(10 - 2012) Konkurranse er kapitalismens terapi for alle økonomiske lidelser. Den kurerer finansiell gruff og økonomisk depresjon, gir rasjonell ressursbruk, senker prisene for forbrukerne og sparer oss for offentlige utgifter. Detter er for godt til å være sant. Det vet vi innerst inne, men propagandaen fra høyre- og kapitalkreftene har i generasjoner innpodet den vanlige mann og kvinne til likevel å akseptere denne ”sannheten”. Ikke bare det; konkurranse fremmer det beste i oss og får fram de mest høyverdige kvaliteter i produkter og tjenester. Konkurranse er all utviklings og framskritts mor. Resultatet er ikke mindre nedslående for deg og meg. Når festtalene i NHO og Norges Bank er avlevert, går det såkalte frie næringsliv til kontorene nettopp for å begrense konkurransen mest mulig. Det skjer med smøring og korrupsjon både innen- og utenlands, men oftest ved misbruk av markedsmakt. De siste årene har fakta kommet på bordet – nok en gang – som dokumenterer en dårlig periode for de som tror konkurranse er et økonomisk og politisk universalmiddel. De fire store aktørene som eier markedet for dagligvarer har stadig vært under gransking for konkurransehemmende rabatter. Det viser bl.a. Tines kokkelimonke med ICA-kjeden for å kaste konkurrenten Synnøve Finden ut av hyllene og helst ut av hele markedet.

Etter at Norge forlot prisloven og slapp markedskreftene løs på oss på nittitallet har ingen varer eller tjenester blitt billigere eller bedre. Vi utsettes for prisøkninger og slettere tjenester på alle områder. Aldri har boligprisene og leieprisene vært høyere. Aldri har strøm, mat, klær, transport m.m. vært dyrere. Aldri har Fattig-Norge vært større. Aldri har post, teletjenester og bankservicen vært dårligere. Elendigheten som fortsatt råder innen eldreomsorgen og helsetjenesten er underlagt businesskonseptet New Public Management som styringscredo. Storkapital og monopolene med full støtte av vår rødgrønne regjering har aldri hatt bedre kår enn nå og aldri har nordmenn vært mer forgjeldet enn i dag. Enda snakkes det om markedets frie stilling som en salig lykkepille for land og folk.
Det er på tide at vi nå forlater troen på lovgivning og etikk som bare gir den ene aktøren av markedet – kapitalen – alle odds på bekostning av de andre. Lykkepillen forskrives av de som ukritisk tror på det frie markedets velsignelse for alle og sosialdemokrater som sverger til klassesamarbeid og blandingsøkonomi. Denne blandingen – samrøre - av privat og statlig kapital skulle også være sosialdemokratiets Petterøes Eventyrblanding for å unngå en revolusjonær utvikling og å forhindre at markedets odds skulle tippe i favør av arbeiderklassen. Dette i favør av de som arbeider og skaper de reelle verdiene i samfunnet.

Krisene i verdens kapitalistiske stater har, for de som vil se, avslørt at dette lykkelandet ikke eksisterer for noen bransje eller sektor. For mange produsenter eller salgsledd er konkurranse både ofte urasjonelt og ulønnsomt. Poenget er jo å få ut høyest mulig pris uten at det på noen måte svekker volumet. Dvs. at jo mer energi vi produserer skal prisen på strøm likevel holdes høy. Dumme som vi er trodde vi at jo mer varer og produkter som kom på et marked jo billigere pris. Men vi har sosialøkonomer som forteller oss at selv om det skal være slik så er det av naturlige grunne ikke slik.
I løpet av de siste års økonomiske real- og kapitalkrise fikk noen øynene opp for at konkurranse skaper markedskonflikter, nedleggelse av arbeidsplasser og fattigdom. Børsens og regjeringens resept var lykke- og sovepillen. Kapitalismens menn og kvinner må kjapt opp i eufori i troen på markedet. Arbeiderklassen må roes ned fordi vi faktisk har hatt streiker i lykkelandet.

Sannheten er et paradoks for markedstilhengerne. Konkurranse skulle ikke bare skape frihet i markedet men også redusere behovet for offentlig byråkrati og reguleringer. I stedet er det vokst fram et kontrollbyråkrati med reguleringer – ikke av markedets fiksfakserier og ukontrollerte priser – men av selve konkurransen. I mai 2004 fikk man den nye konkurranseloven, som er blitt en sovepille for fagbevegelsens tidligere kritiske, aktive tillitsvalgte. Loven forbyr samarbeid mellom bedrifter som kan begrense konkurransen og at bedrifter misbruker sin dominerende stilling. Deretter sovnet dukke Lise – norsk fagbevegelse - selv om alarmen for lengst er slått på om at loven ikke fungerer. De fire store matkjedene har i de siste åtte år kontrollert 98 prosent av markeder for dagligvarer. Strømleverandørene blir færre og vår egen stat kontrollerer 85 prosent av energileveransen. De kan presse prisene ned mot andre leverandører men ingen kan sette en stopper for at de putter fortjenesten i egne lommer istedenfor at den deles med kundene og prisene senkes. Prisforskjellene mellom kjedene og monopolene er forsvinnende små. Det er ingen reell konkurranse. Kjedene stenger ut nye og små produsenter som kunne ha noe å by på i konkurransemarkedet. De risikerer å bli svartelistet samtidig som det har skjedd en opphopning av formuer i eierfamiliene som savner sidestykke i norsk nyere historie. Kommunistene i sier klart i fra – på denne 1. mai dagen - vi vil avskaffe disse markedskreftenes dominans over folk liv. Vi vil at norsk fagbevegelsen som sover i en dukke-Lise tilværelse snarest våkner, sier i fra og går i spissen mot denne blandingsøkonomien som er bare en finere form for en ren kapitalistisk utbytting og akkumulerer fattigdom og sosial nød.