(Nr 2 - 2012) Kampen mot EU, tidligere EEC og EF, samlet venstresiden med utbrytere fra Ap i felles kamp mot monopolkapitalens bestrebelser og de borgerlige partiers propaganda for norsk medlemskap. De tre ”frihetene” – fri etableringsrett, fri kapitalflyt og fritt arbeidsmarked – i Europa skulle bli en velsignelse for land og folk. Enhver med et minstemål av sosialistisk holdning og kunnskaper om kapitalismens natur og anatomi visste den gang – og vet bedre i dag – at denne unionen er skapt for de kapitalistiske kreftene ikke for vanlige mennesker som arbeider for lønn, fiskere og småbrukere, pensjonister, uføre og de unge. Kampen sto derfor å bevare eiendomsretten til ressursene på land og hav, de store og viktige bedriftene, infrastrukturen og råderetten over kunnskapsindustrien til fellesskapets beste. Det samme var hovedargumentasjonen bak folkets nye nei til unionen i 1994.

Dette NEI er aldri blitt respektert, ikke uventet av de borgerlige partiene men det er bittert skuffende å møte privatiseringsprosessen gjennom bakdøra ledet av Ap.”Landsmoder” Gro Harlem Brundtland ignorerte folkemeningen i sin regjeringstid på slutten av 1980 og starten av 1990 og åpnet for storstilt oppdeling av de store statseide selskapene i forvaltningsbedrifter som seinere kom på børs og ble spekulasjonsobjekter for privat storkapital. Tusenvis av arbeidsplasser gikk tapt. Stoltenbergregjeringen fulgte opp erosjonen av statens eierskap ved bl.a. å sette Statoil på børs stikk i mot gamle sosialdemokraters råd som tidligere konsernsjef Arve Johnsen og industriminister Finn Kristensen. Salget av 33 % av aksjene i Statoil ble betegnet som ”galskap”. Norge manglet fullstendig en strategi og politikk for å sikre nasjonale eierinteresser som folkets flertall stemte for to ganger. Tilfeldigheter, bekjentskaper, lobbyvirksomhet og medlemskap i diverse gutteklubber avgjorde bedrifters og arbeidsplassers eksistens. Høyrekreftene krevde at stat, fylkeskommuner og kommuner skulle legge alle forhold til rette for privatkapitalen, med offentlige penger, så skulle marked og de private eiere ordne resten. Da skulle politikere og det offentlige holde fingrene av fatet. Ap. og seinere de rødgrønne har vært lydige hunder og lagt seg flate når man sa dekk. Det var en samforståelse at politikere og staten ikke kunne noe om næringspolitikk.

Det skulle bli mer orden i sysakene da næringsminister Giske kom med sin ”Eierskapsmeldning” i fjor som sier:”Staten er opptatt av å utøve en god eierstyring, herunder å organisere statens eierskap slik at statens ulike roller skilles på en ryddig måte og å ha åpenhet rundt statens eierforvalting. Et bedre skille mellom statens eierrolle og de ulike myndighetsrollene er et ledd i dette. Samlet forvalter departementene statens eierinteresser i 80 selskaper.”

Friheten har ofte tatt opp næringsministerens uformuenhet for å drive både det statlige eierskapet og mangelen på verktøy for å hindre utflagging av og nedleggelse av viktige private/statseide bedrifter. Han har vært fraværende når Orklakonsernet ble solgt ut bit for bit bl.a. gullhøna ELKEM til Kina. Papirindustrien er rasert med 500 -600 arbeidsplasser. Norske Skog bebuder nedskjæringer med 15 % i nærmeste tid. Giskes forståelse av sin egen melding er ikke mye overbevisende når han sier ”Jeg tror ikke det er negativt at internasjonale investorer synes det er attraktivt å kjøpe norsk industri. Det er ikke sikkert at kineserne er dårligere eiere enn Orkla.” Det mest tragiske i utviklingen er at LO sitter like urokkelig og taus som regjeringen i dette spillet om arbeidsplassene. LO-sjef Flåthen er tvert om en bakspiller som under- og dobbeltkommuniserer fagbevegelsens mening. Detter ble særlig tydelig i sirkuset rundt salget av TV2 til danske Egmont. Friheten akter ikke å gå inn i detaljer om ansvar og skyld eller fylleprat blant næringsminister og næringsfiffen på et nachspiel.

Vi vil påpeke at en TV2 var viktig del av vår nasjonale infrastuktur med A-pressen, Telenor og LO som betydelige eiere – d.v.s. arbeiderbevegelsens eiendom. Vi konstaterer at Leif Sande, leder i forbundet Industri Energi, sier at Flåthen gikk bak ryggen på LO-sekretariatet og informerte dem ikke om salget bestemt på styremøte i A-pressen allerede den 10. oktober. Sande har protokollen fra møtet. Flåthen mener Sande husker feil. Næringsministeren ble holdt uinformert. Giske sier han fikk beskjed ” dager før jul” om beslutningen. Da var løpet kjørt. Da norske kapitalinteresser ikke var på banen sa Flåthen til Aftenposten: ”Derfor er det nok like sannsynlig at det blir en utenlandsk kjøper. Vi kommer til å følge prosessen, og er opptatt av at det blir en god og langsiktig eier.” Alle LO-medlemmene i styret stemte for.

Denne måte å forvalte norske verdier på med regjering, fagbevegelse og private monopoler er prinsippløs og destruktivt for landet. Hvorfor kjøpes bedrifter opp av nasjonale og internasjonale kapitalinteresser? De vil ha eierskapet til produksjonsmidlene, har styring med produksjon, marked, legge strategier og føringer med ett mål: profitt. De vil ikke finne seg i politiske og offentlige reguleringer eller restriksjoner dersom de ikke må. Så kan Giske og Flåthen sitte på sidelinjen og ”følge prosessen” så mye de vil og håpe på at monopolkapitalen blir en ”god og langsiktig eier”. Sosialdemokratisk moralisme har aldri berget arbeidsplasser.