Fra nøytralitetspolitikk til Nato

NORSKE SONDERINGER
Det hadde vært betydelig støtte i Norge til nøytralitetspolitikken fram til 9. april 1940. Etter det tyske overfallet på Norge, støttet utenriksminister Halvdan Koht tidlig et norsk-britisk krigssamarbeid. Koht antok at det var Sovjetunionens interesse å ha et selvstendig Norge etter krigen, og at ingen fremmed stormakt får ha strategiske posisjoner i Norge. Allerede høsten 1940 ble utenriksminister Halvdan Koht møtt med økende kritikk fra norsk hold. Kritikken ble særlig reist av Oscar Torp og Trygve Lie. Enholm skriver at Koht den 13. november ba om å få tjenestefri fordi han følte at alt han sa ble sett på med mistro og lagt ut til det verste. «Ordet mitt har inga vekt meir i Regjeringa» skrev Koht. Den 22. november samme år gikk han av, først med permisjon, men fra februar 1941 fikk han avskjed i nåde.

Trygve Lie, som overtok som utenriksminister etter Koht, var klart med vestorientert enn det Koht hadde vært. I et foredrag i Oxford i slutten av oktober 1941, hadde han lansert sine ideer om etterkrigssamarbeid. De pekte entydig i retning av et organisert samarbeid med Storbritannia og USA. Konrad Nordahl, leder av LO i årene 1939 til 1965, viser til Trygve Lies artikkel i The Times 14. november 1941, «hvor han(Lie min merknad) med tilslutning av regjeringen senker ned på havets bunn den norske nøytralitetspolitikk som led skipbrudd 9. april 1940».

Den 2. desember 1941 hadde Lie møte med den britiske utenriksministeren Anthony Eden om atlanterhavspolitikken. Eden skrev om møtet til Sir Lorence Collier, som var britisk ambassadør hos den norske regjeringen: «Da den norske utenriksministeren besøkte meg i formiddag snakket han om etterkrigsarrangementer mellom dette landet og Norge. Han sa han gjerne ville se en anglo-norsk forsvarsplan, i hvilken USA også kunne bli inkludert. Under en slik plan ville norske baser bli stilt til rådighet og våre to land ville bli fullstendig allierte og avhengige av hverandre. Herr Lie hadde tydeligvis stor tiltro til denne planen. Jeg sa til den norske utenriksministeren at jeg ikke kunne se noen innvendinger mot at muligheten ble undersøkt.»

Også overfor Belgia og Nederland tok Lie initiativ til samtaler med de respektive lands utenriksministere om sikkerhetspolitikken etter krigen. I april 1942 fortalte Lie til den britiske ambassadøren at både Kleffens fra Nederland og Paul Henri Spaak fra Belgia delte Lie sitt syn.

På regjeringskonferansen 8. mai 1942 ble «Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk» vedtatt. Disse hovedlinjene omtaler også forholdet til Sverige og Danmark: «Norge må etter krigen ha et nært samarbeid med Sverige, både av ideologiske og strategiske grunner. Vi har en lang felles grense, og Sverige har en viktig strategisk stilling ved Skagerak. Sverige trenger, likeså vel som Norge, et samarbeid med Vestmaktene, og det vil være av vesentlig betydning for Norge at også svenskene blir med i et atlantisk system. Det skulle være forholdsvis lett å gjennomføre etter krigen fordi folkestemningen i Sverige utvilsomt er antinazistisk og proalliert. Også forsvaret av Danmark er av stor betydning for Norge. Danmark er et nordisk og demokratisk land, og det har en viktig strategisk stilling.»

KOMMUNISTPARTIENESTYRKER SEG
Etter krigen opplevde kommunistpartiene i land etter land betydelig framgang. I Belgia, Nederland, Luxemburg, Danmark, Norge og Sverige oppnådde kommunistpartiene mellom 10 og 14 prosent oppslutning ved valgene. I Island og i Finland stod kommunistpartiene enda sterkere, der oppnådde disse partiene om lag 20 prosent av stemmene. Enda sterkere oppslutning fikk partiene i Italia og Frankrike, der lå stemmeandelen på omtrent 30 prosent. 
Med 176 535 stemmer ved stortingsvalget 8. oktober 1945 fikk NKP 11,9 prosent av stemmene, og ble valgets 4. største parti. I Hedmark var NKPs stemmeandel 20 prosent, Bergen 25 prosent, Trondheim 21 prosent og Oslo 17 prosent. I 13 byer fikk partiet over 20 prosent av stemmene. Partiet stod også sterkt i Telemark og i Nord-Norge. Dessuten stod partiet sterkt i fagbevegelsen.

