Fra forsvarspakt til offensiv krigsdeltaker

For 70 år siden, den 4. april 1949, var utenriksministre fra 12 nordatlantiske land samlet i Washington DC for å undertegne «The North Atlantic Treaty», eller «Atlanterhavspakten». På Norges vegne underskrev utenriksminister Halvard Lange fra Arbeiderpartiet. 

 

Arnulf Kolstad

 

USA var initiativtaker og et hovedformål var ifølge den amerikanske presidenten Harry S. Truman å demme opp for den sovjetiske kommunismen. Kvelden før traktaten skulle
underskrives samlet Truman alle utenriksministerne, og bare disse, fra de tolv landene som skulle undertegne, til et fortrolig møte. «Så gav han en dramatisk presentasjon av den overveldende sovjetiske militære trussel og den ikke mindre trussel fra den kommunistiske idè», som NATO ambassadør Leif Mevik skriver.

 

Forsvarsallianse

NATO ble riktignok presentert som en «defensiv» allianse og president Truman uttalte i mars 1947 at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse." Denne setningen inngår i det som senere er kalt Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen, eller som lord Ismay, NATOs første generalsekretær, sa det: Formålet med NATO var «to keep the Russians out, the Americans in, and the Germans down» (holde Russland ute, USA inne og Tyskland nede).

 

Den sentrale bestemmelsen i Atlanterhavspakten var artikkel 5, som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemsstatene er et angrep mot alle. Den enkelte medlemsstat tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrepet skal besvares. 

Fra 1789, siden statens grunnleggelse, hadde USA et Krigsdepartement (Ministry of War), som nøkternt var hva ordet betyr: gjennom krig ble det nordamerikanske kontinentet, Mellom-Amerika, Karibia, Cuba, Filippinene, Puerto Rico osv. erobret. Men etter 2. verdenskrig, mens den militære ekspansjonen var større en noen gang før, ble krigsdepartementet eufemistisk omdøpt til forsvarsdepartementet. Følgelig havnet også NATO under rubrikken «forsvars»-allianse.

 

NATOs hovedkvarter var inntil 1952 i Washington og USA dominerte NATO helt fra starten. De andre medlemslandene var avhengige av USA, ikke bare av Marshall-planen, men også av andre lån, militærhjelp og investeringer.

 

Legenden om den «kalde krigen»

Legenden sier at NATO er et «produkt av den kalde krigen». Faktisk er NATO et produkt av amerikansk ekspansjon, som var i gang lenge før den amerikanske militære intervensjonen i andre verdenskrig begynte (Rügemer). Begrepet den «kalde krigen» ble popularisert av den viktigste amerikanske ideologen i det 20. århundre: Walter Lippmann og brukt om den første fasen av den ikke-militære konflikten mellom det «frie Vesten» og den «kommunistiske østblokken». Men under den «kalde krigen» utkjempet USA og de første NATO-statene kriger i Korea og Indokina der USAs militære ekspansjonen ble framstilt som ‘forsvar’.

NATO utvides

Opprinnelig besto NATO av 12 land; Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA. I 1952 ble Hellas og Tyrkia med, i 1955 Forbundsrepublikken Tyskland (det gjenforente Tyskland fra 1990), i 1982 Spania, i 1999 Polen, Tsjekkia og Ungarn, i 2004 Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia, i 2009 Albania og Kroatia, og i 2017 Montenegro. Totalt er det nå 29 medlemsland. Mange av de nye NATO-landene er tidligere Sovjet-republikker med grense mot Russland.

 

Motstand mot NATO

Norges tilslutning til NATO og til USA’s anti-kommunisme i 1949 skjedde ikke uten motforestillinger eller politisk kamp. I flere politiske miljøer var skepsisen stor til at Norge skulle delta i et integrert NATO-forsvar. Ikke minst var det i arbeiderbevegelsen dyp splittelse om sikkerhetspolitikken under den kalde krigen. Mange her i landet hadde erfart hva Sovjet-Samveldet hadde bidratt med i krigen mot nazismen og Tysklands okkupasjon av Norge. Det var få som i åra etter krigen så på Sovjet og kommunismen som fiender man måtte ruste seg mot. For mange i og utenfor Arbeiderpartiet var medlemskap i NATO et brudd med norsk utenrikspolitikk. Langt inne i Arbeiderpartiet var det en skepsis mot en vestlig militærpakt ledet av USA og rettet mot Sovjet, og mange i og utenfor partiet ønsket et nøytralt og uavhengig Norge. Men ved hjelp av Marshall-planen, amerikanske våpen på svært fordelaktige betingelser, og ekstra hjelp til gjenoppbyggingen, manøvrerte USA også Norge inn i NATO. En viktig forutsetning var imidlertid at det ikke skulle etableres allierte baser på norsk jord. 

