- Kom ikke med toillprat !

1. mai-dagen var enda ung da et par håndfuller fagforeningskamerater samlet seg på kontoret til “Kai og Losse” i Folkets hus slik de hadde for vane et rolig øyeblikk før demonstrasjonstogets avmarsj. Her satt de med kaffekoppen og “rullingsen” i storstua til Asbjørn Høiaas, eller “Asbjørn sjauer” som han ble kalt oss ungdommer imellom.

Noen storstue var det forresten ikke, men du verden hvor innholdsrik den var. Historier i hopetall satt i veggene og nye kom stadig over kaffekoppene rundt langbordet. Fortellerkunsten behersket de, og det var bare alvorlige menn i glass og ramme på tobakksbrune vegger som ikke ble trukket med når latterbølgene fulgte frodige sluttpoeng.

Slik var det ofte på kontoret til Asbjørn - særlig på 1.mai-dagene. Her møttes veteraner som var vant til stri vind. Her satt “Rørlegger’n”, “Maler’n”, “Bokbinder’n”, “Typografen” og et knippe andre sentrale tillitsvalgte. Sosialister var de alle, av ett eller annet slag, enten de var medlemmer i NKP, SF/SV og Ap, eller sto utafor alle. Men ordstyrer på hjemmebane var “Asbjørn sjauer” - kommunisten og filosofen fra kaia.
Det var i denne kretsen jeg først møtte arbeiderbevegelsens kjernesaker: Rettferdighet, solidaritet, kameratskap, visjoner - og personlig mot. Det var her jeg fikk råd da jeg som ung og famlende faglig-politisk journalist søkte kunnskap og forståelse som senere festet seg og vokste til et livssyn.

I 60- og 70-tallets sosialdemokratiske redaksjoner var det fortsatt anerkjent arbeidspraksis at fagbevegelsens tillitsvalgte var førstehånds kilder til informasjon og kunnskap om arbeidslivets lov og rett. Denne 1. mai-dagens samling hos Asbjørn føyde seg inn i en slik ramme. Jeg søkte råd etter å ha utfordret byens største entrepenør. Jeg hadde skrevet at han på et av sine anlegg tilbød de ansatte bo- og sanitærforhold som nærmest minnet om en konsentrasjonsleir. “Det var bare piggtråden som manglet”, hevdet jeg ganske kjekt.

Det måtte bli bråk av slikt. Entrepenøren  truet med rettsak, og det svevde erstatningskrav på 50 millioner kroner bak trusselen. Redaktøren mislikte uværet og anbefalte et strategisk tilbaketog. Derfor satt jeg på kontoret til Asbjørn denne 1. mai-dagen. Her søkte jeg råd blant venner uten sans for tåketale, og fikk støtte:
“Dette står vi for”, sa “Rørlegger’n”. Verten fulgte opp med en neve som gjerne truet skrivebordets videre eksistens når han ville understreke noe. Det skulle ikke bli losset en sementsekk hvis entrepenøren ikke unnet vanlige arbeidsfolk “folkelige dasser”. Slik gikk det bordet rundt og “vedtak” ble fattet med en “skål” i kaffe. Siden rullet striden i vanlige kanaler for slike tvister, og endte med seier for fagforeningene. “Det er lov å prøve seg” sa entrepenøren da nederlaget var et faktum.
--------------

Jeg mintes denne episoden etter en runde i media denne våren om arbeidsfolk som massivt “flykter fra venstrepartiene”, som det heter. Sjefskommentator var som vanlig Jonas Bals, tidligere politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre, men som siden har skiftet beite og blitt rådgiver i LO, med Ap som spesialfelt: “Arbeiderpartiene må bli flinkere til å mobilisere grunnplanet”, er hans svar på stadige krisemeldinger.

Det kan tenkes at sosialdemokrater på topplan tror at arbeidsfolk hopper villig vekk hvis Gahr Støre krever det ofte og høyt nok. Men det gjelder ikke dem jeg har møtt. Hverken “Asbjørn sjauer”, “Maler’n” eller “Rørlegger’n” ville ha rikket seg en tomme på grunn av en slik marsjordre. Like ulydig som dagens arbeidsfolk som nekter å sitte stille i båten når kursen  notorisk legges mot høyre.

Men Bals skal krediteres for at han innrømmer at det er umulig for sosialdemokratiet å vinne valg “uten at arbeiderne er med på laget”. Men det er nesten uvirkelig at han og Ap-ledelsen forøvrig synes å tro at arbeidsfolk vil strømme til framtidige valgurner selv om partiet fortsetter å spre usikkerhet om hvilke krefter det er solidarisk med, arbeiderne eller kapitalen. Det blir gjerne snakk om mobilisering og pisk.
Denne våren er det forresten ikke bare Bals som har gjenoppdaget arbeiderklassen. Partisekretæren har fulgt opp,og selv Jonas Gahr Støre dilter etter mellom slag der han uten forbehold støtter Høyre/Frp-regjeringen.
I det hele tatt er det en forunderlig kampanje partiledelsen har satt i verk. For det første bygger den på en tese som ikke er sann. Det er ikke “venstrepartiene” som er rammet av en formidabel velgerflukt, hverken her eller der. Det er det liberalistiske sosialdemokratiet som smuldrer i møte med arbeider-velgere.

I en rekke land er venstresiden på frammarsj. Også her til lands, slik valget i fjor høst dokumenterte. Rødt og SV gjorde jobben sin. Høyresiden tapte stemmer, men ikke nok til at de mistet makten. Det er derfor sosialdemokratiets ansvar at vi i dag sitter med den mørkeste regjering siden krigen..

Jonas Bals innser i dag at Ap ikke vil vinne valg uten støtte fra arbeiderklassen. Det er bra, men erkjenner han at Ap heller ikke vil vinne et valg med Gahr Støres høyrepolitikk som kompassretning?
Jeg synes fortsatt jeg hører Asbjørn “sjauer” valse opp med Ap-topper under ett av de store EU-slagene i fagbevegelsen: “Kom ikke med “toillprat” om hva vi i fagbevegelsen SKAL mene - hør på hva vi MENER!
Den gang - som i dag.