22. mai 1945 tok LO initiativ til samlingsforhandlinger mellom Arbeiderpartiet og NKP. Det var et sterkt press fra grunnplanet i arbeiderbevegelsen for å få til en samling av de to arbeiderpartiene. Forhandlingene lyktes ikke. Men samlingstanken var ikke død. Henstillinger om samling kom fra fagforeninger og partiavdelinger i 1946 og 1947, uten at det førte fram.

I 1978 ble det kjent i Norge at en etterretningsorganisasjon den 22. juni 1945 hadde sendt en rapport til Office of Strategic Services (OSS), som var en av forløperne til CIA. Den inneholdt innsamlede data om norske kommunister. Rapporten redegjør for NKPs virksomhet og politikk, vurderer oppslutning og slagkraft, samt registrer mange av lederne. Rapporten baseres på opplysninger fra en kilde som var godt kjent med kommunistenes aktiviteter i Norge. 

«KRIG» MOT SOVJET
Som påpekt i forrige artikkel, så endret Truman den amerikanske politikken fra Roosevelts samarbeidslinje overfor Sovjet til amerikansk antisovjetisk politikk. Den 5. mars 1946 holdt Churchill sin berømte tale hvor han sa: «Fra Stettin i Baltikum til Trieste i Adriaterhavet har det senket seg et jernteppe tvers over kontinentet.» Han krevde en vestlig antisovjetisk blokk. Truman sparket handelsminister Henry Wallace i september 1946 etter at han holdt sin fredstale. Den britiske utenriksministeren Bevin, hadde i slutten av 1946 forslått en atlantisk allianse for sin amerikanske kollega Byrnes.

12. mars 1947 presenterte president Truman erklæringen som er kjent som Trumandoktrinen. Med den lanserte presidenten USA i rollen som verdens politimann. Marshall-planen ble lansert 5. juni 1947, men ble først vedtatt i Kongressen året etter. Den hadde flere siktemål. Det var økonomisk gjenreisning etter krigen, samtidig som USA da skulle kunne få avsetning på sine overskuddsprodukter. Dessuten var det viktig for USA å dempe opp for den sterke oppslutningen som kommunistpartiene hadde oppnådd i vest. I 1948 sa den amerikanske utenriksministeren at land som stemmer fram kommunistene til makten, vil miste Marshall-hjelpen. Sovjetunionen takket nei til Marshallhjelpen, fordi betingelsene var en integrering av landets økonomi. Sovjetunionens offisielle søknad om lån, levert til USA i januar 1945, ble i sin tid avslått av president Truman.

I 1949 ble det dannet en hemmelig organisasjon som ble kalt «Koordineringskomiteen», forkortet til COCOM.  Den ble etablert for å gjennomføre en boikott av eksporten fra vestlige land til land i østblokken. COCOM hadde 17 medlemsland; Australia, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Japan, Luxemburg, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Tyrkia, Tyskland og USA. I tillegg var det mange samarbeidsland som Finland, Irland, New Zealand, Sverige, Sveits og Østerrike. Totalt skal over 50 land ha deltatt i denne økonomiske krigføringen mot kommunistlandene.

KAMP I ARBEIDERPARTIET
Den britiske utenriksministeren Ernest Bevin holdt en tale i Underhuset 22. januar 1948. Han anbefalte at Labour-regjeringen skulle ta initiativ til en militærallianse på grunn av trusselen fra Sovjetunionen. Dette var ingen nye tanker fra Bevins side. I slutten av 1946 hadde han overfor den amerikanske utenriksministeren Byrnes foreslått en atlantisk allianse. Og i desember 1947 hadde Bevin på utenriksministerrådsmøtet i London en privat samtale om denne planen med den nye amerikanske utenriksministeren George Marshall. 

