(Hans Petter Hansen - nr 16 - 2001) Administrerende direktør Sverre Skogen i Aker Maritime kan innkassere en årsbonus på 5 millioner kroner til tross for at han bommet fullstendig på sine ambisiøse resultatmål for RGI år 2000.

Omsetningen ble bare halvparten så stor som beregnet. For året 2000 skulle Aker Maritime få 20 milliarder kroner i omsetning og et driftsoverskudd på 1 milliard kroner. Fasiten viser at omsetningen ble på 10 milliarder kroner, og RGI et driftsunderskudd på 265 millioner kroner. Nær sagt i et hvert annet større foretak ville en slik ”feilberegning” ha ført til noe ganske annet enn en bonus-belønning på hele 5 millioner kroner – som kommer på toppen av Sverre Skogens ordinære årslønn på 1,85 millioner kroner. Men så er da heller ikke den bonus-belønnete hvem som helst. Han var i sin tid venn og studiekamerat i Colorado, USA, med Kjell Inge Røkkes forgjenger som Aker RGI-sjef, Bjørn Rune Gjelsten, og ansatt av ham som Aker Maritime-sjef våren 1997. 

Selv Aftenpostens økonomiske medarbeider, Steinar Dyrnes, synes at det er noe for drøyt at en mann som bommet så fullstendig på resultatmålene han satte seg for selskapet i året som gikk, belønnes med en bonus på 5 millioner kroner. Under overskriften ”5 millioner i bonus for skivebom” stilles spørsmålet om hvordan det kan ha seg at Skogen av styreformannen i selskapet, Kjell Inge Røkke, får en slik bonusbelønning når driftsinntektene ble halvparten av målsettingen og driftsresultatet ble minus 225 millioner, og ikke 1 milliard pluss? Svaret fra dette hold, gitt av informasjonssjefen i Aker Maritime, Torbjørn Andersen, er det rene ”goddag-mann-økseskaft”-svar:

”Jeg kjenner ikke til om bonusen er knyttet til det spesielle måltallet. Men for øvrig inneholdt målsettingen ”AMA 2000” en rekke andre mål for vekst, teknologisatsing og markedsposisjon. Konsernsjefens bonusavtale er inngått med styret. Begrunnelsen for bonusen er derfor noe jeg overlater styret å svare på.”

Begrunnelsen gir seg selv: Røkke og andre kapitalherrer vet å ”verdsette” hverandre. De belønner seg selv med høye årslønner, million-bonuser og spekulasjonsgevinster av rang. Et grelt eksempel på det er at konsernsjef Kjell Almskog fikk utbetalt mer enn 12 millioner kroner i lønn i fjor. Og storting og styringsverk står tafatte overfor det som finner sted. Det viser sannheten i ordene fra ”Internasjonalen” tilegnet det arbeidende folk i et hvert kapitalistisk land:

”I mot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned. Og fri for plikt den rike føyes.” Lenger er vi ikke kommet i dagens Norge. 5 millioner kroner i bonus for skivebom er ett av mange, mange bevis på det!


Spent til bristepunktet

Situasjonen i Midt-Østen er spent til bristepunktet etter at Israel natt til mandag bombet en syrisk radarstasjon nær Libanons hovedstad Beirut – der tre syriske soldater ble drept og seks hardt skadd. Bombeangrepet har ført til sterke reaksjoner verden over. Så vel Libanon, som Jordan og Russland fordømte straks luftangrepet som ifølge Israels nye statsminister Ariel Sharon var en ”gjengjeldelse” for et Hizbollah-angrep på grensen mellom Israel og Libanon. FNs spesialutsending til Midt-Østen, Terje Rød Larsen, sier: ”Vi er svært bekymret over Israels opptrappende svar. Vi mener dette er et klart brudd på FNs sikkerhetsråds resolusjoner.” Det kan det ikke være tvil om. Med full rett beskrev Syrias utenriksminister, Faroug al-Shara, angrepet som en direkte aggresjon som utgjør et farlig vendepunkt for hele Midt-Østen-regionen. Også palestinernes president, Yasser Arafat, kritiserte i sterke ordelag bombingen.

Omtrent samtidig med bombingen dypt inne i Libanon, avfyrte israelske kampfly raketter mot hovedkvarteret til den palestinske elitestyrken ”Styrke 17” i Gaza, mens israelske styrker gikk til angrep på byen Beit Hanun, et område som er under full palestinsk kontroll nord på Gaza-stripen. Bulldosere ble brukt til å ødelegge palestinske grenseposter.

Forbitrelsen over okkupasjonsmakten Israels krigerske framferd øker dag for dag i hele Midt-Østen-regionen. Håpet ligger nå i at presset fra utenverdenen blir så sterkt at Israel innser at de har intet å vinne, men mye å tape på en ny omseggripende krig.