(Hans Petter Hansen - nr 32 - 2001) ”De kan ikke spise middag hver dag. De må velge om de skal kjøpe brød eller hente medisinene på apoteket. For de har ikke råd til begge deler. Slik er tilværelsen for mer enn 9000 personer mellom 16 og 67 år som bor i Norge, et av verdens rikeste land…”

Dette går fram av en spørreundersøkelse som forskerne Arne Lein og Anne Lieungh har utført etter oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet. Av deres rapport går det fram at mer enn 10 prosent av de omkring 80 000 som mottar grunnstønad, nærmere bestemt over 9000 personer, har spesielt dårlige levekår. Hvor trangt og kummerlig de må ha det, gir Lein og Lieunghs rapport klar beskjed om. Ifølge Aftenpostens Anne Hafstad, som har fått tilgang til rapporten, er det rystende forhold som avdekkes. I stikkords form dreier det seg bl.a. om at:

· Grunnstønaden kompenserer ikke for utgiftene den er ment å dekke.

· Godt over halvparten unnlater i perioder å ta medisiner, eller halverer dosene.

· De har ikke råd til legebesøk.

· Svært mange spiser middag bare hver annen dag eller i perioder enda sjeldnere.

· Personene opplever en økonomisk situasjon som fører til store begrensninger i hverdagen.

· De har dårlig helse, og helsesituasjonen forverres fordi de ikke har råd til nødvendig behandling.

· Bortfall av arbeidsinntekt er en vesentlig årsak til en forverret økonomisk situasjon. For de fleste kom dette samtidig med at utgiftene som følge av sykdom/funksjonshemming økte.

· Mange har høye medisinutgifter som ikke dekkes av blå-reseptordningen.

· Mange har også andre merutgifter knyttet til funksjonshemningen.

· Sosialkontorene regner ikke med utgifter til medisin og behandling eller andre merutgifter når grunnlaget for økonomisk sosialhjelp vurderes.

- Konsekvensene av alt dette er at de omkring 9000 kronisk syke og funksjonshemmede i dagens Norge ikke har råd til å kjøpe livsnødvendige medisiner, ikke råd til nok mat og andre livsnødvendige ting. Flere av dem er eneforsørgere slik at dette i tillegg rammer barn, sier sosialrådgiver Lisbeth Myhre til Aftenposten. Hun legger til: - De kan ikke leve et sosialt liv. Har ikke råd til å invitere folk hjem, vegrer seg mot å gå bort. En tur ut på kino, restaurant, teater eller liknende er helt uaktuelt.

At alt dette er uverdig for et så rikt land som vårt er selvsagt. Og ikke vil det koste all verden å rette opp forholdene. For pengene, milliarder på milliarder, er jo der, ”på bok” eller i inn- og utenlandske ”fond”. ”Hvis velferd er det viktigste?” er slagordet fra Ap under valgkampen, og mener med det at en stemme til Ap er en stemme for ja, nettopp ”velferd”. Men hvorfor da ikke tiltak fra regjeringens og myndighetenes side for å realisere ”velferdsbudskapet”, også overfor alle dem som i dag, som oftest uforskyldt, tynges ned av utgifter de er ute av stand til å bære?

Og nok en gang er Øverlands ord fra den gang han stod fram som en progressiv dikter, etter vårt, NKPs syn, på sin plass: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!”