Lov av 29. juni 1990, omhandler produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi. Loven åpnet for et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi, og dermed også en energiutbygging som er mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak. Loven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Loven har også bestemmelser om fjernvarme, og den åpner for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi. Eivind Reiten som var Sp´s politiske gullgutt ble en utspekulert markedsliberaler til tross for sin EU-motstand. Han var i sin tid også motstander av videre vannkraftutbygging, var kritisk til oljeboring nord for 62. breddegrad, sa nei til atomvåpenopprusting og ytra seg kritisk til “vekstalliansen” av Bjartmar Gjerde, Kåre Willoch og storindustrien. Denne «grønne» senterungdommen ble nettopp markedskreftenes sterkeste medspiller. Reiten var i 1989–90 olje- og energiminister i Syse-regjeringa da han fikk innført «Energiloven». Deretter var han leder i styret for Posten Norge BA 1996–99 og styreleder i Telenor 2000–01. Vi kjenner til denne Sp´s»Wonderboy´s» bravader i omstillingen av Posten og Telenor og oppstykkingen av Norsk Hydro. Han hadde en god erfaring med å ødelegge eksisterende bedrifter og oppstykkingen av industrier til kapitalkreftenes og markedets fordel fra sitt arbeid med å rasere vårt produksjons- og leveringssystem av strøm.
I 1991 ble det en deling av Statskraftverkene i en avdeling for kraftproduksjon, Statkraft, og en avdeling for nettdrift. Strømnettet som hadde forsynt befolkningen tidligere med rimelig strøm ble omgjort til en profittmaskin gjennom nettleie. Det norske folk skulle med den nye Energiloven betale leie for en virksomhet og et nettsystem som de selv hadde betalt for og eide gjennom skatter og avgifter i generasjoner. Alle partier på Stortinget, med et fornøyd Ap, videreførte denne utbyttingen. Nettleien skulle brukes til og «ruste» opp et strømnett som staten i årevis hadde latt ruste ned. Etterslepet på vedlikeholdet er på svimlende 140 milliarder kroner, og den delen av nettet som er fra 1940- og 50-tallet må skiftes ut. Det skal betales i løpet av ti år, og det er selvfølgelig vi som får regningen- igjen.

Hvorfor har kraft- og energinasjonen Norge latt et slikt forfall skje? Fordi staten og kraftkommunene bare har fokusert på utbytte og fortjeneste og latt nesten ingenting gå til nyanskaffelser og vedlikehold. Strømproduserende utstyr og trafo-stasjoner i landet er ineffektive og utnyttes for lite.. Linjenettet er Nord-Europas dårligste og mister vel 33 % av effekten ved overføring. Det lå allerede før 1990 i strømprisen at en viss sum skulle avsettes til oppgradering og opprustning av linjenettet og ineffektivt utstyr byttes ut. Lite har skjedd. Samtidig tar kommunene ut milliardutbytte fra de samme nettselskapene. Samlet utbytte økte fra omtrent 600 millioner i 2008 til nær 1,3 milliarder i 2016. Det utgjør en vekst på hele 113 % i perioden. Over samme periode finner vi at driftsinntektene i bransjen var stabile og varierte mellom omtrent 25 milliarder i 2008/09 og 33 milliarder i 2010.
Analysebyrået Oslo Economics har på oppdrag fra Huseiernes Forening gått gjennom regnskapene til 135 nettselskaper.  Den viser at kommunene tar utbyttet i milliardklassen til andre formål enn vedlikehold m.m. av nettet i kommunen.

Generalsekretær Morten Andreas Meyer sier at det er hårreisende at det tas ut så store utbytter i en tid hvor man vet at det må investeres mye penger for å ruste opp strømnettet. Da må pengene tas fra et sted, og det blir igjen forbrukerne som må betale for dette,

Han reagerer på at forbrukernes penger blir brukt til andre formål i kommunen enn det de er tiltenkt.
I all hovedsak er det de rene nettselskapene som er den drivende faktor her. Selskapenes overskudd er regulert og fastsatt av NVE, noe som innebærer at eierne kan ta ut utbytte av overskuddet. Eierne er i hovedsak norske kommuner.
Kommunene har altså brukt skattepenger til å kjøpe seg inn i nettselskapene. Nettleien vi betaler gir kommunene et utbytte som de disponerer som de vil.

Nettleie som forbrukerne har betalt inn blir altså ikke nødvendigvis brukt til vedlikehold av strømnettet, men går til andre formål i kommunene. Dermed må forbrukerne betale en enda høyere nettleie for å vedlikeholde strømnettet.
Huseierne mener at dette fungerer som en ekstra skattlegging, og at forbrukerne må betale regningen flere ganger på grunn av denne utbyttefesten.
De reagerer kraftig på at nettselskapene gjennom mange år har argumentert for at nettleien går opp fordi investeringsbehovet er stort. Men når eierne samtidig forsyner seg med utbytte, er konsekvensen at vi som strømkunder må betale denne regningen enda en gang.
Derfor mener vi at dette i praksis er en ekstra skattlegging, Organisasjonen som representerer kommunenes interesser, KS, stusser ikke ved dette i det hele tatt, og uttaler til TV2 at dette er helt normal forretningsdrift med avkastning på investert kapital. Ja, hurra for Energiloven!

Norge hadde lave kraftpriser på 1990-tallet men over dobbelt så dyre priser på 2000-tallet. Da man feiret Energi-lovens 25 års eksistens sa NVE at «Vi vil få lave kraftpriser i Norge i overskuelig framtid!»
Det er mange andre forhold som øker strømprisen for vanlige folk. CO2-avgift, el-avgift, «Grønne sertifikater» og moms som går i statskassa. Nedtapping av vannmagasiner samtidig som vi selger «overskuddsstrøm» til utlandet, selv om det er tørre somre. Dyr import av kullbasert strøm til landet når våre egne vannmengder er for små..
Strøm til vanlige husstander er livsnødvendighet for alle som myndigheter har plikt til å dekke til overkommelig i pris og et linjenett som er stabilt og effektivt. Slike nødvendigheter må styres av politiske vedtak; ikke av et fritt marked. Strøm er blitt big business for stat og kommuner. Alt dette tillater Reitens Energilov. At det går an!
På tide med gule vester her til lands med krav om en helt annen energipolitikk? Og i kulissene venter EUs energibyrå – ACER.