- Stryk kristenkorset av ditt flagg!

I 1883 - fire år før Det norske Arbeiderparti så dagen lys -  og seksten år før fagbevegelsen ble etablert - erklærte kristenfolket i Christiania krig mot den gryende arbeiderbevegelsen. Fattigfolkets opprør skulle for sikkerhets skyld knuses fra starten.

Bak et opprop stilet til “Christenfolkets Venner” fylket besteborgerne seg. De ville “bevare kristendommen for folket”, og de advarte mot den “vantro” som skjulte seg bak krav om et rettferdig samfunn. Og ikke minst rettet de skytset mot den “politiske bevegelse, gjennom hvilken den søker å naa sit Maal.”

Dermed ble det duket for et spenningsforhold mellom store deler av kirka og arbeiderbevegelsen, en spenning som fortsatt eksisterer. Ja mer enn det: 135 år etter at oppropet ble skrevet, og 87 år etter at Arnulf Øverland kvitterte med sitt berømte dikt  “Rent flagg” er det fortsatt sprengstoff både i det opprinnelige oppropet og i Øverlands verselinjer:

“Stryk kristenkorset av ditt flagg,
Og heis det rent og rødt!
La ingen by dig det bedrag.
at “frelseren” er født!
Og vil du ikke dø som trell,
Så får du saktens fri dig selv!”

Det måtte selvsagt bli spetakkel av slikt - og det skulle vare, selv om deler av sosialdemokratiet alltid har hatt tilknytning til moderate kristne miljøer. Det ga seg blant annet utslag i stiftelsen av Kristne arbeideres forbund i 1939. Et forbund som tidvis har hatt innflytelse på Arbeiderpartiets politikk, særlig på 50-tallet da det telte flere tusen medlemmer. Senere er oppslutningen krympet betraktelig og ligger nå på vel 300. Det er også blitt langt mellom sentrale Ap-politikere i medlemsrekkene. Den siste var partiets tidligere nestleder Helga Pedersen.

Slik sett tyder alle signaler på at kristne og religiøse strømninger i den sosialdemokratiske delen av arbeiderbevegelsen sliter med å finne fotfeste igjen. I andre deler av bevegelsen  har det vært et særsyn med aktive kristne. SV har periodevis vært unntaket, særlig i de første årene av partiets historie. Det skyldtes framgangen av pasifistiske - og ofte religiøst motiverte  strømninger på 60- og 70-tallet, og ikke minst politiske tungvektere som teologene Berge Furre og Otto Hauglin.

Oppsummert blir konklusjonen at kristenfolket har hatt skrinne oppvekstvilkår i arbeiderbevegelsen. Dette har aldri skyldtes massive holdningskampanjer, til det har bevisste ikke-kristne, som marxistene, vært for fåtallige.
Det som skjedde har tvert imot vært en refleks av den generelle samfunnsutviklingen, der de aktive kristne langsomt, men sikkert har mistet fotfeste blant folk flest, med den følge at bare  halvparten av befolkningen nå tror det finnes en gud.

Men uavhengig av vekslende konjunkturer gjennom over hundre år er det udiskutabelt at den sterke aversjonen mot arbeiderbevegelsen som kom til uttrykk i  “Christiania-oppropet” i 1883 har sittet i enkelte misjons- og bedehusvegger siden den gang. Reaksjonære holdninger som tydelig kom til overflaten under skjebne-landsmøtet i Kristelig Folkeparti for kort tid siden.

I hvilken grad radikale ateistiske kulturarbeidere som Arne Paasche Aasen, Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg har hatt betydning for spenningen mellom den radikale  delen av arbeiderbevegelsen og kristenfolket er vanskelig å si, men det er iallfall tydelig at religions- og livssynsspørsmål sto mer sentralt i samfunnsdebatten da klassene var klarere definert og klassekamp var noe man følte på kroppen. Det var den gang presteskapet og kirka i stor grad ble sett på som klassesamfunnets forlengede arm blant arbeidsfolk.

Siden har striden slumret inn.  Kristenfolkets aggresjon begrenset seg til sporadiske utfall, særlig med utgangspunkt i abortsaken, og det var lite som tydet på endringer før Jonas Gahr Støre fikk sin åpenbaring om en allianse mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet.

Bildet av Ap-lederen og Knut Arild Hareide på samme podium i Sarons Dal for et par år siden - der Gahr Støre bekjente sin kristne tro - rokket ved vårt tilvante bilde av at politikk og religion hadde lite med hverandre å gjøre. For mange ble episoden startskuddet for Ap-lederens kampanje om å samle Ap og Krf  under en felles ideologisk hatt.

“Det er mange berøringspunkter mellom Ap og Krf, mellom kristenfolket og arbeiderbevegelsen”, slo Gahr Støre fast den gang, og fortsatte:  “Det mener jeg er en historisk realitet”. Dermed var løpet lagt.

I dag vet vi hvordan det gikk. Det kristne partiet som Gahr Støre mener Ap har nære relasjoner til følte slett ikke tilstrekkelig nærhet til en flørtende Ap-leder. Tvert imot. Majoriteten av landsmøtedelegatene følte tydeligvis mer slektskap til Frps kyniske liberalisme, og hadde få problemer med nissen som fulgte med lasset: Utagerende innvandringsskepsis og favorisering av de rikeste blant oss. Ånden fra 1883 hadde fortsatt livskraft nok til å påføre Gahr Støre og Arbeiderpartiet en politisk bakrus.