Nursultan Nazarbaev trer tilbake. Er det fare for fargerevolusjon i Kasakhstan?

Den 19. mars erklærte Kasakhstans president Nursultan Nazarbaev under en tv-overført henvendelse til befolkningen at han med øyeblikkelig virkning ville tre tilbake fra embetet som statsoverhode. Inntil en ny president har blitt valgt, vil Kazym Zjomart Tokaev, leder for Senatet, fungere som president.

Kasakhstan, som siden uavhengigheten i 1991 har vært styrt av Nursultan Nazarbaev, har vært forskånet fra større politiske rystelser og har vært en av de mest stabile av de postsovjetiske statene. Nazarbaevs utpekte etterfølger tilhører Kasakhstans maktelite, og er utvilsomt både egnet til og forberedt på å ta over som president. Det er like fullt grunn til å spørre hvor stabilt dagens regime i Kasakhstan er.

Kasakhstan, som grenser til Russland, Kina, Kirgisistan, Usbekistan og Turkmenistan, inntar en strategisk nøkkelstilling i Sentral-Asia, og er fra kinesisk side tiltenkt rollen som jernbaneknutepunkt i den planlagte ”Silkeveien” fra Asia til Europa og Midtøsten. Landet har et godt forhold til både Russland og Kina og er medlem av både Den eurasiske økonomiske union og den såkalte Shanghai-gruppen. Dessuten har Kasakhstan en forsvarsavtale med Russland, Den kollektive sikkerhetspakten.

Flere eksperter spekulerer derfor i hvorvidt amerikansk etterretning, og eventuelt også andre vestlige etterretningstjenester, vil prøve å utløse en fargerevolusjon eller opptøyer i Kasakhstan.

I likhet med Ukraina er Kasakhstan en kunstig statsdannelse som ble opprettet av bolsjevikene på 1920-tallet, blant annet gjennom innlemmelsen av store områder med en etnisk russisk befolkning.

Til tross for stor russisk utvandring på 1990- og 2000-tallet er 23 prosent av den ca 17 millioner store befolkningen etniske russere. Disse er dessuten ortodokse kristne, mens kasakene er muslimer. Både kasakhisk og russisk har stilling som offisielt språk. Kasakhisk er morsmålet til ca 65 prosent av befolkningen, og har sakte vunnet frem på bekostning av russisk og diverse minoritetsspråk.

Ved å appellere til kasakhisk nasjonalisme og forsvar av det kasakhiske språket vil det kunne være mulig å utløse misnøye og uro i Kasakhstan, for eksempel ved å overbevise unge kasaker om at de ikke får de gode stillingene de har krav på som innfødte fordi disse innehas av etniske russere – og at kasakhisk språk og kultur må gis en dominerende stilling for å fortrenge russere og andre utlendinger.

I 2016, i tilknytning til en annonsert privatisering av landbruksjord som Nazarbaev la ned veto mot, opplevde Kasakhstan omfattende uro – noe som kan ha overbevist vestlige regjeringer om at det er mulig å utløse krise og kaos i Kasakhstan og oppmuntret dem til subversive aktiviteter.
En politisk krise i Kasakhstan og svekkelse av statsmakten vil kunne legge Sentral-Asia åpent for islamistisk ekstremisme.

Ifølge den kasakhiske politologen Sultanbek Sultangaliev, som Regnum.ru intervjuet 28. februar 2019, forsøker vestlige makter utvilsomt å destabilisere situasjonen i Kasakhstan. Som bevis trekker han frem virksomheten til tv-kanalen Nastojasjtsjee vremja (Den virkelige tid), et samarbeidsprosjekt mellom Radio Free Europe og Voice of America, som fyller sine sendinger med beretninger om uro og misnøye i den kasakhiske befolkningen. Sultangaliev tviler like fullt på at det vil bryte ut en fargerevolusjon eller opptøyer i Kasakhstan. Selv om mange ønsker reformer, er opprørt over korrupsjon og liknende, betyr ikke det at hundretusener vil fylle gatene for å styrte dagens makthavere. Dette skyldes en kombinasjon av flere forhold.

For det første er Kasakhstans statsfinanser i god orden, slik at myndighetene har midler de kan bruke på sosiale tiltak, bekjempelse av eventuelle økonomiske kriser og liknende. For det andre finnes det ikke krefter som er i stand til å lede et eventuelt opprør. Oligarkene har blitt utestengt fra politikken, og NGOer finansiert av Vesten har liten autoritet. Og endelig har hverken Russland, Kina eller vestlige multinasjonale selskaper noe å tjene på å utløse en politisk krise i Kasakhstan. (Regnum.ru 28.02.2019: ”Statlige amerikanske massemedier pisker opp opposisjonelle holdninger i Kasakhstan”).

Kanskje er denne vurderingen for optimistisk. I en situasjon der russiske myndigheter har klart å håndtere statskuppet i Ukraina i 2014 og opprettelsen av et anti-russisk ukrainsk regime på en rimelig adekvat måte, og der forholdet mellom USA og Kina er dårlig, har amerikanske strateger all mulig grunn til å åpne en ny front mot Russland i Sentral-Asia og å falle Kina i ryggen ved å bringe et anti-russisk og anti-kinesisk regime til makten i Kasakhstan.