Noen dager etter Bevins tale i Underhuset, ble talen drøftet på en regjeringskonferanse i Norge. Ifølge Enholm så gikk statsminister Einar Gerhardsen inn for en norsk tilslutning til Vestalliansen. Han mente at et nei til Bevin-planen ville skape økonomiske problemer og mindre Marshall-hjelp. Den norske regjeringen uttalte seg likevel ikke om Bevins tale. I regjeringen var ministerne Olav Meisdalshagen, Olav Oksvik og Kåre Fostervoll dypt skeptiske til å gå i allianse med vestmaktene. I tillegg til Einar Gerhardsen, så var også Jens Chr. Hauge og Lars Evensen positive til Bevin-planen, mens Halvard Lange stod på et slags mellomstandpunkt. At det i regjeringen ikke rådde enighet om hvilken holdning den skulle ta til Benins tale, var årsaken til at regjeringen ikke kom fram til et standpunkt skriver Haakon Lie.

De motsetningene som fantes i Arbeiderpartiet, synliggjøres også i en melding til Washington. Militærattacheen ved den amerikanske ambassaden i Oslo sendte julaften 1947 en melding til Washington. Her referer han fra en samtale med den norske hærsjefen som hadde sagt at «det var norsk utenrikspolitikk å slutte seg til vestblokken, med at det skulle skje langsomt og forsiktig for å holde Arbeiderpartiets venstrefløy i tømme.» 

I motsetning til den norske regjeringen falt både den danske og svenske regjeringen ned på et klart standpunkt mot Bevin-planen. Den danske statsministeren Hans Hedtoft sa 30. januar 1948: «Vi skal overhode ikke plassere vårt land i noen blokk. Vi er medlem av FN, og skal der gjøre vår plikt som nordisk land. De demokratiske og humanistiske idealer, som også er nedtegnet i vår grunnlov, skal vi på alle områder arbeide for å få virkeliggjort, og fastholde vår rett til å si vår mening både til øst og til vest». Hedtoft understreket videre at det var viktig ikke å øke motsetningene mellom øst og vest. «Et endelig brudd mellom stormaktene som stod sammen om å vinne krigen, vil være en katastrofe for oss alle, ikke minst for Norden». Den 4. februar sa den svenske utenriksministeren at «regjeringen er overbevist om at en overveldende majoritet av det svenske folk ikke ønsker å slutte seg til en stormaktsblokk.»

Selv om motstanden var stor både i regjeringen, i Arbeiderpartiets stortingsgruppe (hvor det var et flertall mot), i store deler av arbeiderpressen og i hele partiet mot å knytte Norge til en vestlig allianse, arbeidet Gerhardsen videre for en endring. Denne kom allerede 3. februar 1948 da representantskapet i Oslo Arbeiderparti hadde møte, og Bevin-planen ble behandlet uten at den sto på sakslista. Uttalelsen som ble vedtatt av møtet ble forfattet av Haakon Lie. I London kommenterte avisa The Economist vedtaket. Lie viser til historikerne Magne Skodvin og Knut E. Eriksen som skriver: «Den negative svenske og danske reaksjon og den tiltakende vestorientering som var registrert i Norge, skulle friste det britiske utenriksdepartement til å søke en prinsipiell norsk støtteerklæring til britisk blokkpolitikk.  Det britiske utenriksdepartement skulle således spille en sentral rolle ved Det norske Arbeiderpartis første egentlige framstøt for en kursomlegging. Oslo Arbeiderpartis representantskap gav i en uttalelse 3. februar 1948 tilslutning til Bevins tankegang. Tidligere forskning har vist at framtredende politikere som Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Konrad Nordahl og Martin Tranmæl nå forsøkte å dreie regjeringspartiet bort fra alliansefrihet og brobygging. De britiske arkiver framstiller representantskapets vedtak langt på vei som et britisk bestillingsverk. Denis Healy, daværende formann i Labours utenrikspolitiske utvalg, hadde, uvisst hvordan, fått beskjed om at det skulle være et møte i Arbeiderpartiets sentralstyre, hvor norsk utenrikspolitikk skulle diskuteres. Healy gav utenriksdepartementet varsel om det, og departementet instruerte sin ambassadør i Oslo om å ta kontakt med partisekretær Haakon Lie umiddelbart. Formålet var å utvirke en norsk tilslutning til britisk utenrikspolitikk.» 

