Så har vi det gående igjen: Ny opptrapping av Arbeiderpartiets forsøk på å begå politisk selvmord. Scenen er klarert med Trond Giske i ny hovedrolle, og regien denne gang står Ingunn Yssen for.
Yssen er intet ukjent navn i slike saker. Tidligere landskjent som Gerd-Liv Vallas nådeløse kritiker i den såkalte “Valla-saken” som kostet LO-lederen jobben i 2007.
Denne gang er det som talskvinne for fagorganiserte byråkrater i stortingsgruppa hun entrer scenen. Oppgaven er klart definert: Hun skal sørge for at den folkevalgte Giske blir nektet adgang når gruppa samles en siste gang før sommerferien.
Jeg skal vokte meg vel for å frikjenne Giske for noe som helst - men nok en gang opplever vi  en adferd som forteller at landsfaderens standardverk “Tillitsmannen” for lengst er erstattet med andre virkemidler.
Jeg vet ikke hva som skjedde da Yssen la fram sine synspunkter for Jonas Gahr Støre, men det skal angivelig ha vært så ubehagelig at resultatet ble en sykmelding som sporenstreks havnet  på bordet til hovedstadens politiske journalister. Resultatet ble nye skadefro oppslag som vil medvirke til fortsatte bunnoteringer på meningsmålingene.
Det er lett å skjønne at fotfolket rundt om i landet er oppgitt, og at frafallet både på meningsmålinger, blant medlemmer og tillitsvalgte er i ferd med å anta dimensjoner  som minner om en politisk massakre. I dag er partiet en skygge av seg selv sammenlignet med storhetstiden. 150 000 medlemmer er redusert til 50 000 og halvparten av de tidligere velgerne har vendt Større og partiet ryggen. Og intet tyder på at siste slag er slått. Klarere enn noen gang ser vi sannheten i klassikeren fra Haakon Lie: “Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole”. Men forskjellen på de mange konfliktene den gang og i dag er imidlertid at datidas varianter var interne. Ingen løp til mediene, og slett ikke til “borgerpressa”. Fraksjonene etterlevde en overordnet lojalitet der det var en selvfølge at partiets omdømme måtte vernes - samme pokker hvor giftig stridene kunne være.
I dag er denne leveregelen glemt. Nå løpes det til mediene så snart man aner en mulighet til å sko seg selv og skade motparten. Resultatet  blir at de mest banale “nyheter” blåses opp til skandaler. Og det alvorligste: Det er på toppen av hierarkiet det lekker mest: Sentralstyret og stortingsgruppa fortoner seg som de reneste mediehus. Knapt kan det pipes i et bøttekott i Stortingets korridorer før VG kommer med nye sensasjoner.
Men ett synes fraksjonene å ha til felles: Ingen vil vedkjenne seg de politiske undertoner i det siste utmattende bikkjeslagsmålet. Men den som har det minste innblikk i partiets indre liv vet selvsagt at det dreier seg om politikk. Ikke bare, men også om politikk. Det vedvarende personlige hatet mot Trond Giske i toneangivende parti-kretser har dype politiske røtter.
En kan si hva en vil om Giske, men evnen til å fremstå som en sosialdemokratisk “venstregarantist” har han dyrket med hell. Det har skaffet ham basis i store medlemsgrupper - men også fiender - særlig blant toppene og i stortingsgruppa. Han vokste opp i et gammelt SF-miljø - i seg selv mistenkelig - og er aldri blitt tilgitt at han var med på å sparke bein under partiledelsen i 1994 med sitt klare nei til EU. Og verre er det blitt at han  seinere aldri har gjort avbikt og beklaget sin “forseelse”.
Til tross for dette greide høyresiden aldri å stoppe ham med politiske våpen. Det var først da han opptrådte som mannssjåvinist i sosiale sammenhenger at øksa falt.
Det er lett å se at Giske falt som offer for eget grep. Men like lett er det å gjennomskue partiledelsens  og medienes iver etter å late som om massive overskrifter bare skyldes redelig moralsk indignasjon uplettet av politiske baktanker.
Men uavhengig av utløsende årsak var Arbeiderpartiet etter valget modent for opprør. Allerede før metoo-bølgen og Giske-avsløringer ulmer det på mange plan over en notorisk høyredreining som blant annet sprenger alvorlige kiler mellom parti og fagbevegelse.
Det er nok å nevne massiv EU-tilpasning, uthulingen av Gerhardsens basepolitikk, og nå sist: Acer-saken. Glemmes skal heller ikke kampanjen “En ny og rettferdig innvandringspolitikk” som bare overgås av FrP i verbal brutalitet.
Foreløpig har velgerne vraket nyorienteringen. Men i kulissene titter Gerhardsens “barnebarn” fram, klare til å tre inn på scenen igjen. Velpleide og dresskledde sosialøkonomer, og direktører fra kommunikasjonsbransjen med fartstid i Stoltenbergs regjeringer. Men fortsatt med kullsviertro på at framtidas sosialdemokrati vil bestå av en blanding av Tony Blair- liberalisme og sosial veldedighet. Eller som en av de fremste i Stoltenberg-fraksjonen, Espen Barth Eide, sier i et intervju med Klassekampen: I dag ville Gerhardsen blitt sosialøkonom. Javel.  Hva så? Ville han av den grunn ha sviktet den klassen som har båret partiet fram?