“Veskebærer`n”

Mitt første møte med påtroppende Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre var en sein kveld på et hotell ved en bitende kald Finnmarkskyst i første halvdel av 90-tallet. Vi var samlet en liten gruppe pressefolk som hadde til oppgave å fotfølge “statsmoderen” på en ekspedisjon oppunder ishavet der hun skulle “erobre” den delen av kongeriket som ligger Bærum fjernest.

Samme jobb hadde for så vidt spesialrådgiver Gahr Støre ved statsministerens kontor, med den forskjell at han primært skulle brøyte vei og berede grunnen for Gro Harlem Brundtlands avsluttende visjon: Hun hadde tatt mål av seg til å fikse det som Trygve Bratteli ikke maktet knapt tyve år tidligere: Lose Norge inn i EU. Og Gahr Støre var strategisk “veskebærer” som trakk visjonære linjer som skulle overbevise gode nordmenn - og ikke minst finnmarkinger - om hvor grovt de bommet under folkeavstemningen i 1972.

Det ble en interessant kveld. Særlig fordi statsministeren ikke viste seg, noe som førte til at rådgiveren kunne opptre avslappet i fri dressur, åpenhjertig, skråsikker om det meste, men med tilbørlig respekt for sjefen. Vi møtte den sosialt trygge konservative embedsmannen med tilgang til de mest detaljerte sosialdemokratiske tanker. En personifisert dokumentasjon på et politisk og sosialt samrøre mellom Ap og Høyre som de færreste noen gang har hatt adgang til å gløtte inn til.

Det var en åpen dørs strategi som ble oss forunt å delta i den kvelden. De av oss som ikke tilhørte den innerste kretsen i Stortingets presselosje ble for en kveld invitert til å være en del av den hjertelige eliten av mediemennesker som daglig “svevde” rundt statsministeren og som syntes det var toppen av romslighet og klokskap at hun knyttet til seg en rådgiver som kort tid før hadde søkt - og fikk - toppjobb i Høyre. Det var historien om mangemillionæren og industriarvingen som planla sin karriere ved å innrømme sympatiske trekk ved Harlem Brundtlands sosialdemokrati. Men som ennå ikke var partimedlem. Slik gikk kvelden.

Nå står samme Gahr Støre på terskelen til å overta ledertrøya i Det norske Arbeiderparti, ikke mer proletarisert enn den kvelden på finnmarkskysten, ikke mindre opptatt av norsk medlemskap i EU enn den gang, noen tiltalls millioner kroner rikere, og utvilsomt strategisk og taktisk klokere enn den unge varianten. Det siste fører denne våren til forsiktige “markedstilpasninger” der “kadrene” blir påmint om behov for fornyelse og modernisering. Det er som å høre Tony Blairs visjon om det “The new Labour” på 90-tallet.

Men politisk sett har mangt skjedd i mellomtiden. Den gang ble det fortsatt løftet øyenbryn i “partiet” når statsministeren trakk høyrefolk inn i politiske sofakroker.

Noen år seinere ble det dessuten en smule spetakkel da det skulle ryddes stortingsplass i hovedstaden for samme Støre. Og vår fremste valgforsker høstet god-ord i enkelte partilokaler da han antydet at det ikke nettopp var egnet til å bygge opp partiets troverdighet å ha en toppolitiker som hoppet fra det ene til det andre partiet.

Så gikk det en håndfull år til, og plutselig strømmer “sosialdemokrater” - over det ganske land - ut på gater og streder og nærmest krever å få samme Gahr Støre til partileder. Det som måtte finnes av venstreopposisjon synger med i refrenget, eller holder kledelig kjeft i mørke kroker.
“Glemt” er det faktum at “Partiet” har en nestleder som normalt skal rykke opp i slike situasjoner. Men det synes å være et demonstrativt tabubelagt tema i kretser som teller.

Det kan selvsagt være gode grunner for den oppsiktsvekkende mangel på støtte, så gode at man med åpent blikk velger en smule tjomslig omgang med de av partiets lover som omhandler valg.

DET kan være årsaken til at vi plutselig blir vitne til en “vårløsning“ i disse førpåskedager. En nesten religiøs forestilling: En moderne politisk Jesus på eselryggen inn mot den hellige stad, og folket jubler med palmeblader i hendene.

Slik endte det tradisjonelle Arbeiderpartiets historie, men prosessen har vært lang: Det begynte med Gro, det fortsatte med naboen Stoltenberg, og signes med Jonas Gahr Støre. Alle fra hovedstadens beste vest, alle har det til felles at de aldri har hatt noe å kjempe for. Det som for folk fleste har vært en drøm, et håp opp gjennom generasjoner, er de født med. Fått det givendes, uten å legge to pinner i kors for å oppnå godene.
Det er ikke noe galt i det. Men for et arbeiderparti har det alltid vist seg å være en ulykke å vende ryggen til sine tradisjonelle velgere i håp om å sikre seg stabil støtte i den urbane middelklassen. Det første greide man her til lands. Det er et sterkt Frp bevis på. Urbane “slipsarbeidere” er vanskeligere å regjere over. De er notorisk ustabile og vender seg på impuls til Høyre straks de aner at det er mer å hente hos originalen. Nå taler Gahr Støre om behov for endring og modernisering. Det gjorde han også da han satt sentralt i EØS-forhandlingene. Uavhengig av fargen på partiboka har han for lengst valgt sin vei. Uansett forsøk på å skape visjoner vil det ende med en trygg markedstilpasset variant av et høyreorientert sosialdemokrati. I mellomtiden viftes det med palmeblader.