Noen dager senere var det møte i den nordiske sosialdemokratiske samarbeidskomité i Stockholm. På møtet gikk både Gerhardsen, Lie, Nordahl og Tranmæl inn for en nyorientering. De argumenterte blant annet med 9. april og mulighetene for en ny krig. De nordiske lands interesser var de samme som med Storbritannias hevdet Gerhardsen, og mente også at USAs interesser sammenfalt med Europas. Sovjetunionen ble framstilt som en aggressiv makt, og Haakon Lie roste USAs politikk. Enholm skriver videre: «Gerhardsen hevdet at man burde betenke seg nøye før man brukte ordet nøytralitet. Lie mente den væpnede nøytralitet var en illusjon. Nordahl påsto at troen på at Norden skulle bli en bro mellom øst og vest var en ønskedrøm. Og Tranmæl sa at talen om nøytralitet virket som en røst fra graven.»  Sveriges utenriksminister Östen Undén og Danmarks statsminister Hans Hedtoft anså at en alliansepolitikk ville tilspisse motsetningene i Norden. De mente også at Sovjetunionen ville betrakte Norden som et oppmarsjområde, noe som ville øke spenningen.

22. og 23. februar 1948 ble det holdt et skandinavisk utenriksministermøte i Oslo. Her hadde både den danske og svenske utenriksministeren gått mot en vestlig tilknytning for de skandinaviske landene. Et utførlig referat ble gitt til den amerikanske ambassadøren fra ekspedisjonssjefen i det norske utenriksdepartementet, Rolf Andvord. 

5. mars refererte Jakob Friis i Arbeiderpartiets stortingsgruppe et forslag om at regjeringen straks bør gå inn for å få dannet et nordisk, eventuelt skandinavisk nøytralitetsforbund. Etter anmodning fra Oscar Torp ble ikke forslaget fremmet.

Militærpakten mellom Storbritannia, Frankrike og Beneluxlandene ble undertegnet 17. mars 1948. Brüsselpakten stod åpen for andre stater, også for de skandinaviske land. Sverige sa nei til å være med. I et innlegg i trontaledebatten i februar 1948 sa Halvard Lange at det var naturlig for Norge å følge med interesse og sympati det arbeid som var tatt opp for å få i stand et samarbeid mellom landene ved den britiske kanal. På dette tidspunkt lå det ikke noe annet og mer i denne uttalelsen enn det som ble sagt, nemlig at man i Norge fulgte forsøket med interesse og sympati.

På gruppemøtet i Arbeiderpartiets stortingsgruppe 26. april 1948, la Olav Oksvik fram et forslag om et nordisk forsvarsfelleskap. «Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil i anledning av den utenrikspolitiske situasjon uttale at Regjeringen må konsentrere sitt arbeide om samarbeide av militærpolitisk art mellom de nordiske land med sikte på opprettholdelse med den ubetingede nøytralitet i et eventuelt oppgjør mellom stormaktene.» 

Det var trolig majoritet for Oksviks forslag i gruppen. Forslaget ble aldri votert over, men det ble sendt over til gruppestyret. Gustav Natvig-Pedersen, som støttet Oksvik sitt forslag, argumenterte med at stortingsgruppen var det mest representative organ i partiet, derfor var det den som måtte ha størst innflytelse på partiets linje i dette spørsmålet. Dette synet ble imøtegått av Haakon Lie. Stortingsgruppen hadde ikke noe med å vedta utenrikspolitikk, hevdet han.

KRÅKERØYTALEN
25. februar skjedde endringene i Tsjekkoslovakia som feilaktig er betegnet som et kupp. Hva som egentlig skjedde er omhandlet i artikkelen «Var Sovjetunionen en trussel?» i utgave 8 av Friheten. Jahn Otto Johansen skriver blant annet dette om disse hendelsene: «De ikke-kommunistiske partier hadde forsøkt seg på et spill da deres statsråder trakk seg ut av regjeringen i protest mot innenriksministeren. De håpet dermed å fremtvinge nyvalg, som etter all sannsynlighet hadde ført til en alvorlig svekkelse av kommunistpartiet.»

I sin Kråkerøytale hevdet Gerhardsen at det var det tsjekkiske kommunistpartiet som ikke ville avvente resultatet av det tsjekkiske parlamentsvalget som skulle finne sted et par måneder senere. Og begrunnelsen var ifølge Gerhardsen at kommunistpartiet ikke våget å vente. Dette står i sterk kontrast til det både Arne Porsholt og Jahn Otto Johansen skriver, se Friheten utgave 8. Gerhardsen sa videre: «Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme - men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati - det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer.»

