig var tuftet på, er det et tragisk scenarium vi har vært vitne til det siste tiåret. Et markant opposisjonsparti med mot til å reise upopulære saker, som avviste den primitive antikommunismen som gjennomsyret det øvrige sosialdemokratiet, har råtnet på rot. En kurs landsmøtet – uten å si det – i realiteten videreførte.

Så kan man spørre: Hvordan er en slik utvikling mulig? La oss se 12 år tilbake i tid, på et tidspunkt da partiet fortsatt var gjenkjennelig, da SV-kadre strømmet ut i gatene for å demonstrere mot krigseventyr – for fred, da SV var en tydelig stemme mot atomopprustninga.
Ved valget i 2003 stemte 13 prosent av velgerne på SV. Svimeslått av lykke ga velgerstøtten grunnlaget for opportunisters maktdrømmer. For første gang øynet man en plass ved Kongens bord,
og vi ble vitne til bevisst tilpasning med det mål for øye at partiet skulle formes som en potensielt spiselig samarbeidspartner for sosialdemokatiet.
Rekordraskt forsvant det «gamle» SV, og i rekordfart dukket nyfriserte profiler opp på den politiske himmelen. Gamle palestinaskjerf ble byttet med mørke dresser og rosa slips. De dyktigste til å glemme partiets nære historie smatt selvsagt lettest inn til Stoltenbergs kabinett. Utvunget og glatt byttet de sin politiske plattform med en ny og pomadisert variant.
Like enkelt var det ikke for velgerne. De trodde de hadde stemt på et parti de mente å kjenne, men fikk noe ganske annet. Ved valget to år seinere var stemmetallet nede i 8,8. Så ble det 6,5 for endelig å nødlande på 4,1 prosent før den rød-grønne regjeringen havarerte.

I åtte år pågikk marerittet. I åtte år hyllet media politikere som førte partiet i grøfta og drev klappjakt på avvikerne, «museumsvokterne». Langsomt, men ubønnhørlig oppsto det en allianse mellom det konservative media-Norge og en markedstilpasset høyreorientert broilergenerasjon som som sto like fjernt fra partiets røtter som en hvilken som helst annen yrkespolitiker.
De lyktes, men bommet på velgerreaksjonen. Etter åtte år var det definitivt stopp. Dommen fra velgerurnene var endelig: Vi stoler ikke på dere lenger. Vi vil ikke ha dere i regjeringen.
Dette var bakteppet for årets landsmøte sist helg. Men den som trodde at havariet var komplett og at et opprør måtte tvinge seg fram, tok feil. Fra kulissene opptrer fortsatt gamle «spekkhoggere» som en maktfaktor i allianse med medier. Klarest kom det til uttrykk da VG skulle finne syndebukker for havariet. Sin vane tro henvendte de seg til det gamle kollegiet av opportunister som levde fett på personlig makt mens tsunamien flommet inn over partiet. Og slik det spørres får man svar. Resultatet blir en elevert ansvarsfraskrivelse. Som orakler står de fram med frivole bortforklaringer, Erik Solheim, Øystein Djupedal og Olav Gunnar Ballo med et knippe backbenchere på slep. Folk med betydelig ansvar for tragedien, men med en velutviklet evne til å peke på knogere tynget av politisk redelighet, og fortsatt vilje til å bære børa fram.

Nå er det vrakede politikeres rett å søke forsvar i egen fortreffelighet og håpe at andre karrierister
er villige til å gå i deres spor. Og de finnes – i SV. Det er med dette bakteppet landsmøtet måtte bli som det ble. Forsamlingen murret en smule, men bøyde nakken mens ledelsen ustraffet valgte å overse de få nederlag som ikke lot seg tolke bort.