Senterpartiets og SVs landsmøter og kampen mot EU

(Hans Petter Hansen - nr 12 - 2001) Senterpartiets landsmøte sist helg bekreftet at av de partier som har plass på Stortinget, er det bare dette partiet som er patent i EU-spørsmålet.

Da SVs landsmøte for snart to uker sia vedtok å søke regjeringsmakt i samarbeid med Arbeiderpartiet i neste stortingsperiode, er mye av troverdigheten til dette partiet i EU-saker også falt bort. Man kan nemlig ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et parti som er en svoren EU-tilhenger, uten at dette virker på partiets holdning til EU, og at velgerne registrerer dette. Fra før, og i særdeleshet under Erik Solheims og Kristin Halvorsens lederskap, er SV gått fra å være et solid nei-parti (SF) i 1972 og et brukbart i 1994 til å bli et parti man ikke lenger kan stole på.

Da Ap på sitt landsmøte sist høst vedtok å åpne for søknad om EU-medlemskap i neste stortingsperiode dersom forholdene skulle ligge til rette for det, blei en ny fase i EU-kampen innledet. Ingen kan altså påstå at det er nei-sida som har ført EU-kampen fram igjen til å bli en aktuell politisk sak i Norge. Nei folket har alltid visst, eller skulle ha visst, at ja-sida aldri godtar folkets nei som en endelig avgjørelse i EU-spørsmålet.

Saka skal straks kjøres fram bare det skimtes et lite tegn om at opinionen ved en tilfeldighet skulle vise en svak ja-overvekt. Alle kan huske Sverige. Der var det kanskje to uker ja-flertall i folket omkring folkeavstemningen i 1994. Og dette «svenskesuget» utnyttet naturligvis ja-sida til det fulle i Norge også. Ja, det var egentlig et tretrinnsrakett-opplegg den gang: Først skulle Finland si ja i sin folkeavstemning, så skulle Sverige si ja og endelig skulle Norge si ja. Oppskytingen av raketten sprakk altså ved det tredje trinn. Sosialdemokratisk taktikkeri og lureri!

Og hva er så årsaken til trangen til å komme inn under EU-paraplyen? Det er nevnt flere ganger før: Sosialdemokratiet har nå gitt så mye makt til kapitalen at det ikke lenger ser seg i stand til å styre landet politisk. Særlig ikke hvis en krise skulle oppstå. Derfor søker man inn under EU-paraplyen. Da kan man drive med nikke-dukke-politikk for fullt her i landet under dekke av EU-regelverket. Dersom nordmennene skulle bli obsternasige ville nok noen bannbuller fra EUs sentralbank og andre instanser i EU fikse dem. I siste instans er EU-hæren god å ha i ryggen. Det er dette Ap vil. Da kan de, sammen med andre høyrefolk, lene seg bakover og «styre». Det er for å forhindre at noe slikt skal skje at Senterpartiet og andre nei-parti nå må slipe sine kniver og ta utfordringen fra ja-folket nok en gang. Akkurat nå, under likbrenningen i Europa, skulle ja-folket ikke ha mange odds på si side. Men som sagt, de gir seg aldri. Og vi for vår del kan tilføye: Ikke før revolusjonen tar dem!

Valgkampen i år må dreie seg om dette som hovedsak. Folk må endelig lære seg de politiske sammenhengene i Aps og høyresidas politikk. De som er i mot EU, må forstå at man ikke kan gi sin stemme til ja-partier; for da økes presset fra Stortinget om mer EU-politikk. Folk må forstå at det er like viktig å stemme nei til EU ved stortingsvalg som ved en folkeavstemning om EU.

Nei-folket skulle nå ha god erfaring med å bli lurt. Det største lurendreieriet var Gro Harlem Brundtlands EØS-avtale. Dermed har vi fått alle EU-direktiver trædd ned over hodet. Og dette er ja-sida frekke nok til å bruke i EU-debatten til sin fordel. Her har høyresida med Ap gitt fanden lillefingeren, og så vil de bruke resultatene av det til å gi fanden hele handa. Mer kynisk kan det vel ikke bli. Det er omtrent like kynisk som å argumentere med at dersom Norge hadde vært med i EU, så ville vi ikke fått protester mot importforbudet av kjøtt fra EU. Nei-folket må ikke godta å stemme på et parti som har satt ja-folk på de første plassene, mens nei-kandidatene har blitt avspist med de usikre kampplassene. Stem på partier som har bare nei-folk på sine lister, for eksempel NKP!