(Hans Petter Hansen - nr 6 - 2010) Det er ikke bare EU som blir satt på prøve – også USA blir satt på prøve, ja hele den kapitalistiske verden blir satt på prøve, fordi de kapitalistiske landene er bundet sammen økonomisk.

Men la oss konsentrere oss om krisas innvirkning på EU. I EU er de ledende landene Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Hellas er altså verst ute nå, men det er mange andre land i Europa som er sterkt påvirket av krisa. Det interessante blir å finne ut om krisa blir mer langvarig enn liknende kriser var tidligere. Hvis det er tilfelle, vil konsekvensene bli annerledes. Man kan tenke seg en langvarig krise over kapitalens store områder: En vedvarende krise med høg arbeidsløshet.

I EU-samarbeidert har man innført strenge regler, for eksempel for underskudd på statsbudsjettene i de enkelte land. Men dette har ikke Hellas overholdt. På grunn av at kapitalismen består i de enkelte medlemslandene, er det ikke noe annet å vente. Land som kommer i krise, blir fristet til å bryte reglene. Dette må EU forsøke å forhindre. Og når det skjer, som nå med Hellas, forsøker man å tvinge landet til å følge reglene; men det er ikke landet i stand til på grunn av de store underskuddene på budsjettet.

Ut fra dette kan en si at dersom EU skal kunne eksistere som en enhet, må de enkelte medlemslandene få minsket retten til å oppta lån i utlandet. Det sikreste ville være at dersom EUs enkelte land kommer i ”pengeknipe”, må det finnes regler for indre overføringer av penger slik at slike tilfeller som Hellas er kommet opp i, ikke skal være mulig. EU er altså ikke ett land og det er det vel ikke meningen at EU skal være. Da er det bare å forutse at EU vil oppleve kriser, ikke bare på grunn av at det er kapitalismen som rår der, men også på grunn av manglende indre regelverk.

Kriser vil kapitalistiske land komme opp i uansett. Skal man unngå kriser, må landene være sosialistiske og handelen foregå etter planer og avtaler. Men da EU ikke er en slik sammenslutning, men en løs sammentømret  union under kapitalismen, må innbyggerne der regne med at kriser vil komme. Men EU kan nok dempe kriseutviklinga, for eksempel, som i dette tilfelle, vedta regelverk som hindrer de enkelte medlemsland å opparbeide mye gjeld til land som ikke er med i EU.

Vi skal imidlertid ikke forsøke oss på å lage lover og regelverk for EU, men heller bare konstatere at krisa slår inn over kapitalismen i den fasen utviklinga er inne i nå. Vi må bare kjempe for folket og få det til å innse at det systemet som rår nå, ikke er til beste for folket og arbeiderklassen.

Det tilbakeslaget som verden opplevde da Sovjetunionen og de sosialistiske landene ”måtte” gi opp, vil bli fulgt opp av nye revolusjonære bevegelser.

Det betyr at man må starte på nytt igjen; og den kampen er uunngåelig. Den må opp så fort som mulig. Kommunistpartiene må forberede seg på denne kampen, slik at partiene er godt forberedt når kampen må komme. Hovedoppgaven i første omgang blir å forberede befolkningen på det som er i vente, forberede det på revolusjonære handlinger. Drivkreftene er kapitalismens utvikling og folkets kunnskap om denne utviklingen og at det fins en annen vei.