Historien om det norske flyselskapet Braathens Safe

Braathens Safe ble stiftet mot alle odds den 26 mars 1946 i Oslo. Det var ingen selvfølge at Braathens Safe ble et norskeid, solid flyselskap med god lønnsomhet og gode arbeidsplasser i fri konkurranse med andre selskap.

Jan H. Steen

Dette preget Braathens Safe helt fra de første eventyrlige flygningene til Østen med fly uten trykkabin, via samarbeidet med Loftleidir om ruten over Nord-Atlanteren og gjennom hele  oppbyggingen av et innenlandsk rutenett som ble Norges største i antall flypassasjerer.

Det er historien om hvordan datidens lengste landflyrute, Braathens Safes rute til Hongkong, kom i stand.

Det er fortellingen om hvordan flyktninger på vei ut av India og Pakistan i 1947 klamret seg fast i Braathens overfylte DC-4 fly.

Hvordan en Braathen-maskin var siste vestlige fly ut av Shanghai før Maos røde hær rykket inn, og hvordan Braathens Safe startet flygninger til Svalbard 16 år før det ble bygd flyplass der.

Under sjefflyger Carl Ludvig Larsens ledelse utviklet Braathens Safe en internasjonal anerkjent kompetanse på flygninger i Arktis, ikke minst på de banebrytende flygningene til Svalbard.

Carl Ludvig Larsen var ingen hvem som helst. Han ble født i Larvik  28. mai 1918 og døde i sin hjemby 9. januar 2005. Han var en av norsk luftfarts største pionerer. Hans innsats under den 2 verdenskrig gjorde han til en av Norges mest dekorerte flyvere. Han var kaptein på et firemotors Halifax bombefly med britisk mannskap, og gjennomførte 37 bombetokt over Tyskland. Han gikk av med pensjon som flyver i 1978 med 24000 flytimer bak seg.  I krigens siste år fløy han britiske transportfly mellom UK og India. 

Han var sammen med flykollegaene Magne Stene og Fridtjof Giørtz de eneste overlevende fra 76 skvadron i RAF.

Larsen landet også det første passasjerflyet på Jan Mayen. I de årene C.A. Larsen  var sjefflyger i Braathens Safe, satte han standarden på et høyt nivå for sikkerhet og operativ dyktighet i det norske flygerkorpset.  Han var som menneske en solid venn og rådgiver for de andre flygerne.

Braathens Safe bidro til å bygge opp det norske stamrutenettet møysommelig, en rute ad gangen, alltid i opposisjon og sjelden med myndighetenes velsignelse.
Det var en politisk strid om hver eneste konsesjon som engasjerte både passasjerer, medier og Landets øverste beslutningsorganer samt regjeringen og Stortinget.
Ludvig G. Braathen hadde alle odds mot seg da han etter krigen valgte å ikke være med da norske myndigheter satset på DNL (Det norske Luffartsselskap) som en minoritetspartner i SAS i samarbeid med Danmark og Sverige

.
I de første år hadde Braathens en evig strid med myndighetene for å få konsesjoner. Først til Østen og senere å få fly i Norge.
Samferdselsminister Kjell Opseth i Arbeiderpartiet ble en kjent person i striden om konsesjon for Braathen.

I tråd med den opprinnelige forretnings idè, har selskapet siden starten fløyet charter innen Europa og Afrika. Det ga selskapet internasjonal erfaring og kompetanse, samtidig som det var god utnyttelse av selskapets flypark.

Braathens Safe ble et norsk selskap innenfor Norges grenser med all den tekniske operative og kommersielle kompetansen som er nødvendig for selvstendig drift av et moderne flyselskap.

Hvem kunne tro at Braathens Safe, bare med et lite norsk skipsrederi i ryggen, skulle kunne drive flyvirksomhet over hele kloden i konkurranse med selskap som KLM og britiske BOAC. Verken norske myndigheter eller en samlet norsk skipsfartsnæring sto bak Braathen.

De hadde samlet seg i DNL. Tross dystre spådommer satset Braathen på sitt eget flyselskap.

Tidligere direktør i DNL mente at Braathens Safe måtte innstille driften allerede sommeren 1947. Senere sa direktør Johan Nerdrum ”Sjelden har vi noen gang gjettet så feil”.  

Ludvig G. Braathens evne til å stå på barrikadene og sloss for sine interesser berget Braaathens Safe i disse kritiske årene.
Den neste kritiske periode kom allerede i begynnelsen av 1950 årene, da rutekonsesjonen som Braathens hadde fått til Hongkong,ikke ville bli fornyet på grunn av det nystartede SAS som DNL ble en del av.

Den opprinnelige ideen bak Ludvig G. Braathens luftfart var å betjene den norske handelsflåten i fjerne farvann ved hjelp av store fly over lange distanser. Avslaget på søknaden om fortsatt drift etter 1954 gjorde det umulig å fortsette med de samme flyene.

Braathens Safe opparbeidet varige verdier ved møysommelig oppbygging av et norsk stamrutenett mellom norske byer. 
Som norsk statsborger føler jeg avmakt når jeg ser hvordan våre politikere har behandlet et norsk flyselskap i konkurranse med SAS.
Skipsreder Braathen  planla allerede i 1938 å starte en transatlantisk flyforbindelse som kunne bringe mannskap og maskindeler til vår handelsflåte. Myndighetene hadde ingen tro på dette og Braathen fikk ikke de nødvendige konsesjoner.

Etter krigen tok Braathen opp denne saken igjen, da han hadde store tanker om en flyrute til det fjerne Østen.
Han kjøpte 3 DC 4 fly av militærutgaven C54 i Amerika. Flyene ble ombygd i Texas til sivilt bruk da Braathen ville lage en verdens omspennende fraktrute, først til Østen og deretter til Syd-Amerika. 

Carl Ludvig Larsen fra Nanset i Larvik var leder i den generasjon av krigsflygere som gjorde det mulig å bygge opp en sivil luftfart i Norge etter krigen. Han hadde lang erfaring som RAF flyger på Østen.

Les mer i Friheten.