■ Overskriften er hentet fra tittelen på Bertha von Suttner sin pasifistiske roman fra 1889. Suttner var østerriksk baronesse, fredsaktivist, forfatter og en ledende skikkelse i den internasjonale fredsbevegelsen. Hun kjente Alfred Nobel personlig, og ble den første kvinnen til å motta Nobels fredspris da hun ble tildelt prisen i 1905.

Det er på sin plass å trekke fram von Suttner sitt engasjement i den internasjonale fredsbevegelsen i en tid hvor opprustning igjen har bred politisk oppslutning, også i «fredsnasjonen» Norge. Vår egen «fredsaktivist» Jens Stoltenberg, tidligere leder i Arbeiderpartiet og norsk statsminister i flere runder, og nå generalsekretær i NATO, har i lengre tid utbasunert sitt bidrag til fredsarbeidet. Og bidraget går ut på at NATO-landene må øke sine forsvarsbudsjetter for å nå målet om at minst to prosent av BNP skal brukes til dette. Den norske regjeringen har lydig fulgt opp ved å øke forsvarsbudsjettet i langtidsplanen for de neste 20 årene med 165 milliarder kroner, samtidig som det skal spares inn 40 milliarder kroner ved effektivisering. Dette er likevel en betydelig økning, noe vil de fleste vil være enig i.

Den offisielle begrunnelsen er at Russland har blitt mer aggressivt, og det pekes fra Vestens side på Russlands interesser i Ukraina samt «annekteringen» av Krim-halvøya. At denne «annekteringen» kom etter en folkeavstemning hvor et overbevisende flertall stemte for at Krim-halvøya igjen skulle bli en del av Russland forbigås i hovedsak i stillhet.

Når NATOs generalsekretær gjentar sine rutinemessige advarsler om Russlands aggressive hensikter, utelater han mange fakta. Befolkningsmessig er ikke Russland større enn Tyskland og Frankrike til sammen. Nato-landene bruker ti ganger så mye på Forsvaret som Russland. Styrkemessig er NATO overlegne i forhold til Russland. Etter demonteringa av Sovjetunionen og nedlegginga av Warszawapakten, så har NATO ekspandert østover. Dette nevnes ikke av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Ei heller planene om et rakettskjold tett opp til Russlands grenser.
Om vi tenker på USA sine reaksjoner da Sovjetunionen i sin tid var i ferd med å utplassere atomvåpen på Cuba, reagerte USA så sterkt at verden faktisk var på randen av storkrig. Da Nicaraguas befolkning valgte et sosialistisk styre på 1980-tallet, så gikk USA til krig mot landet. Lille fattige Nicaragua skulle ifølge Reagan utgjøre en trussel mot USA. Dette er to eksempler som viser hvordan USA har reagert på hendelser i sin egen bakgård. Det kan være klokt å ha dette i bakhodet når man skal prøve å forstå Russlands politikk.

Norges veves stadig tettere inn i allianse med USA. «Fredsnasjonen» Norge har fem ganger de senere årene deltatt i folkerettsstridige kriger, Jugoslavia, Afghanistan, Irak(hvor Norge ga USA viktig assistanse), Libya hvor målet var regimeendring samt nå i Syria. Valget av jagerfly må også sees i sammenheng med den tette alliansen med USA. De svenske myndighetene ga et statsgarantert tilbud om at Norge kunne få kjøpe de svensk produserte jagerflyene for 20 milliarder kroner. Denne prisen ble oppgradert av norske myndigheter til 24 milliarder kroner. Fra norsk hold sørget man for å øke de stipulerte levetidskostnadene for det svenske flyet med flere titalls milliarder kroner, uten at noen i Norge hadde kompetanse for en slik beregning. Videre kunne daværende statsminister Jens Stoltenberg fortelle at Norge skulle få kjøpe de amerikanske flyene for 18 milliarder kroner, noe som var regelrett løgn. Prisen nærmer seg nå 80 milliarder kroner. Riktignok har antallet jagerfly økt fra opprinnelig 48 og til 52. Dessuten er de stipulerte levetidskostnadene for F-35 formidable. De er beregnet til over 250 milliarder 2015 kroner for de neste 30 årene. Forsvarsanalytiker John Berg sier følgende «På presentasjonen 20. november 2008 ble Gripen fremstilt som seks milliarder kroner dyrere enn F-35 i anskaffelse og 20-30 milliarder dyrere over levetiden(inkludert anskaffelsen). Realiteten var allerede den gang at internasjonale prognoser utvetydig pekte mot at Gripen tvert imot vil koste rundt halvparten i anskaffelse og bli 85-100 milliarder kroner billigere i totalkostnad over levetiden. Eller mer.»
Selv om både det amerikansk produserte F-35 og det svensk produserte Gripen fylte de kravene som norske myndigheter hadde satt, så har jagerflyene forskjellige egenskaper. Det svensk produserte flyet kan lande og ta av fra hvilken som helst landevei med en rett strekning over en viss lengde. Det gjør at flyet er mindre sårbart enn alternativet F-35. Gripen har betydelig lengre rekkevidde enn F-35, og er derfor mer egnet enn F-35 til overvåkning av Norges store havområder. Og ikke minst er flyet godt egnet til forsvar av Norge. F-35 har ifølge produsenten egenskaper som skal gjøre det nærmest umulig å oppdage på radar. Flyet er derfor tiltenkt en viktig oppgave med å operere inn på en tenkt fiendes(les gjerne Russland) territorium.

At Russland til stadighet trekkes fram som en potensiell fare er ingen nyhet. Allerede et par år etter revolusjonen i 1917, kunne amerikanske aviser fortelle leserne om den russiske fare. Etter hvert ble Sovjetunionen framstilt som satan på jord, og en potensiell trussel mot «det frie og demokratiske Vesten». Dette lever videre, selv om det aldri er dokumentert at Sovjetunionen hadde angrepsplaner mot Vesten. Men for å kunne få til opprusting, og ikke minst forsvare at NATO opprettholdes som organisasjon, må man trylle fram en fiende. Da er det nærliggende å peke på Russland.

Tenk om Norge hadde sagt nei til å delta i folkerettsstridige kriger, og i stedet for å kjøpe amerikanske krigsfly hadde kjøpt svenskproduserte jagerfly. Tenk om Norge ikke hadde vedtatt langtidsplanen for Forsvaret med formidable økninger. Tenk om de 250 milliarder kronene dette hadde gitt i innsparinger hadde blitt brukt på fredsarbeid. Tenk om Norge hadde meldt seg ut av NATO og prioritert et forsvar ment å skulle forsvare Norge. Da hadde verden blitt bedre og tryggere for millioner av mennesker.