STOLTENBERG - KAPITALISMENS VENN OG KRIGENS STYRMANN

■ Nettavisen melder den 25. november at milliardærenes beste venn er tidligere statsminister fra en «arbeiderregjering», Jens Stoltenberg. Avisen skriver:

«Etter at Jens Stoltenberg ble Nato-sjef har milliardærer i Baltikum begynt å sette penger på konto i norske banker. Flere og flere velstående europeere velger å sette sine penger i norske banker etter at Jens Stoltenberg ble NATO-sjef.
De mener at det gir ekstra trygghet når pengene plasseres.
– Norge har fått en posisjon ute i Europa som er helt fantastisk. Mange nye kunder banker på døren hos oss, og jeg tror dette er bare begynnelsen, sier Torsten Østensen til Aftenposten.

Han er leder for avdelingen for Private Banking i Nordea. Det er en tjeneste rettet mot spesielt velstående kunder.
Det siste året har utviklingen skutt fart langt ut over det som har vært vanlig, og mange av kundene som åpner konto i Norge kommer fra de baltiske landene. Østensen mener at dette illustrerer nervøsiteten i det europeiske markedet.
– Det er nesten så vi ikke tror det vi hører. At han er norsk blir nevnt som en garanti for at Norge forblir et fritt land med sikre banker. De er vettskremte og frykter at det som skjer i Ukraina, også skal skje hos dem. At Norge er økonomisk solid og politisk stabilt gjør oss meget attraktivt som plasseringsland, sier han.»

NATOs og EUs opphaussing av russerfrykten er god butikk for Norge. Oligarkene står i kø for å komme under Stoltenbergs vinger og i bankenes porteføljer. Det virker som om NATOs mange forsikringer om støtte og EU- toppolitikernes besøk ikke inngir den ro og trygghet som behøves for at de baltiske land og Ukraina skal forbli stabile stater. Politikernes Janus-ansikt er avslørende. På den ene siden ropes det skingrende ulv og man ser dem i hopetall for i neste omgang å forsikre at ulven ikke gjør skade så lenge vestlige jegere holder fingeren på avtrekkeren. Grimaser for frykt avløser smil i ett sett.

Friheten har som eneste norske avis regelmessig brakt fram alternative nyheter om krisen i Ukraina som viser Kiev-regjeringens uforsonlighet og vilje til å drepe sin egen befolkning. Hadde NATO´s nye styrmann utelatt svoveltaler, oppført seg verdig og saklig og ikke agert anstifter, og politikere fra Frankrike, Tyskland og England holdt fingrene fra bensinfatet, kunne brannen slukkes og stabilitet opprettes i landet.
Det er bare en politisk løsning for Ukraina, enten fascistiske regjeringspolitikere i landet vil det eller ikke, som kan bringe ro i denne del av Europa. Istedenfor å overgå hverandre i dobbeltmoralistiske besvergelser, som om vi har glemt USA og NATO i Irak, Afghanistan og Libya, burde man akseptere virkeligheten i dagens Ukraina, fordømt fascismens framgang, og manet til samarbeid mellom Øst- og Vest-Ukraina samt utvist realisme. Blokaden av Russland er et tveegget sverd. Ikke bare er Russland berørt men også Ukraina og viktige deler av næringslivet i Vest-Europa. Kapitalen har jo intet fedreland og stikker avgårde til nye land og utenlandske banker for å sikre seg, uaktet hvilke vansker det fører til i de land de flykter fra. Man snakker om økonomiske flyktninger som vel Frp. aksepterer. De er jo ikke mørkhudete, islamister og fyller godt opp volumene i norske konti. Flukten fører med seg store utfordringer for investeringer og etableringer i næringslivet i de baltiske land hvor folk ellers opplever dyrtid og sosiale vansker som ettersmak av EUs nedskjæringspolitikk.

Det er en tragedie at Norge har fostret noen av de største krigshisserne i vår nære historie med røtter i arbeiderbevegelsens «eget» parti: Arbeiderpartiet. Gerhardsen, Haakon Lie, Jens Christian Hauge fikk oss inn i NATO gjennom løgn, antisovjetisk propaganda og krigsfrykt fra øst. De samme støttet USA i Vietnamkrigen og lukket øynene for drapene av ½ million kommunister i Indonesia og fascistkuppene i Latin-Amerika. Apartheidpolitikken i Sør-Afrika var heller ikke noe å snakke om. Eksemplene på primitiv maktpolitikk og neglisjering av folkemord de sto for er flere.

NATO ruster kraftig opp, bygger baser over hele verden, i dag med god hjelp – bare langt mer enn før - fra Jens Stoltenberg og hans ved- og vannbæring til russerfryktens kjøkken. Hvordan disse menn som kalte seg arbeidernes venn i generasjoner har kunne bidra til ufred, krig og støtte til arbeidernes fiender, er et genialt propagandakunststykke. At den norske arbeiderklasse i like mange år har trodd på propagandaen er utrolig. Vennen for kapitalismen og styrmannen Stoltenberg på krigens skute avslører seg nå som en aggressiv statsmann. Folk må få opp øynene og si nei. Fredsarbeidet må få forrang som på 1970-80-tallet