Tegning fra 5. desember 1972, Frihetens første utgave etter at avstemminga om EF-medlemsskap var klar.
Tegning fra 5. desember 1972, Frihetens første utgave etter at avstemminga om EF-medlemsskap var klar.

Torsdag 28. november var det 25 år siden et flertall i den gjenstridige norske befolkningen avviste å slutte seg til EU for andre gang. Rett nok var navnet EF da folket første gang avviste å slutte seg til unionsprosjektet i september 1972. Begge gangene hadde neibevegelsen store deler av pressen mot seg, samt de største politiske partiene. Den store forskjellen mellom 1972 og 1994 var at LO, i motsetning til i 1972, sa nei til at Norge skulle bli med i EU. Dette til både LO-leder Yngve Haagensens og statsminister Gro Harlem Brundtlands store skuffelse.

Terje Bjørlo

Da et flertall i folket avviste norsk tilslutning til EF i folkeavstemningen i 1972, hadde vårt forhold til unionen og dens forløper, Den europeiske kull- og stålunionen, vært en del av den norske debatten i større eller mindre grad i to tiår. Paristraktaten, som etablerte Den europeiske kull- og stålunion (EKSF), ble inngått i Paris den 18. april 1951 mellom Italia, Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxemburg. Traktaten regulerte produksjon av kull og stål i medlemslandene. Traktaten trådte i kraft i juli 1952, men den ble først satt ut i livet i første halvdel av 1953, med kull fra 10. februar og stål fra 1. mai.

Andre vesteuropeiske land ble også invitert til å slutte seg til EKSF. Utenriksminister Halvard Lange uttalte at det europeiske samvirke måtte være et samarbeid mellom ansvarlige regjeringer. I Stortingsmelding 89/1951 ble spørsmålet om norsk tilslutning til Den europeiske kull- og stålunionen var forenlig med Grunnloven diskutert. I Stortingsmeldingen heter det: «Her er felleskapets organer så vidt skjønnes tillagt ganske omfattende direkte lovgivningsmyndighet bl. a. vedkommende fastsettelse av avgifter, etablering av utjevningsordninger, produksjonsprogrammer, maksimal- og minimalpriser m.v. Det må betegnes som ytterst tvilsomt hvorvidt det for tiden vil være forfatningsmessig adgang for norske statsmyndigheter til å medvirke til at Norge kom med i et internasjonalt felleskap av denne eller lignende karakter.»

En anbefaling om å opprette et europeisk økonomisk fellesskap og et atomenergifellesskap fikk i 1957 tilslutning av de seks medlemslandene i EKSF, på basis av Romatraktaten. Fellesmarkedet var en realitet fra 1. januar 1958.

Men det var først med medlemskapssøknadene fra Danmark, Irland og Storbritannia i månedsskiftet juli/august 1961 at den offisielle debatten startet i Norge. Det var motstanderne av norsk tilslutning til Fellesmarkedet som tok initiativet. Leif Johansen, medlem i NKP, og som senere ble betraktet blant verdens fremste økonomer, skrev heftet «Norge og Fellesmarkedet, en kritisk oversikt og et standpunkt». Forordet var signert Ragnar Frisch, en annen norsk økonom, som senere skulle bli tildelt den første Nobelprisen i økonomi. «Aksjon mot Fellesmarkedet – de 143» kom i gang med arbeidet ved årsskiftet 61/62, og det ble etablert såkalte aksjonsutvalg i mange av landets fylker. Også flere andre organisasjoner som arbeidet mot norsk medlemskap så dagens lys i 1962. Stortinget vedtok paragraf 93 i Grunnloven, som vi nå kjenner som paragraf 115. Dette var nødvendig før Stortinget litt senere kunne fatte vedtak om medlemskapssøknad. Sannsynligvis medvirket motstanden til at Stortinget våren 1962 besluttet at resultatet av forhandlingene med Fellesmarkedet skulle avgjøres i en folkeavstemning.

Nå kom aldri forhandlingene mellom Fellesmarkedet og Norge i gang. Frankrikes president de Gaulle la ned veto mot britisk tilslutning til Fellesmarkedet. Det stanset også den norske prosessen. Historien gjentok seg i 1967.

Etter at de Gaulle gikk av, ble det på slutten av 1969 mulig for britene å slutte seg til EF. Etter den britiske søknaden, fulgte sommeren 1970 den norske søknaden. Sentrale personer fra den norske motstandskampen i 1962, var viktige i etableringen av Folkebevegelsen mot medlemskap i Fellesmarkedet i 1970. Først i 1972 ble ja til EF stiftet. Dette forspranget var kanskje avgjørende for neiseieren i september 1972.

Dessverre kan vi konstatere at nedleggelsen av Folkebevegelsen var en tabbe. Det medførte at regjeringen Brundtland fikk lett spill foran stortingsvalget i 1989, selv om det lå i kortene at vårt forhold til EF var i endring. Regjeringen Brundtland sendte i 1988 et brev til samtlige departement der det heter at ”utformingen av norske lover og forskrifter som omfattes av det indre marked, skal vurderes også med henblikk på en eventuell harmonisering med EFs regelverk”. Videre het det at ”dersom det er avvik, skal det gis en begrunnelse for det”.

 

Vi fikk ingen nevneverdig debatt om vårt forhold til EF i 1989. Det medførte at velgerne ikke hadde mulighet for å la sitt syn på EF-saken spille inn ved stortingsvalget. Det er hevet over tvil at sammensetningen av Stortinget i perioden 1989 til 1993 hadde blitt annerledes om EF-saken hadde vært tema i valgkampen. En annen sammensetning hadde også hindret at vi fikk EØS-avtalen. Sannsynligvis er dette også forklaringen på at EØS-avtalen ikke ble lagt fram som tema i stortingsvalget i 1993, slik at et nytt Storting kunne ha stemt over avtalen. En folkeavstemning om EØS fikk dessverre heller ikke tilstrekkelig oppslutning.

 

28. november 1994 er en historisk merkedag. Samtidig må det ikke underslås at mange feiret dagen med bismak. Over 12 000 rettsakter er gjennom 26 år med EØS tatt inn i norsk lovverk. Den tidligere lederen i Europabevegelsen, og nåværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Svein Roald Hansen, har på en forbilledlig måte fastslått hva EØS-avtalen er. Nå i november skrev han: «Mens realiteten jo er at vi ble med i utviklingen av det indre marked med EØS-avtalen, som om det hadde blitt ja til medlemskap i folkeavstemningen». Og videre: «Med EØS-avtalen som alternativ, ble det eneste vi sa nei til representasjon i Rådet og i EU-parlamentet». Klarere kan det neppe sies.

 

Veien ut av EØS synes lang. Likevel har det skjedd en viss utvikling i motstanden mot EØS, ettersom de negative konsekvensene stadig har blitt større. Uansett hvor tregt det går, det er bare fortsatt målbevisst motstand som på sikt kan gi seier.

 

 

 

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering