Siden sist

I et lite rom i en skuff, i et skrivebord, har jeg i alle år gjemt på tre klenodier etter min far: Et minibeger i plett, en premie fra et skirenn i et lokalt arbeideridrettslag - et jakkemerke med det brukne gevær - og et hefte fra en studiesirkel om sosialisme.
I dag er rommet tomt uten at jeg riktig skjønner hva som har skjedd. Men symbolikken har  jeg klart for meg: Det er et uttrykk for det politiske sammenbruddet som har rammet sosialdemokratiet, den delen av arbeiderbevegelsen faren min trodde på. Og eksemplene er mange: Det er mannsaldre siden idrettsbevegelsen ble borgerliggjort. Og den siste studiesirkelen om sosialisme ble muligens avviklet i min ungdom, mens det brukne gevær knapt har prydet en “ekte” sosialdemokrats jakkeslag siden trettitallet. Alt er vraket i modernitetens navn.

I utgangspunktet intet galt sagt om modernisering, spørsmålet blir hva som kommer i stedet:  På denne scenen har vi sett en idrettsbevegelse som er blitt et instrument i en hemningsløs jakt på profitt. De sosialistiske studiesirklene - der ungdom suget lærdom - er erstattet av såkalte “tenketanker”. “Bevegelsen” kjøper kunnskap i stedet for å dyrke den i egne rekker og hyrer godt lønnede politiske rådgivere i hopetall der man tidligere fylte rekkene med skolerte aktivister rekruttert fra partiets egne rekker.
Kampen for fred er erstattet med en uforbeholden hyllest av militarismen. I dag er det bare  1. mai vi hører kampsangen til Knut Olai Thornes “Frem kamerater - frem mot krigeråndens vold og barbari” bli sunget enkelte steder. Nærmest av plikt. Resten av året brukes kreftene til hylling av NATOs massive opprustning.

Og endelig: Velferd og rettferdighet for alle er erstattet med en politikk som notorisk har undergravd likhetsidealet. Skjevheten vokser fra dag til dag. Resultatet lar seg ikke lenger overse: Arbeiderklassen vender “bevegelsen” ryggen, og inn rykker en vel skolert og godt lønnet middelklasse uten forståelse for klassekampen.

Med andre ord: Framtida ble ikke som man drømte om da fattigdom og nød hørte hverdagen til. Drømmene forsvant underveis, slik klenodiene forsvant fra min kommode.
--------------------------------

Jeg har tatt meg i å undres på hvorfor en liten håndfull gjenstander i en kommodeskuff skulle utløse denne tankerekken høsten 2018. Jeg har funnet ett svar: Tallet 600. Det er antall årlige selvmord her til lands jeg snakker om. For meg blir tallet et symbol på et samfunn preget av fravær av omsorg, et samfunn på vei ut av kontroll. 600 mennesker tar livet av seg hvert år. i tillegg forsøker mellom 4000 og 6000 å gjøre det samme - uten å lykkes!
De fleste er unge. Ja selv barn gir opp. De ser ingen framtid, intet håp. Mange av dem er født inn i et voksende ulikhetssamfunn, og ser ingen mulighet for å komme seg ut av det.  Andre kommer fra miljøer preget av av likegyldig overflod og fravær av solidaritet, der alle har nok med seg selv.

De har sin livserfaring fra et samfunn som arbeiderbevegelsen en gang brukte alle krefter på å motarbeide, men som stadig flere ser på som naturlig i dag.

Jeg hevder ikke at sosialdemokratiet må bære alt ansvar alene, men jeg forstår at min far og mange av hans generasjon - som lenge trodde blindt på etterkrigstidens versjon av solidaritetssamfunnet - rakk å bli bitre over hva de så på eldre dager.
Tallet 600 illustrerer også andre sider av sosialdemokratiets sammenbrudd: 600 norske bomber ble droppet over Libya i 2011. Tygg på tallet: 600 høyteknologiske drapsmaskiner regnet ned over et fjernt ørkenland. Flygerne kunne selv plukke ut mål de syntes var egnet.

Jeg vet ikke hvor mange uskyldige sivile liv mitt sosialdemokratiske hjemland har på samvittigheten i sin krig for å forhindre at Gadaffi skulle finne på å drepe andre sivile. Det reelle tallet skjuler seg i røyken etter utallige bombebranner. Jeg aner heller ikke hvor mange uskyldige kvinner og barn våre “NATO-allierte” må svare for i denne krigen. Men jeg har merket meg at statsminister og Ap-leder i 2011 - Jens Stoltenberg - nylig ga uttrykk for stolthet over hva han hadde vært med på. Han ville ha gjort det samme en gang til, sa NATOS nåværende generalsekretær!

Det kunne han trygt si etter høstens “granskningsrapport” der det offisielle Norge frikjente seg selv for enhver mistanke om væpnet overgrep mot en nasjon som aldri har gjort oss fortred.
Jeg vet selvsagt ikke hva som ble sagt og gjort bak kulissene i Arbeiderpartiets lukkede rom i dagene før bombeterroren startet, men jeg var til stede da regjeringspartneren SV hadde landsmøte der de valgte rollen som krigshauk og flagget grønt for bombing.
Ikke alle var like begeistret. En av partiveteranene var nesten på gråten da han - henvendt til meg - sa: “Dette ville ikke en gang Haakon Lie ha gått inn for.”

Jeg tror det var den dagen klenodiene i skuffen min forsvant - stille og ubemerket - i selskap med restene av sosialdemokratiske illusjoner. Fallitten var fullkommen.