 

I åra rundt innmeldelsen foregikk det i det minste en diskusjon også i den politiske eliten om Norges NATO-medlemskap. Den diskusjon finnes ikke i dag, til tross for at den opprinnelige hovedfienden: den sovjetiske kommunismen, er beseiret. I dag er Russland, som befinner seg på samme territorium som deler av Sovjet-unionen, men uten kommunisme, utropt til fienden, militært, politisk og økonomisk av et unisont politisk establishment i Norge og blant NATO-allierte.

Tidligere har motstanden, - eller i det minste en skepsis mot NATO, kommet til uttrykk ved flere anledninger. 

 

Det murrer

For 61 år siden, i påsken 1958, under den «kalde krigen», rustet USA og NATO ytterligere opp mot «den røde fare». ‘Kommunist’ var blitt et skjellsord og det var vanskelig å diskutere sikkerhetspolitikk, vanskelig å opponere mot USA-innflytelse og NATO-strategi. Men under den ‘enige’ overflaten murret det. 

Mange var skeptiske til militariseringen, særlig til atomvåpen, ikke minst til å ha dem på norsk jord. Når så NATO foreslår atomopprustning av Vest-Tyskland, murrer det ekstra sterkt. 

 

‘Påskeopprøret’ 1958

Medlemmer i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo, Arbeiderpartiets "filial" blant studenter og akademikere hadde lenge vært skeptisk til partiledelsens manglende vilje og evne til å diskutere utenrikspolitikk. Det ble laget et opprop mot NATO og atomopprustning med krav om at Norge må legge ned veto i NATOs råd; vesttyske styrker skal ikke utstyres med atomvåpen. Stortingsrepresentantene i Arbeiderpartiet ble kontaktet per telefon, og mange var positive til å skrive under på oppropet. Det endte med at over halvparten av Arbeiderpartiets stortingsgruppe ga sin tilslutning. Dessuten var det ja fra fagforeninger som representerte ca. 300 000, over halvparten av LOs medlemmer. Oppropet ble gjort kjent påskeaften, 5. april 1958. Da ble det rabalder, eller snarere et politisk sjokk i toppledelsen av Arbeiderpartiet. Mange ble ekskludert og Sosialistisk Studentlag ble utstøtt fra partiet. Samtidig kviknet imidlertid debatten rundt Norges sikkerhetspolitikk til og det foregikk store atommarsjer i mange byer. NATO-motstanden i befolkningen, på venstreside økte, og Sosialistisk Folkeparti (SF) ble dannet i 1961.

 

I dag er påskeopprøret nesten glemt. NATO er mektigere enn noensinne, Arbeiderpartiet og SV har nærmest begravet sin NATO-uenighet. Den politiske eliten er samstemte i fordømmelsen av Russland, i å bevare atomvåpen i NATO og kreve et dyrere og mer slagkraftig og offensivt militærapparat. Men påskeopprøret viste at det fantes, og kanskje finnes, en motstand mot troen på at økt opprustning og militarisering skaper en bedre verden. Informasjon 

Personlig tilpasset innhold: Her viser vi saker du ikke har lest før, men som vi tror du vil være interessert i. Anbefalingene er basert på ditt lesemønster. 

Vi gjør dette fordi vi ønsker å vise deg mest mulig relevant innhold. Ikke alle sakene våre kommer på forsiden og mange saker forsvinner ut av den før alle som kunne tenke seg å lese dem har rukket å se dem. 

 

I dag skal en imidlertid lete lenge etter politikere utenfor NKP og Rødt som stiller spørsmål ved lojaliteten overfor militærmaskinen NATO og demoniseringen av Putin og Russland, til tross for at det kommunistiske Sovjet er en saga blott og at «mission is completed», som amerikanerne sier.

 

Norske reservasjoner

Tidligere har Norge tatt noen vesentlige reservasjoner i NATO. I 1949 sa vi nei til utenlandske baser i Norge i fredstid. I 1957 var Norge ett av få land i NATO som sa nei til lagring av atomstridshoder i fredstid, og i 1975 – med «Bratteli-doktrinen» – krevde vi forsikringer om at NATOs marinefartøy ikke hadde atomvåpen om bord når de anløp norske havner.

