Leder: 2020 skal være Nord-Norges år

Fra Trøndelag og nordover finnes det en del av Norge som fra uminnelige tider har blitt beskrevet som noe «unorsk« men litt eksotisk fra sentraladministrasjon og styringsherk med adresse Carl Johans gate. Folket har vært betraktet som nærmest ustyrlige og har ikke forstått sitt eget beste. Naturen og ressursene i nord må forvaltes av de som vet best og folket oppdras av den eleverte og veloppdragne eliten sør for Dovre. Nord-Norges historiske, kulturelle og næringsmessige betydning har blitt ignorert og det som ble skrevet om landsdelen har, inntil Universitetet i Tromsø, kom bare vært en «interessant» sak for etnologer, sosiologer og andre forskere sørfra.

Harald Reppesgaard

Først på1970-tallet tok folk som bodde i landsdelen selv pennen fatt og skrev om sine liv. Men selv universitet i Tromsø, som er anerkjent i verden for sin forskning og  kunnskaper om polare strøk, blir sjelden tatt på alvor av den politiske eliten i regjering og Storting. Vanen med å nedprioritere Nord-Norge har satt seg så dypt at det har blitt en utbredt kultur og en etablert selvfølgelighet. Slikt skaper ikke gehør for rimelige krav befolkningen har sendt sørover. Et tålmodig folkeferd har blitt avspist av «saklige» argumenter om hvor vanskelig og dyrt det er å investere og bygge der oppe. Men flertallet mister tålmodigheten nå og innser at å stå med lua i handa ikke fører fram lenger.

Landsdelen har stort sett blitt konsekvent ignorert helt siden Grunnloven ble vedtatt i 1814 da ingen gadd å vente på at de nord-norske representantene rakk fram til Eidsvold. Sentralmakta har tatt, og tar for gitt, at de kunne bare forsyne seg av ressurser og verdier. Etter krigen ble retten til å drive fiskebruk pålagt så store begrensninger at kun søringer hadde den nødvendige kapital. Jernbaneutbyggingen ble stanset fordi veisystemet skulle prioriteres, noe som aldri skjedde. Man kranglet seg i femti år til et universitet i Tromsø, men opplever nå at universitetet i Bodø fratar dem den desentraliserte utdanningen. Fødestuer og sykehus legges ned. Lokalskoler forsvinner. Likeledes lærerhøyskolen i Nordland. Forsvaret bygges ned for å kjøpe ubrukelige F 35-jagerfly og helikoptre som skal stå sørpå. Alt skal har sentraliseres vekk. Fylker som er større enn Danmark slås sammen fordi de er for «små». Politiet skal bort fra småstedene. De offentlige arbeidsplassene skal flyttes til Oslo; byen som nyter godt av flere distriktspolitiske virkemidler enn resten av landet til sammen.

Dert som nå får folket forbannet er privatiseringen av flyambulansetjenesten til Babcock. Siden juli 2019 har flytjenesten vært så ustabil og i tider helt ute av drift slik at det er et under at liv ikke er gått tapt. Når det nå skal settes inn et par nye fly i Tromsø og Kirkenes har helseminister Høie bestemt at det må helseforetaket betale. Dvs. at det må tas midler fra den øvrige helsetjenesten i nord for at han skal slippe unna ytterligere tap av omdømme. Babcock betaler null og slipper unna sitt klare økonomiske ansvar.  Helseforetakene gjør rakkerarbeidet til politikerne slik at helsetilbudet fragmenteres og sentraliseres for å spare penger. Politikerne slipper ansvar og byråkratene styrer etter New Public Management som om helsesektoren er ren business. Fylkene og kommunene i nord strupes for penger, som i stedet går til de mest folkerike områdene, der hovedkontorene til konserner og finansinstitusjoner ligger og skatten betales.

Nord-Norge er god å ha når fisk for mange titalls milliarder skal på land, men prosessen med å overføre eierskapet og arbeidsplassene i land fjernes fra kysten. Landsdelen har også mineralressurser som kan eksporteres uten at det legges igjen en krone i nord. Er det rart man blir provosert?

Før ble folk stemplet som trygdesnyltere som levde på staten, og derfor ikke kunne regne med mer hjelp enn til nødvendig livsopphold. Nå er det lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst, men i det øyeblikket man ber om bedre infrastruktur stemples kravet som utopisk «distriktspolitikk», altså noe som er ulønnsomt og bortkastet. Nasjonen har ikke ansvar nord for Dovre.

Løftene fra både rød-grønne regjeringer og de blå-brune har vært munnsvær. Alle ord om å bruke «hele Norge», bygge ut landsdelen med likhet for alle til helsevesen, post, kommunikasjonsmidler, sikring av rasfarlige veier m.m. har egentlig vært løgn. Det er ingen regjering som har brukt tid til å sette seg inn i levekårene i Nord-Norge og sagt her må mye forbedres. Statens midler prioriterer de urbane strøkene sørpå der kjøttvekta sitter og utgjør stemmetallet som bestemmer regjeringenes «farge».

Nå har Norge mer enn 10 000 milliarder kroner syltet ned i utenlandske verdipapirer, bedrifter og fasjonable boligstrøk i London, Paris og Roma. Fortsatt mener regjering, departement og «fagfolk» innen jernbaneutbygging sørpå at en Nord-Norgesbane til 120 milliarder er fullstendig forrykt. Det handler ikke om penger men om holdninger. Den diskvalifiserende faktoren er at Nord-Norge i dominerende kretser oppfattes som utenfor det sentrale, utenfor det viktige, er et ikke-sted fordi pengemakta eller de store internasjonale konsernene ikke har sine hovedkontorer der. Vi er viss på at EU har også sine klamme fingre med i spillet om distriktsutbyggingen.

Striden mellom sentrum og periferi handler ikke om geografi, men om mentalitet. Striden står mot de som ikke vil forstå at landet måtte utvikles fordi det var viktig på lang sikt og har noe med menneskerett og demokrati å gjøre.

Vår oppfordring til folket i Nord-Norge er å ta langt sterkere grep om utviklingen i landsdelen. Bli forbainna og sett i gang sterke reaksjoner mot sentralmakta. Lær av Frankrike. Det kan være skatteaksjoner, boikott av administrative tiltak, streiker, protestmarsjer, propaganda-aksjoner og krav til at stortingspolitikerne skal representeres deres interesser og ikke partiets når «reformene» er ødeleggende for livet, ressursene og naturen i nord. Nok er nok.

La 2020 være Nord Norges år.