I ettertid har hendelsene i Tsjekkoslovakia vært utlagt som nærmest et sovjetisk kupp. Sannheten er at det på det tidspunktet ikke fantes sovjetiske styrker på tsjekkoslovakisk jord. Vi må også huske på at det var blitt enighet om at Tsjekkoslovakia var en del av Sovjetunionens interessesfære, og at det med full forståelse fra Vesten skulle være sovjetvennlige regjeringer i østeuropeiske land.

Gerhardsens tale hadde sannsynligvis flere målsettinger. Det ene var selvsagt å svekke NKP som konkurrent til Arbeiderpartiet, noe som lyktes over all forventning. Som Enholm skriver: «Kråkerøytalen førte til en kampanje mot NKP i størstedelen av pressen. Kommunistene ble stemplet som landsforrædere, kuppmakere, spioner, femtekolonnister og sabotører av gjenreisningen. Fra nå av ble ordet kommunist et skjellsord for størstedelen av Norges befolkning.»
Den andre målsettingen var på sikt å sikre flertall i Norge for den endrede poltikken fra nøytralitet til allianse med Vestmaktene. Man han måtte også få oppslutning fra Arbeiderpartiets partiorganisasjoner, arbeiderpressen, stortingsgruppe og regjering.

Enn så lenge gav den offisielle norske politikken et skinn av nøytralitet og brobygging. Men det hindret ikke myndighetene fra å arbeide tettere med Vestmaktene. Våren 1948 sendte etterretningssjef Evang DNA-politikere som sine folk til ambassader i Øst-Europa, og forsvarsminister Hauge tok initiativet til oppbygging av en hemmelig militær organisasjon i direkte og avtalefestet samarbeid med britisk etterretningstjeneste, og seinere også CIA. De fleste av deltakerne var medlemmer i kompani Linge, og alle som ble rekruttert måtte være sikkerhetsklarert og høyreorientert.

TO RYKTER
Den 23. februar 1948 mottok den finske president Paasikivi et personlig brev fra Josef Stalin. Finland var den eneste nabo som Sovjetunionen ikke hadde sluttet noen endelig forsvarspakt med, stilt overfor en eventuell ny tysk aggresjon. Forhandlingene tok til i Moskva 23. mars 1948. Den 6. april ble det undertegnet en vennskaps- og støttepakt mellom de to landene. Her heter det blant annet at: «Om enten Finland eller Sovjetunionen gjennom finsk territorium blir mål for militær aggresjon fra Tysklands side, kommer Finland, trofast mot sine forpliktelser som selvstendig stat, til å sloss for å avverge angrepet.»
På ettervinteren i 1948 oppsto det to rykter. Det første ryktet besto i tre rapporter i dagene 5.-8. mars som kom ad diplomatisk vei. Meldingene kom fra de norske ambassadene i Helsingfors, fra Warszawa og fra Moskva. Det første gikk ut på at sovjetmyndighetene ville foreslå en militærpakt eller ikkeangrepspakt med Norge. Den andre meldingen kunne fortelle at når Sovjetunionen var ferdig med Finland, ville de vende seg mot Norge. Den tredje meldingen, som da kom fra Moskva og ambassadør Hans Berg, som under henvisning til en privat samtale med en russisk forbindelse om utviklingen i Finland, rettet oppmerksomheten mot et tilbud om en ikkeangrepspakt som Sovjetunionens ambassadør i Oslo hadde framlagt i 1928-1930.

De norske reaksjonene var sterke. Halvard Lange informerte den britiske og amerikanske ambassadør om den forestående faren. Opplysningene ble straks sendt videre til de to respektive lands utenriksministre. Den 10. mars sendte den britiske utenriksminister Bevin, et fyldig memorandum til sin amerikanske kollega Marshall, at det måtte handles før Norge gikk under. Den svenske statsråden Per Edvin Skölds skrev i sin dagbok om disse ryktene: «Man kan fråga seg om Lange rusar i väg i panik – eller er det politikk?» Uansett hvem som stod bak ryktene, så vedtok Stortinget i mars en ekstraordinær bevilgning på 100 millioner kroner til beredskapstiltak i forsvaret.