 

Slike selvstendige vurderinger og diskusjoner er det slutt på. Norske forsvarsministre fra alle partier opptrer som «papegøyen fra Amerika», enten det gjelder plassering av Marinesoldater fra USA på base i Værnes, lagring av våpen og tungt militært materiell i Trøndelag, kjøp av kampfly som fortrinnsvis kan brukes i «out of the area» operasjoner og avvisning av FNs resolusjon mot atomvåpen. Å høre norske politikere ytre seg om NATO er som å få gjengitt dårlige oversettelser av NATOs offisielle erklæringer, for eksempel når nåværende forsvarsministeren Bakke-Jensen uttaler seg: 

«– For at USA skal kunne bidra til å forsvare oss, må amerikanske styrker øve i våre nærområder. Vår evne til å operere sammen er svært viktig for en troverdig avskrekking og et effektivt forsvar av Norge og alliansens territorium. Gjennom tilstedeværelse med ulike styrker og kapasiteter i Europa, viser USA at de tar sine forpliktelser overfor NATO på alvor.»

 

Disse formuleringene er tilnærmet like de vi finner i offisielle uttalelser fra NATO.

 

‘Dobbeltvedtaket’ i 1979

I desember 1979 var Norge i NATO med på å fatte det omstridte dobbeltvedtaket om at USA skulle utplassere 572 nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Vest-Europa dersom Sovjetunionen ikke innen 1983 gikk med på å fjerne tilsvarende raketter. Regjeringen Nordli støttet NATOs dobbeltvedtak, men i befolkningen var rakettsaken svært omstridt. Den skulle etter hvert vise seg å bli den mest kontroversielle enkeltsaken i norsk sikkerhetspolitikk siden innmeldingen i NATO. Beslutningen vakte voldsom strid innad i Arbeiderpartiet, selv om det aldri hadde vært meningen at raketter skulle utplasseres i Norge. Motstanden mot rakettmoderniseringen var sterkest i Sosialistisk Venstreparti og Norges Kommunistiske Parti, men også i Arbeiderpartiet og mellompartiene var mange urolige over at NATO på denne måten skulle bidra til atomopprustningen. Venstresiden i partiet, anført av AUF var sterkt kritisk til utplasseringsplanene. NATO burde arbeide for avspenning og nedrustning, mente kritikerne. Å utplassere nye og mer avanserte kjernefysiske mellom­distanse­raket­ter ville bidra til det motsatte.

 

Den folkelige motstanden mot NATOs dobbeltvedtak kom til uttrykk gjennom organisasjonen ‘Nei til nye atomvåpen’ (senere ‘Nei til atomvåpen’) som ble opprettet i oktober 1979. Leder for organisasjonen var Ole Kopreitan.  Den folkelige motstand var stor. Et opprop mot rakettmoderniseringen samlet på kort tid nærmere 70 000 underskrifter. I 1982 fikk stortingspresident Arne Nilsen overrakt 540 268 underskrifter mot utplassering av atomraketter i Europa.

 

Norsk ‘rakettdiplomati’ 

I et forsøk på å samle partiet tok ledelsen i Arbeiderpartiet et uvanlig initiativ: Statsminister Nordli dro til Washington for å ha samtaler med president Carter og utenriksminister Vance om ordlyden i det forestående NATO-vedtaket. Budskapet var at NATO måtte forplikte seg til å innlede seriøse nedrustningsforhandlinger med Sovjetunionen før en eventuell utplassering.

 

Samtidig reiste partiformann Reiulf Steen til Moskva for å forklare fremstående medlemmer av det sovjetiske kommunistpartiet at Arbeider­par­tiet ønsket atomnedrustning. Partiet ba derfor Sovjetunionen gå med på forhandlinger med sikte på å redusere, snarere enn å øke, tallet på mel­lom­distanse­raketter.

Initiativet bidro til å dempet den interne splittelsen i Arbeiderpartiet. Men storpolitiske hendelser førte til at striden snart blusset opp igjen.

To uker etter at vedtaket ble fattet, gikk sovjetiske styrker inn i Afghanistan. Den kalde krigen gikk inn i sin kjøligste periode siden Cubakrisen. En viktig konsekvens var at de foreslåtte forhandlingene om atomrakettene i Europa i første omgang ble lagt på is.

 

I Norge ble rakettsaken ytterligere komplisert som følge av regjeringsskiftet høsten 1981. Kåre Willochs høyreregjering sto fast på dobbeltvedtaket og mente at utplasseringen av rakettene måtte begynne som planlagt hvis Sovjetunionen ikke viste vilje til seriøse forhandlinger. Rakettmotstanderne var på offensiven i Arbeiderpartiet og krevde at partiet endret kurs. Atomopprustningen måtte stanses, mente de, og NATO burde derfor vente med å iverksette dobbeltvedtaket. I partiledelsen var det et visst gehør for slike synspunkter. Arbeiderpartiet begynte i opposisjon å distansere seg fra sin tidligere linje i sikkerhetspolitikken. Blant annet gikk man etter hvert inn for en utsettelse av gjennomføringen av dobbeltvedtaket, men uten å vinne gehør.

