(Hans Petter Hansen - nr 29 - 2001) "Samfunnet opplever betydelig politisk slitasje og tretthet. Kombinasjonen av valgløftene ved årets valgamp og den politikken som vil bli ført etter valget, vil styrke mistilliten til de politiske partiene.."

Det er den anerkjente venstreinnstilte sosialøkonomen, professor, dr.philos Fritz C. Holte, som skriver dette i enn større artikkelserie som Aftenposten har lagt ut på sine nettsider. Her foretar han bl.a. en økonomisk analyse av Arbeiderpartiets og Høyres partiprogrammer. Holtes konklusjoner er i følge Aftenposten "drepende" for de to partier. Her sier han nemlig rett ut: "Høyre og Arbeiderpartiet har utpekt hverandre som motpoler, selv om de er enige om mye. Høyre lover store skattereduksjoner og samtidig bevaring av velferdsstaten. Ap lover å videreføre velferdsstaten ut fra dagens skattenivå. Begge deler er ikke mulig."

At så vel Høyre som Ap vet dette, bør ingen være i tvil om. Men som valgflesk finner Høyre lovnaden om "store skattereduksjoner" fortreffelig. Ap for sin del håper på at velgerne, om ikke i dag, så i morgen, gjennomskuer Høyres skatteagn – og satser derfor maksimalt på sitt budskap om "videreføring av velferdsstaten" ut fra dagens skattenivå. Det er ellers all grunn til å merke seg at begge partier, ja, faktisk alle stortingspartier (også SV), er for og har gått inn for økning av de indirekte skattene, ikke bare ved å øke momsen til 24 prosent fra og med l. juli i år, men også øke omfanget av moms til transport og tjenester som til nå har vært fritatt for momsbeskatning. At dette er til ugunst for vanlige folk, framfor alt for folk med små innkomster, ties det helt og holdent om fra samtlige stortingspartier.

I sine nettsider understreker professor Fritz C. Holte at både for Ap og Høyre er det betydelige avvik mellom den velferdspolitikk de lover å føre og den velferdspolitikken de har mulighet til å finansiere. Nå er dette ifølge ham ikke noe spesielt for disse to partiene. En analyse av alle stortingspartiene, ville antagelig ha vist at det er betydelige avvik mellom valgløftene og mulighetene til å finansiere dem. Dette fører i sin tur til at samfunnet opplever betydelig politisk slitasje og tretthet:

"For noen år siden var det et betydelig spillerom for politikerne. Nå skaper økende frihandel med fri flyt av varer, tjenester og kapital, til at dette spillerommet er redusert. Dette vet politikerne, men de tar ikke nok hensyn til det når de lager sine valgprogrammer.."

Dette vet sosialøkonomen Fritz C. Holte mye om. Så var han da også i sin tid frenetisk motstander av norsk medlemskap i EU, og er det fortsatt. Ikke desto mindre er Norge knyttet til EU og EUs videre utvikling gjennom EØS-avtalen, en avtale som forplikter oss til å følge EUs regelverk på de områder EØS-avtalen dekker. Siden Norge gjennom to folkeavstemninger (og et utall av meningsmålinger) har sagt klart nei til EU-medlemskap, er en slik påtvunget avtale alt annet enn demokratisk. Ja, selv Aftenposten innrømmer det gjennom følgende:

"Vi er underlagt krefter utenfor vår kontroll. Dette er et dilemma som angår alle partier, men Arbeiderpartiet aller mest - fordi dette parti har størst styringsambisjoner. Likevel snakker ikke Arbeiderpartiet om EØS og EU i valgkampen, noe de har til felles med nesten alle andre partier. Folket har sagt sitt. Dessuten kan det lett skape uro i egne rekker.."

Dette stemmer så avgjort. Det norske folk er underlagt krefter utenfor vår kontroll. Og som Fritz C. Holte sier det:

"Gjennom internasjonalisering og globalisering blir spillerommet for norsk nasjonal politikk stadig mer begrenset – akkurat som ethvert annet EU- eller EØS-lands politikk. Landene veves tettere inn i hverandre, særlig økonomisk, og nasjonalstaten rår ikke lenger over de redskaper som må til for å styre utviklingen i henhold til vedtatte målsetninger.."

Mens det føres valgkamp her hjemme, og ditto partier er travelt opptatt av å gjøre sine hoser grønne blant velgerne, er det fortjenestefullt av professor Fritz C. Holte gjennom sin artikkelserie, lagt ut på Aftenpostens nettside, å illustrere "politikkens abdikasjon". Hvem er det så som i deres sted trer inn som samfunnsmaktens utøvere? Svaret gir seg selv: Kapitalkreftene, representert ved rikfolk som blir rikere og rikere år for år, og som har helt andre ambisjoner enn å bidra til en mer rettferdig fordeling av samfunnsressursene i et land rikere enn langt de fleste. Så bør da også valgkampen dreie seg om dette, og ikke om smålige utspill à la det Ap og Høyre har åpnet valgkampen med.