Det andre ryktet var informasjoner om et forestående russisk lynangrep mot Norge. Den amerikanske reporter William L. Shirer skrev om dette i sin bok Chaallenge of Scaninavia: «I februar 1948 fikk forsvarsdepartementet i Washington underretning om at Sovjetunionen hadde til hensikt å foreta en aksjon i Norge over deres felles grense i nord. Denne informasjonen ble øyeblikkelig oversendt den norske regjeringen, som ble meget foruroliget, særlig i betraktning av hva som nettopp hadde hendt i Praha. Det ble senere brakt på det rene i Washington at denne informasjonen var falsk, og at Kreml overhodet ikke overveiet noe angrep på Norge. Den norske regjering ble underrettet om dette, men de hadde fått en skrekk i livet.» Det viste seg at ryktet om en lynaksjon mot Norge stammet fra Pentagon i Washington, og at det senere ble avslørt at det var basert på en forfalskning.

SKANDINAVISK FORSVARSFORBUND
Som tidligere nevnt i artikkelen var det et nordisk utenriksministermøte i Oslo 23.-24. februar 1948. De første diskusjoner om et skandinavisk forsvarsforbund på regjeringsnivå skjedde her. Sveriges utenriksminister Östen Undén forhørte seg først om Norge var villig til å diskutere et nærmere militærpolitisk samarbeid mellom Norge og Sverige, og se på muligheten for et forsvarsforbund som også inkluderte Danmark. Deretter foreslo Undén konkret at et forsvarspolitisk samarbeid – til forsvar for nordisk nøytralitet-skulle utredes.

Den norske regjeringen var i utgangspunktet positiv, men den svenske forutsetningen om nøytralitet som grunnlag for samarbeidet var ikke akseptabel for Norge, som allerede hadde staket ut en politisk kurs basert på en form for sikkerhetssamarbeid med Vestmaktene.

I mai 1948 i Stockholm ble det holdt innledende samtaler med representanter for de tre landene. Det ble her besluttet å anbefale de tre respektive regjeringene å starte en utredning om et militært samarbeid mellom de tre landene. Dette samarbeidet burde ha som mål å trygge de tre landenes uavhengighet og frihet, og holde dem utenfor enhver gruppering av andre makter og utenfor en eventuell krig mellom stormaktene. Svenskene ville at forbundet skulle stå utenfor enhver gruppering av andre makter, mens man på norsk hold ville ha en utredning som ikke utelukket en åpning mot vest. 

På det nordiske utenriksministermøtet i Stockholm 8.-9. september 1948 ble det besluttet å utføre en felles utredning om et mulig militært samarbeid. Forsvarsministerne møttes i Oslo 15. oktober. Der ble den Skandinaviske forsvarskomiteen nedsatt. Det ble nye forhandlinger i Karlstad 5.-6. januar 1949. Den skandinaviske forsvarskomiteen avgav sin innstilling 14. januar. Ved det skandinaviske møtet 22.-24. januar i København kom spesielt den store uenigheten mellom Norge og Sverige klart til syne. Norge ønsket deltakelse i et skandinavisk forsvarsforbund kombinert med en allianse med Vestmaktene, noe Sverige ikke kunne godta. Under et avsluttende møte i Oslo 29.-30 januar ble forsøket om å skape et skandinavisk forsvarsforbund skrinlagt.

Den svenske statsminister Tage Erlander sa dette om møtene i januar 1949: «Vi skiltes i Karlstad med behersket optimisme. Det varte ikke så lenge. Ved det skandinaviske møte i København 22.-24. januar ble alle tanker om et skandinavisk forsvarsforbund kullkastet … Med eksemplarisk klarhet og åpenhet foretok den norske utenriksminister Lange henrettelsen av det skandinaviske forsvarsforbundet. Han sa blant annet at det prinsipielle ønskemålet fra norsk side ville være et skandinavisk forbund hvor alle medlemmene sluttet seg til Atlanterhavspakten. Et slik system ville fylle ut de militære og politiske tomrommene i Skandinavia og best sikre de tre landene mot et isolert angrep. Videre ville et slikt system gi landene utsikt til effektiv hjelp i tilfelle angrep, ettersom hjelpen da ville være forberedt. På dette grunnlag kunne man ikke oppnå enighet på grunn av Sveriges standpunkt. Enighet kunne det imidlertid heller ikke oppnås på grunnlag av den løsning som ble foretrukket på svensk side, et nøytralitetsforbund, som det offentlig var gitt klart uttrykk for at det skulle være. Et slikt forbund innebar risiko for at landene ville bli avskåret og representerte heller ikke noen løsning som var praktisk mulig som følge av vanskeligheter med å kunne få leveranser. På norsk side var man villig til å prøve å komme fram til et kompromiss og til å undersøke om Vestmaktene kunne anerkjenne og støtte et skandinavisk forbund som likevel reelt inngikk som et ledd i Vestmaktenes sikkerhetssystem. Lange spurte om det var en betingelse for Sverige at Danmark og Norge faktisk mottok leveranser fra De forente stater for å kunne gjennomføre en programmatisk opprustning. De amerikanske og britiske uttalelser ga ikke grunn for overdreven optimisme for mulighetene til å få leveranser. Den eneste sjanse til å endre denne innstillingen måtte være at de tre land i fellesskap, som tre demokratiske stater, tillitsfullt nærmet seg de vestlige demokratier for felles overlegninger om feller sikkerhetsproblemer, sa Lange.»