NATO startet utplasseringen av de nye mellomdistanserakettene i desember 1983. Arbeiderpartiet mente at det var i strid med ånden i dobbeltvedtaket. Willoch-regjeringen insisterte på at utplasseringen måtte gå sin gang, og hevdet at Arbeiderpartiet løp fra forpliktelsene det hadde påtatt seg i 1979 da partiet støttet dobbeltvedtaket.

 

Siste akt i rakettstriden utspilte seg i 1987, da Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov og USAs president Ronald Reagan undertegnet den såkalte INF-avtalen som skulle avskaffe landbaserte sovjetiske og amerikanske kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. President Donald Trump opphevet ensidig denne avtalen på vegne av USA 1. februar 2019. Dagen etter trakk Russland seg fra avtalen. 

 

«Out-of-area» strategien

“Out-of-area” er NATO sjargong for operasjoner utenfor medlemslandenes territorium (Thorsen, 2014). Slike operasjoner var ganske utenkelige da NATOs ble opprettet, - og i mange år etterpå. I det nye strategiske konseptet fra 1991 ble det åpnet for krigføring utenfor medlemslandenes territorium, og Norge har flere ganger deltatt i «out-of-area» kriger etter 1991. Debatten om dette har vært beskjeden både i den politiske eliten og i befolkningen. Selv ikke Stortinget har diskutert slike spørsmål i offentlighet.

 

Men internt i NATO ble «out-of-area» strategien diskutert, og det var et sterkt ønske fra enkelte NATO-land om å starte og delta i kriger og operasjoner utenfor medlemslandenes territorium. Særlig gamle kolonimakter ønsket å bruke alliansen til å sikre sine interesser. Konflikter, slik som Frankrikes krig i Indokina, Suez-krisen, og Yom Kippur-krigen i 1973 er alle eksempler der medlemsland vurderte om NATO skulle ha en rolle. 

 

Hovedfienden forsvinner

Berlinmuren falt 9. november 1989, og mot slutten av desember 1991 ble Sovjetunionen oppløst, og verden, ikke minst sett fra et sikkerhetspolitisk perspektiv, var endret. NATO-toppmøtet i London slo fast at Sovjetunionen ikke lenger var en trussel. Den ‘kalde krigen’ var over. NATO var på jakt etter en ny oppgave og viste seg raskt å bli relevant igjen i en krig NATO ikke formelt deltok i. Under Gulfkrigen i 1991 var det ingen relevant artikkel som kunne brukes fra NATOs side for å legitimere støtte til USAs krigføring. Det var en amerikansk ledet krig, men ingen NATO-operasjon. Men 12 av datidas 16 medlemsland deltok i krigen på USAs side, og mulighetene for at NATO kunne delta i kriger over hele verden for å fremme vestlige verdier så lovende ut. 

 

Kosovo krigen

Fra mars til juni 1999, gjennomførte NATO luftangrep på serbiske styrker og strategiske mål i Kosovo for å presse Milosevic til å gi opp. Kosovo-krigen i 1999 var en NATO affære som markerte et skille for alliansen som gjorde at den endret karakter. Flockhart skriver i sin artikkel at NATOs intervensjon i Kosovokrigen markerte et skille for alliansen og førte til en «rekonstruksjon av NATOs identitet fra å være en forsvarsallianse til å bli en ‘sikkerhetsaktør’ utenfor kjerneområdet» (Trine Flockhart). Det oppdaterte strategiske notatet fra 1999 medlemslandene i NATO hadde militær dominans i verden vitner om dette. Amerikansk hegemoni og NATOs operasjoner på Balkan ga rom for nye muligheter i kriger utenfor den tradisjonelle rammen.

NATO er nå en organisasjon som ikke lengre har geografiske grenser, som den franske presidenten Chirac formulerte det. Bare et tiår tidligere ville det være utenkelig at NATO kunne knyttes til en slik uttalelse,

 

I 1990 fikk Mikhail Gorbatsjov en garanti av den amerikanske utenriksministeren James Baker som gikk ut på at hvis Sovjetunionen flyttet sine tropper og tillot tysk gjenforening, ble han lovet at ‘NATO ikke ville utvide seg en tomme mot øst’. Gorbatsjov skal også ha En lignende forsikring fikk Gorsbatsjov av den tyske kansleren Helmut Kohl, ‘ingen tidligere Warszawa-pakt land skulle inlemmes i NATO’. Det er ikke vanskelig å forstå hva Russlands mener om den utvilingen som har foregått siden denne forsikringen ble gitt av vestlige NATO-politikere.

