(10 - 2017) I den globaliserte økonomiens sfære gjør kapitalinteressene som de vil. Dagens kapitalister er ikke samfunnsstøtter og nasjonsbyggere, men internasjonal finansmafia som plyndrer nasjonalstatene for store verdier. Medløpere og marionetter er plassert i nøkkelposisjoner.

Den moderne kapitalismen viser seg stadig mer uforenlig med demokrati. Så stor er selvtilliten, og så mektig er finansmafiaen, at dens talspersoner ikke engang gidder å legge skjul på sin forakt for demokratiet. For å sitere Jean-Claude Juncker, president for EUs utøvende organ - Europakommisjonen: «Demokratiske valg som går imot EUs avtaler, kan ikke være mulig.»
Slik ble grekerne effektivt satt på plass da folket stemte for en annen politikk i 2015. Devalueringen av stemmeseddelens verdi er brutal. 40 % av greske barn befinner seg nå under fattigdomsgrensen. I følge EUs eget statistikkbyrå Eurostat risikerer 25 millioner barn i EU-landene å havne i fattigdom. Det tilsvarer nesten 27 % av alle barn i medlemslandene.
Sjefsskurken Juncker
Jean-Claude Juncker er sjefsskurken i Eva Jolys bok ”Ulv i fåreklær”. I boken beskrives Juncker som de internasjonale selskapenes mann. Som statsminister i Luxembourg gjorde han landet til et skatteparadis og bank- og finansnæringen til lilleputtlandets suverent største næring. Lekkasjer fra revisjonsselskapet PwC viser at Luxembourg gjorde hemmelige skatteavtaler med de store selskapene mens Juncker var statsminister. (4) Luxembourgs rikdom er i realiteten basert på tyveri av andre lands skattepenger.
Nyliberalismens økonomiske politikk er nå implementert i EUs «grunnlov», Lisboa-traktaten fra 2007. Den gjør det umulig for medlemslandene å føre en annen økonomisk politikk. Denne kursen kan ikke endres uten at samtlige 28 medlemsland er enige samtidig. I EU er dermed nasjonalstatenes handlingsrom minimalt og demokratiet en illusjon.
Avviklingen av demokratiet i Europa
Velgerne i EU-landene inviteres til «valg» slik det sømmer seg i «demokratier», men dette er mer å betrakte som politisk teater enn reelle valg. Velgerne kan stemme på en mann eller en kvinne, en «sosialist», en «konservativ» eller en «liberal-demokrat», men den politiske kursen ligger fast uansett. Dagens EU er dermed blitt slik markedsøkonomiens hardkokte utopist Friedrich Hayek ønsket seg. I 1939 etterlyste han «mellomstatlig føderalisme» i Europa, dette for å hindre velgerne i å bruke demokratiet til å påvirke det frie markedets funksjon.
Hayek skjønte at kapitalisme i ren form, som dagens nyliberalisme etterstreber, ikke er forenlig med demokrati. I et demokrati vil nemlig velgerne kreve kompensasjon når skadevirkningene av frimarkedspolitikken viser seg. Frykten for at politikerne «bestikker» velgerne med rause velferdsordninger, eller setter inn mottiltak mot økonomiske konjunktursvingninger, gjør at frimarkedsutopistene devaluerer stemmerettens verdi ned mot null. Det gjelder å unngå at politiske vedtak får innvirkning på markedets påståtte selvregulerende mekanismer. Essensen i nyliberalismens frihetsbegrep betyr at økonomisk frihet trumfer politisk frihet.
Det bør ikke overraske at den moderne kapitalismen, slik den frontes av det nyliberalistiske prosjektet, er på kollisjonskurs med demokratiet. For hundre år siden ble demokrati og markedsøkonomi betraktet som motsetninger. Borgerskapet så på allmenn stemmerett som en trussel, følgelig var stemmeretten knyttet til eiendomsbesittelse.
Det er derfor helt logisk at partiet Høyre, som var det siste partiet i Norge til å akseptere allmenn stemmerett, i dag er det eneste som har EU-medlemskap på programmet. Unionistpartiet Høyre, og dets sponsorer fra milliardærklassen, ser at EU er kapitalinteressenes bolverk mot folkelig makt.
Folkets avmakt vokser
At demokratiet er på vikende front er ikke noen ny erkjennelse. Allerede den norske maktutredningen fra 2003 viste at de folkevalgte organene hadde mistet mye makt på bekostning av markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner. Men avdemokratiseringen har bare akselerert siden den gang. Forsker ved NUPI – Stein Sundstøl Eriksen, peker på tre endringer som samlet sett svekker demokratiet i dag:
Staten inngår forpliktende internasjonale avtaler som begrenser demokratiske organers mulighet til å fatte vedtak. Staten overfører myndighet til autonome byråkratiske institusjoner som er unndratt politisk kontroll. Statlige institusjoner privatiseres ved at tidligere oppgaver overføres til ”markedet”, og følgelig er utenfor folkevalgte organers makt.