Videre skrev Erlander: «Hvordan hadde jeg skjøttet forhandlingene når den norske utenriksminister kunne få den forestilling at Sverige skulle kunne medvirke i et forsvarsforbund som så åpenbart var en underavdeling av et sikkerhetssystem for Vestmaktene? Tydeligvis hadde vi rodd oss for langt ut, eller også hadde våre uttalelser vært for uklare. Jeg syntes nok at både Undén og jeg hadde brukt klare ord om vår vilkårsløse nøytralitet. Men vi hadde åpenbart ikke greid å gjøre oss forstått.»

ARBEIDERPARTIETS LANDSMØTE 1949
Arbeiderpartiets landsmøte ble holdt dagene 17. til 20. februar 1949. På sakslisten stod ingenting om Atlanterhavspakten. Det var således uforberedte landsmøtedelegater som skulle debattere denne viktige saken. Johanne Åmlid, som deltok på landsmøtet, skriver i sin bok «Ut av kurs» at det ble sterkt understreket at landsmøtet ikke skulle vedta noe, det skulle bare avgi en prinsipiell uttalelse «om tilslutning til de vestlige demokratier» eller samvirke med de vestlige demokratier». Men allerede dagen etter landsmøtet skrev aviser over hele landet at landsmøtet hadde vedtatt Norges innmelding i Atlanterhavspakten.
Først rett før middagspausen på landsmøtets tredje dag fikk delegatene utlevert flertalls- og mindretallsinnstillingene i landsstyret. Samtidig ble det opplyst at saken måtte avgjøres samme dag.

Johanne Åmlid skriver: «Hadde det ikke vært det heseblesende jaget som preget forhandlingene, kunne opposisjonen ha samrådd seg og fremmet forslag om at de nordiske forhandlingene skulle tas opp igjen. Med tre minutters taletid fortsatte debatten i lyntempo for at landsmøte skulle nå fram til votering samme kveld. Det var ingen mulighet for samlet opptreden fra opposisjonen. Vi hadde liten eller ingen kontakt med hverandre, dels fordi vi ikke visste hvem de andre var, dels fordi det ikke ble tid. I møteledelsen satt partiets mest erfarne folk som hadde god øvelse i å behandle slike store møter. Da dirigenten foreslo prøvevotering, ante vi fred og ingen fare, og ingen protesterte eller forlangte skriftlig avstemning. Men prøvevoteringen ved håndsopprekning viste seg å få skjebnesvangre følger, for på denne måten kunne alle paktmotstanderne registreres. Og i personlig pågang utenfor forhandlingene fikk vi høre at motstand mot A-pakten kunne bli oppfattet og utlagt som mistillit til utenriksministeren og statsministeren, ja kanskje til hele regjeringen. Og dette var bare noen få måneder før stortingsvalget. Selv opplevde jeg å bli tatt i skole av Tranmæl da jeg hadde vært freidig nok til å sette fram forslag om utsettelse av saken og innkalling av et ekstraordinært landsmøte. Han kom bort til meg og sa jeg måtte forstå hvor farlig situasjonen var. Utenriksdepartementet hadde fått melding om at Norge var det neste landet som sto for tur til å bli overfalt etter Tsjekkoslovakia. Meldingen var naturligvis hemmelig, men han kunne innestå for den. Derfor hastet det med A-pakten som ville sikre oss hjelp fra USA.»

Haakon Lie sa i debatten at Sovjets væpnede styrker utgjør 60 prosent av de væpnede styrker i 1945. Dette var feil. Sovjet hadde rustet ned til 20 prosent av de væpnede styrkene landet hadde i 1945. Tar man i betraktning at USA, selv om landet hadde færre stående styrker enn Sovjet, var overlegne når det gjaldt flyvåpen og marine, samt at USA var det enste landet som hadde atomvåpen, så oppveide det mer enn forskjellen i antall soldater. Det må også tas med at USA hadde styrket sin økonomi kraftig i løpet av krigen.

