Stortingsdebatten om KNM Helge Ingstad og vår forsvarsdoktrine

Det overrasker ikke at Sjøforsvaret av «sikkerhetsmessige grunner»  legger mest mulig lokk på hva som skjer før tragedien med KNM Helge Ingstad. Men er det lurt ? For hvem er tjent med at vi ikke får innsyn i militær-disposisjoner, betalt av «skattebetalere»? Da er det ikke bare fare for en rykteflom som vil innhente offiserer og politikere og den uansvarlig tause majoriteten på Stortinget, som sier ja til storkrigsøvelser og generalstabs-instrukser og hver gang reell debatt om krigsfarer legger vekt på å si «rikets sikkerhet», med god diksjon.  

Gir det trygghet? Nei! I en tid preget av «lavintensitetskriger med stedfortredere», krigs-trusler mellom atom-makter, liberalisert våpen-marked og stor fare for at klima og miljø også rammes av slike konflikter og teknologisk krigføring kan ikke Norge stå fram som et land for fred bare ved å dele ut Nobels fredspris i desember hvert år. Et lite land i Norden må gå foran med forslag om tiltak for fred. 

I Stortingets spørretime, 14/11, svarte Ine Eriksen Søreide unnvikende på spørsmål fra SV, Sp om norsk signering av forbud mot a-våpen i FN. Det samme viser svaret til Rødt om norsk ansvar i Libya-krigen i 2011. Når en norsk Nobelkomite gir fredspris til ICAN i 2017, håper vi naivt på at diskusjon om a-våpen vil ta seg opp, men Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister før hun blir utenriksminister, besvarer spørsmålet som om kamp for å forby a-våpen er feil vei å gå, fordi vi angivelig får mer sikkerhet med Nato, som bygger på doktrinen om forkjøpskrig.  

Verken fregatt eller andre ulykker under storsatsingen Trident Juncture er spørsmål i Nato-vennlige medier. Noe av det vi ellers vet fra ulykker under Nato-øvelsen gir inntrykk av at sivile i Norge kan ha opplevd det motsatte av trygghet. 

Regjerings-svar på spørsmål om hva den gjør for å ta initiativ til nedrustning og motarbeide faren for atomkrig koker ned til «internasjonalt arbeid for å verifisere at det er kontroll med spredning av a-våpen». Men selvstendige norske initiativ i FN og Nato for nedrustning og tillitsskapende tiltak i Europa og Stillehavet tilpasses Nato-sjefers premisser for hva som må gjøres og sies. Det vil si vi godtar «regime-skifte-bombing» i Irak, Libya, Syria, Jemen, som fortsetter. Det samme er tilfellet i Israel. Selvstendige norske bidrag for fred og avspenning blir symbolske når vi legger vekt på å innringe Nord Korea, Kina, Iran og Russland, kjernen i dagens Nato-doktrine. 

Hvilken sikkerhet er det når folk likevel ikke tror på forklaringer som er gitt om svakhetene ved disponering av fellesskapets forsvarsmidler? La oss derfor heller stole på erfaringene fra organisasjoner som ICAN og Nei til atomvåpen.

 Debatt om folkerettslig atomvåpenforbud pågår nå for fullt i det politiske Norge. Her er svar på noen av de vanligste innvendingene mot et slikt forbud. 
SV, SP og Venstre fremmet nylig et representantforslag i Stortinget for at Norge skal arbeide for atomvåpenforbud. Krf og Ap har gjort det klart at de også ønsker et slikt forbud. Dermed er det klart flertall på Stortinget for forbud. Det har ført til debatt i medier, der ulike stemmer har argumentert for og mot norsk tilslutning til forhandlinger om forbud.
Motstandere av atomvåpenforbud i Norge har ofte 3 argument: 1) Norge bør ikke gå inn for forbud pga Nato-medlemskapet, 2) hensyn til ikke-spredningsavtale (NPT), avskrekking med a-våpen er viktig. Disse innvendingene skal vi nå se nærmere på.

1) «Norge kan ikke gå inn for et forbud av hensyn til vårt NATO-medlemskap».
Vanligste innvending mot norsk tilslutning til forbud. Spesielt regjering ser det slik at Norge har særskilte Nato-forpliktelser og derfor ikke kan arbeide for forbud. I Stortingets spørretime 25/3-18 spør SV-leder Audun Lysbakken forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) om Norge vil arbeide for å gjøre atomvåpen ulovlig. Søreide: «Nato har a-våpen som del av sin strategi og vil fortsette å ha a-våpen så lenge andre land har slike våpen, og for Norge vil det være i strid med Nato-medlemskap om vi skulle gå inn for a-våpen-forbud nå.

Et svar på argumentet er lagt fram av Magnus Løvold og Torbjørn Graff i International Law and Policy Institute (ILPI), som nylig skrev «Nato ingen hindring» i Aftenposten, 16/3-18. I artikkelen peker de to på hvordan Natos strategiske konsept fra 2010 sier alliansen skal forbli a-våpen-allianse så lenge det eksisterer a-våpen, men at det strategi-konseptet samtidig slår fast at «alliansen skal danne grunnlag for en verden uten a-våpen». Formuleringen åpner ifølge forfatterne for at Norge kan ha en selvstendig rolle i forbudsprosessen. Forfatterne viser bl a til at Norge tidligere har hatt en selvstendig politikk i forhold til a-våpenspørsmål, som da Norge på 1970-tallet sa nei til utplassering av a-våpen på norsk jord. Det hindret ikke Norge å fortsette sitt Nato-medlemskap i ettertid. Heller ikke andre Nato-land hindres i å fortsette som medlemmer på tross av lignende bestemmelser.

2) «Norge arbeider allerede for a-våpen-nedrustning gjennom andre kanaler som Ikke-sprednings-avtalen»

Les mer i Friheten.