EØS-avtalen og TISA er typiske eksempler på det første. Uavhengige sentralbanker, som ansees som en nødvendighet når kapitalbevegelsene skal flyte fritt, er eksempel på det andre. Den tredje tendensen ser vi når statlige institusjoner privatiseres, og kontrollen overføres til markedsaktører, og de folkevalgte kun har mulighet til å påvirke indirekte.
Konsekvensen av alle disse forholdene er at de folkevalgtes makt innsnevres, og at politikken, sfæren der demokratiske beslutninger fattes, får mindre og mindre betydning. Slik passiviseres velgerne, tydelig manifestert i stadig synkende valgdeltakelse, og elitene kan ture frem som de vil i enda større grad.
«Klassekompromisset» er forlatt
«Et spøkelse går omkring i Europa, markedenes spøkelse. Det sluker milliarder, det velter regjeringer, det kaster elitene ut i strid. Slik fungerer finansmarkedene, og slik driver de rundt med politikken - historien om en daglig makterobring.»
Asbjørn Wahl, spesialrådgiver i For Velferdsstaten, holdt innlegg på Nei til EUs faglige seminar i Bergen i mars. Wahl viste hvordan velferdsstatene knaker i sammenføyningene som en konsekvens av EUs nyliberalisme. I sitt foredrag viste han hvordan kapitalismen mer eller mindre har vært i krise siden midten av 1970-årene. Samtidig har styrkeforholdet mellom arbeid og kapital forskjøvet seg sterkt til fordel for kapitalkreftene. Dette betyr massiv omfordeling av makt og verdier nedenfra og oppover. Det historiske klassekompromisset, kjernen i «den norske modellen», er i ferd med å gå i oppløsning. Årsaken til at dette kan skje er at høyrekreftene nå er blitt så sterke at de kan velge konfrontasjon fremfor kompromiss.
Etter finanskrisen i 2008 er de ikke-demokratiske, autoritære tendensene styrket betraktelig. Store deler av EUs institusjoner og traktater er utviklet etter at nyliberalismen vant hegemoni. En rekke nye pakter og ny lovgivning har gitt formidabel makt til EU-Kommisjonen og Troikaen. I EU er Europaparlamentet, det eneste folkevalgte organet, i stor grad satt til side. Dette gjelder i enda større grad de nasjonale parlamentene. Slik har finanskapitalen fått et institusjonalisert hegemoni i EU.
Vanlige folk betaler regningen
Finanskrisen ble løst ved hjelp av gigantiske, skattefinansierte støttepakker, og omgjort til en offentlig gjeldskrise. Vanlige folk må nå betale regningen, mens regjeringene opererer som finanselitens medløpere og forteller folk at de har «levd over evne». Resultatet er omfattende nedskjæringer uten sidestykke siden 1930-åra for å dekke kostnadene ved disse krisepakkene.
Slik beveger Europa seg fra en økonomisk krise, og over i en sosial krise som for noen tiår siden syntes utenkelig i vår verdensdel. I de verst utsatte landene i sør foregår det nå en massakre av velferdsordningene. Asbjørn Wahl kunne fortelle at lønninger er kuttet og tariffavtaler satt til side i offentlig sektor i minst ti EU-land - uten forhandlinger! Offentlig sektor gjennomgår en omfattende nedbemanning, parallelt med massive angrep på folks pensjoner og stønader.
Velferdsstaten er ”gone”
Sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, er ikke redd for å si ting rett ut: «Den klassiske europeiske velferdsmodellen, der stor vekt legges på jobbsikkerhet og rause velferdsordninger, er en saga blott. - Velferdsstaten er «gone».
Finanskrisen ble muligheten for den sjokkterapien som brukes overfor lønnsmottakere, trygdede og pensjonister i hele EØS-området. Målet med innstrammingspolitikken er å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen. Slik skal Europas kapitalinteresser styrke konkurranseevnen globalt og øke sin egen profitt.

Derfor er EU-prosjektet gjort om til institusjonalisert og grunnlovfestet nyliberalisme. I EU er sosialisme og keynesianisme i praksis forbudt ved lov, dette til tross for at såkalte «sosialister» har vært i regjering i flere land. Et udemokratisk, og i økende grad autoritært overnasjonalt statsapparat vokser fram, der hovedformålet er å forsvare privat eiendom og kapitalmakt.
Kamp mot finansmafiaen
«Brexit» var et slag i trynet på finanskapitalen, der «City of London», et av verdens viktigste finanssentre, er beskrevet som «edderkoppen i nettet av skatteparadiser». Skatteparadisene er viktige brikker i å skape et uregulert verdensomspennende finanssystem, med påfølgende galopperende økonomisk ulikhet og stadig nye finanskriser.
Den eneste mulige løsning for den virkelige venstresiden i Europa er å arbeide for eget lands utmelding av EU, å tro at EU-systemet kan reformeres fra innsiden er en alvorlig feilslutning. Nasjonalstaten er den eneste rammen der det fortsatt ligger muligheter til å tøyle de verste utslagene av kapitalismen. For den norske venstresiden må utmelding av EØS være en hovedsak.
Det dreier seg om kampen mot den internasjonale finansmafiaen.