To av de som kraftigst gikk mot norsk tilslutning til A-pakten var Kaare Fostervoll og Olav Oksvik. Fostervoll sa blant annet: «Det å slutte seg til en militær stormaktsgruppe av disse dimensjoner er ikke bare et spørsmål om våpenleveranser. Følgen av Amerikas og Englands sikkerhetspolitikk er at Russland føler seg innringet. Ringen er sluttet fra Persia, Tyrkia og Hellas. Videre over Storbritannia til Island og Grønland. Når nå også Norge kommer med, så kjennes det av Russland selvsagt som innringning.»

Olav Oksvik sa blant annet dette: «Atlanterhavspakten skal gi oss garanti, men først i dag foreligger pakten som diskusjonsgrunnlag i det amerikanske senat. Der diskuteres viktige prinsipper som kan være avgjørende for Norges interesser uten at vi kan øve noen innflytelse … Det avgjørende er at hvis vi går inn i Atlanterhavspakten, så går vi inn i en militær organisasjon hvor vi visstnok kan få et eller annet tilsagn om sikkerhet, men vi vil ikke ha noe herredømme over hvilke konflikter vi kan bli trukket bort i. Vi behøver ikke bli trukket bort i en krig på grunnlag av forsvar for de demokratiske rettigheter. Vi kan like gjerne komme i krig på grunnlag av kapitalistiske interesser idet vi i dag og neppe heller i fremtiden vil få innflytelse på hvilke partnere vi samarbeider med og hvilke krigsårsaker som foreligger. Det er dette som i dag er min hovedinnvending.»

Da flertalls- og mindretallsinnstillingene ble lagt fram for prøvevotering på landsmøtet (Oksvik hadde skrevet mindretallsinnstillingen), viste det seg at bare 35 representanter stemte for mindretallets forslag. 339 delegater stemte for flertallets innstilling. Oksvik valgte derfor å trekke sitt forslag, slik at landsmøtet enstemmig stemte for flertallsinnstillingen.

I Arbeiderpartiets stortingsgruppe var ikke alle lojale overfor landsmøtets innstilling. Da Terje Wold la fram Spesialkomiteens innstilling på Arbeiderpartiets gruppemøte 1. mars 1949, kom det igjen til debatt om A-paktdrøftingene. Et flertall stemte for Spesialkomiteens innstilling. Mot 11 stemmer ble det vedtatt at stortingsgruppa skulle stå samlet når saken kom opp i Stortinget.

3. mars 1949 fikk Stortinget i et hemmelig møte for første gang anledning til å debattere spørsmålet om Atlanterhavspakten. Innstillingen fra Spesialkomiteen lød: «Stortinget er enig i at Norge søker samarbeid med de vestlige demokratier på det forsvarspolitiske område, og at vi om mulig søker å komme med i de forberedende drøftelser om en freds- og forsvarspakt mellom landene ved det nordlige Atlanterhav (Atlanterhavspakten).» I dette hemmelige møtet fant avstemningen sted. NKPs stortingsrepresentanter stemte mot. Det gjorde også to stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet. 16 NATO-motstandere fra Arbeiderpartiet, med Olav Oksvik i spissen, var fraværende. De dro på befaring på Landbrukshøyskolen på Ås. Da slapp de å stemme mot egen overbevisning.
I dag er det lett å konstatere at Fostervoll og Oksvik var framsynte i sine innlegg på Arbeiderpartiets landsmøte. Spesielt vil jeg trekke fra Oksvik, siden vi i dag kan konstatere at Norge har deltatt i flere NATO-kriger som er i strid med folkeretten. Det var dette Oksvik advarte mot i 1949.

Kilder/litteratur:

Enholm Kari, Bak fasaden, Eriksen Knut Einar, DNA og NATO, Gerhardsen Einar, Samarbeid og strid, Lie Haakon, Skjebneår 1945-1950, Nordahl Konrad, Med LO for friheten, Norderval Ingunn, Olav Oksvik: medmenneske og politik, Store norske leksikon, Vogt Johan, På talefot, med sin egen ungdom, Wikipedia, Åmlid Johanne, Ut av kurs