Fare!

Vi har bestemt oss for at det skal være sommer på våre breddegrader. Følgelig satte vi forleden kursen mot vårt lille sommersted bortenfor fjell og nord for blåne, kort sagt; “utenfor skigarden”.
Det ble en uvanlig ekspedisjon. Det som tradisjonelt er en reise gjennom et vakkert bølgende kulturlandskap, holdt i hevd i generasjoner, ble denne gang en ferd over en “krigsone”.
Med mellomrom ble vi minnet om at folk denne maidagen sto med begge beina i en eksistensiell strid. Strategisk plasserte halmballer, eller “traktoregg” som vi kaller dem på våre kanter, hadde klare budskap: Prydet med bilder av statsminister, finansminister og landbruksminister slo det imot oss: FARE!
Budskapet virket dramatisk. Noen vil si: Overdramatisert. Men med et forslag til landbruksoppgjør som udiskutabelt stjal fra de mange små til fordel for de få store som bakteppe faller det meg ikke vanskelig å forstå at virkemidlene må bli dramatiske. Trioen Erna Solberg, Siv Jensen og Sylvi Listhaug er en farlig kombinasjon for distrikts-Norge. Det er greit at det blir sagt - klart og tydelig. Særlig sett i lys av den utvikling som har preget norsk landbruk gjennom en årrekke.
Rett før landbruksoppgjøret tok til i vår kunne vi eksempelvis lese at 112 000 gårdsbruk er lagt ned her til lands siden 1970. Det blir seks per dag, arbeidsdag som høytidsdag. I 1970 eksisterte det 155 000 gårdsbruk - for det meste småbruk - i dette landet. Nå er det igjen 42 000. Og konsekvensene har etter hvert blitt tydelige.
I forlengelsen av denne meldingen kom budskapet om at forskere er bekymret over at betydelige arealer av dyrka mark “går ut av produksjon“, som det heter. På folkemål betyr det ganske enkelt at jorder gror igjen, at kulturlandskap forsvinner, at svære arealer dyrka mark langsomt går til grunne.
I alle år har vi lullet oss inn i påstanden om at antall dekar åker og eng fortsatt øker her til lands, til tross for massedød av småbruk. Det er slutt. I for ble 113 000 dekar kornåkre liggende brakk. Det er et areal som tilsvarer 16 000 fotballbaner! Nesten en fjerdedel av landets kornareal er forsvunnet siden 1991. Og det tar ikke slutt med det: Så seint som i år foretrakk regjeringen et IKEA-kompleks i Vestby kommune i Akershus stedet for korn, og i Trondheim glefset veger og desslike til seg 1000 dekar av byens beste landbruksjord over natta. Utviklingsministeren hadde utvist regjeringens variant av ansvarlighet.
Og slik kan en fortsette. Skvalder og vakre ord gjennom årtier om selvforsyning, og verdien av å opprettholde kulturlandskapet har alltid vært politisk munnsvær, enten det kommer fra blå-blå eller rød-grønne regjeringer.
Det som har skjedd så langt har ingen politisk farge. Stortingspartiene har holdt stø kurs enten de er blå eller rosa. Det er lenge siden SVs Berge Furre - som leder av Stortingets landbrukskomité - sto i bresjen for å redde norsk landbruk etter bondeopprøret på Hitra. Under Stoltenbergs åtte år lange regime forsvant ti prosent av landets kornareal. Da peip det knapt i urbane SV-kroker.
Nå er det trioen Erna, Siv og Sylvi som girer om. Ødeleggelsene vil akselerere. Der i gården finnes ingen motforestillinger. Jordbruk er å oppfatte som en hvilken som helst cola-kiosk. Det dreier seg om profitt for det enkelte tiltak, og som ellers i næringslivet er løsningen til enhver tid å vokse seg større, stadig større, på bekostning av de svakere. Kannibalisme er en dyd. Derfor er det at regjeringspartiene denne våren aktivt og åpent går inn for en politikk som undergraver de minste. Flatbygdjordbruk i megaformat er svaret på alt. I daler og lier er det ikke plass til slikt. Nei vel. Hva så? I regjeringskontorer er det vedtatt at det er bakstreversk å opprettholde småskalalandbruket som vi pynter oss med i festtalene.
Og Dagsrevyen følger opp: Bønder taler Bondelaget og Småbrukarlaget midt imot forkynnes det begeistret og man trekker bevisstløs fram Jær-bonden med sine 300 melkekyr som synes det er gjevt at han - av alle - får en ekstra gevinst fordi han er så stor fra før. Det er som det skal være. Jeg ventet smått om senn at godseier Løvenskiold også ville bli presentert som eksempel på en framskrittsrettet landbrukspolitikk. Han får en ekstra millionbonus som følge av regjeringas tilbud.
Det finnes ingen godseiere på mine kanter av landet. Det finnes snart ikke småbruk heller. Da jeg dyppet markkroken i Krokelva som guttunge - lykkelig uvitende om det som skulle komme - var nysgjerrige kviger og kalver vårt største problem. I dag er det knapt ei kvige å se. Krøttertråkk som gjorde det mulig å bevege seg fritt langs
elvebredden hører historien til. I dag er elvebredden grodd igjen. I mine ungdomsdager var det et sekstitall melkebruk i bygda, med fra tre til et dusin kyr på båsen. I dag er det 10-12 igjen. Nostalgi? Selvsagt. Men det dreier seg også om langt mer. Det dreier seg til syvende og sist om matproduksjon, om hvordan dette landet skal se ut i fremtidige generasjoner, hvor vi skal bo - hva vi skal leve av.