 

Endringen av NATO skjøt for alvor fart da Allied Command Transformation (ACT) ble opprettet i 2003 for, og da spesielt arbeidet med NATO Respons Force (NRF). Omleggingen ble prioritert av den amerikanske administrasjonen som ønsket å kvitte seg med det tradisjonelle forsvar NATO fortsatt forfektet, til fordel for styrker som lettere kunne utplasseres og delta i kriger utenfor NATOs kjerneområder. Omleggingen ble en realitet og er et konkret eksempel på den politiske endringen NATO har gjennomgått. Fra å kun fokusere på det nord-atlantiske området opererer nå NATO først og fremst utenfor medlemslandenes territorium. 

Selv om det i NATO langt fra var enighet om «out-of-area»-strategien   så viste Gulfkrigen i 1991 at NATO kunne bli brukt som et militært verktøy i kriger medlemslandenden deltok i. NATOs generalsekretær Manfred Wörner kommenterte i en tale til Den nordatlantiske forsamling i 1990 at solidariteten i alliansen hadde vært større under Gulfkrigen ‘enn i noen tidligere out-of-area konflikt…det er en utbredt oppfatning at noen allierte og alliansen som helhet kan og bør gjøre mer’, også out-of-area. 

 

Fra å ikke ha deltatt i noen kriger eller ‘militære operasjoner’ deltok NATO i 13 pågående eller avsluttede operasjoner bare i perioden 1990 til 1995. Og flere skulle det bli. Siden 1999 har NATO deltatt i kriger i Jugoslavia (1999), Afghanistan (fra 2001), Irak (2003), Libya (2011) og Syria.

NATO har blitt en annen type organisasjon enn den forsvarsalliansen som ble etablert i 1949. Nå prioriteres krigføring utenfor organisasjonens ‘kjerneområde’.Men uten at denne endringen er diskutert og bifalt av folkevalgte forsamlinger i åpne møter. 

 

Litteratur

Magnus Vestby Thorsen (2014) NATOs «out-of-area» utvikling fra 1999 – 2010, og norsk tilnærming til dette. Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH), Universitetet i Oslo.

 

Tidslinje

1949: NATO dannes 4. april i Washington DC

1949: Norge sier nei til utenlandske baser i Norge i fredstid

1957: Norge sier nei til lagring av atomstridshoder i fredstid

1958:  Påskeopprøret. Reaksjon på forslaget om atomopprustning av Vest-Tyskland

1975:  ‘Bratteli-doktrinen’. Ingen marinefartøy med atomvåpen i norske havner

1979:    ‘Dobbeltvedtaket’: NATO vedtok å utplassere 572 nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Vest-Europa. Stor folkelige motstand. Organisasjonen ‘Nei til nye atomvåpen’ (senere ‘Nei til atomvåpen’) dannes.

1982:    Stortingspresidenten overrekkes 540 268 underskrifter mot utplassering av atomraketter i Europa

1983:  NATO starter utplasseringen av nye mellomdistanseraketter. 

1987:  INF-avtalen. Sovjet og USA blir enige om å avskaffe landbaserte sovjetiske og amerikanske kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. 

1989:  Berlinmuren faller 9. november 1989

1990:  NATO-toppmøtet i London slår fast at Sovjet ikke lenger er en trussel.

1990:  Mikhail Gorbatsjov får garanti av den amerikanske utenriksministeren James Baker om at NATO ikke vil «ekspandere en tomme østover» hvis Sovjetunionen flytter sine tropper og tillater tysk gjenforening

1991:  Gulfkrigen. USA angriper Irak. 12 av 16 medlemsland deltar i krigen på USAs side.

1991: «Out of area» strategien formuleres. Det åpnes for NATO-krigføring utenfor medlemslandenes territorium.

1991: Sovjetunionen oppløses i desember. NATO jakter nye oppgaver/fiender. 

1999: Kosovo krigen førte til rekonstruksjon av NATO fra å være en forsvarsallianse til å bli en «sikkerhets-aktør» også ‘out-of-area’. 

2003: Opprettelse av ACT og NRF. USA vil kvitte seg med den defensive strategien til fordel for styrker krige utenfor NATOs kjerneområder. 

1999-2019: NATO har deltatt i kriger i Jugoslavia (1999), Afghanistan (fra 2001), Irak (2003), Libya (2011) og i Syria