Utsulting (økonomiske sanksjoner) er et gammelt aristokratisk erobringsgrep. Ved å hindre mat og forsyninger inn i en beleiret by var tanken at byen tilslutt ville overgi seg. 
Artikkel 16 i FN-pakten åpner for at Sikkerhetsrådet kan å vedta økonomiske sanksjoner mot stater som bryter internasjonal lov og truer freden. Åpning for utsulting strider mot FNs universelle erklæring om menneskerettigheter som i artikkel 24 slår fast at «… alle har rett til en levestandard som sikrer helse og velferd for den enkelte og hans familie, inkludert mat ... og medisinsk omsorg». 

At folket i Venezuela i dag sulter og mangler medisin viser at USAs sanksjoner mot landet er en stor suksess (!). At USA nå i et PR-stunt tilbyr Venezuela nødhjelp viser den diabolske ondskap i sanksjonene. 

Vesten selger sanksjoner som en mer human metode enn væpnet aksjon (krig) for å stanse «tyranner». Og lover samtidig at sanksjonene ikke rammer helsehjelp og matforsyning. 

At sanksjoner likevel hindrer forsyning av mat, medisiner og tekniske reservedeler er de ansvarlige politikere tause om. Deres argument for å ramme bank- og finanssystemet er å hindre «tyrannen» å bruke penger på våpen og terror. 

Da USA og EU påtvang Syria drakoniske (umenneskelige) sanksjoner var «oppdraget» (på vegne av Washington Consensus, se fotnote 1) å fjerne den folkevalgte «tyrannen» Assad fra makta. Senere har en intern FN-rapport (2016) vist at effekten av sanksjonene mot Syria i stor grad rammet forsyninger av mat og medisiner. 
I rapporten siteres bl.a. en europeisk lege i Syria som sier at «den indirekte effekt av sanksjonene ... gjør import av medisinske instrument og andre medisinske forsyninger enormt vanskelig, nær umulig».

Det er åpenbart vanskelig for ansvarlige politikere å innrømme at økonomiske sanksjoner indirekte rammer folks helse og har store ødeleggende konsekvenser. 
I 1990 vedtok sikkerhetsrådet i FN resolusjon 661 som påtvang Irak omfattende sanksjoner. Resolusjonen krevde forbud mot import av alle typer forsyninger unntatt forsyninger beregnet for medisinske formål, mat og andre humanitære vareartikler. 

I realiteten drepte FN-sanksjonen 1,5 millioner irakere (inkludert over en halv millioner barn). Vestlige (inkludert norske) sanksjoner mot Syria og Jemen har resultert i tilsvarende typer katastrofer. Voksne og barn dør av sult og mangel på helsehjelp. 

Økonomiske sanksjoner gjør nemlig en rekke essensielle livsviktige medisiner utilgjengelig. Selv innenlands produksjon av medisiner vil synke, eller stoppe helt opp, pga. mangel på helt nødvendige ingredienser eller maskindeler som er nødvendig i medisinproduksjonen. 

Prisene på medisin vil øke slik at fattige folk ikke har råd. Et svart marked vil oppstå hvor medisiner (også falske) blir illegalt omsatt. Mangel på reservedeler rammer ikke bare produksjon av medisin, men også annen nødvendig infrastruktur som elektriske generatorer. Hyppige og langvarige kutt i strømforsyningen forårsaker derfor alvorlige problemer (tap av vaksiner, ventilatorer, monitorer). 

Selv om ansvarlige politikere betrakter helsekonsekvenser som utilsiktet skade er det faktisk helt uskyldige mennesker som bærer byrden av sanksjonene.  I hundretusentall lider og dør mennesker pga. mangel på medisiner og fullverdig helsestell. 

Det stille massedrap i en verden av kaos og håpløshet er visstnok ikke noe å bry seg om, eller kanskje bare med vilje oversett. 

Å anvende våpen for masseødeleggelse (atomvåpen, giftgass, økonomiske sanksjoner) som blindt rammer sivile er en forbrytelse mot menneskeheten. 

Farrokh Habibzadeh er redaksjonell rådgiver for det medisinske fagtidsskriftet Lancet. Han jobber for helseorganisasjonen i den iranske petroleumsindustrien, og slår fast at økonomiske sanksjoner må regnes som masseødeleggelsesvåpen. Å bruke masseødeleggelsesvåpen, uansett form, må fordømmes av den internasjonale majoritet og organisasjoner, skriver han.

Det er faktisk på tide å fordømme økonomiske sanksjoner som forbrytelse mot menneskeheten. Sanksjoner innebærer en kollektiv avstraffelse av millioner uskyldige mennesker som dør av sult og sykdom, eller tvinges på flukt. 

Alle ansvarlige for drepende sanksjonsregimer fortjener å bli dømt til strenge straffer for sine forbrytelser. Det vil gjelde de fleste vestlige ledere i dag. 

Fotnote 1: Washington Consensus (1989) beskriver hvordan nyliberalismen vil «redde land ut av økonomisk krise». Svaret er «det frie marked» og «innskrenket stat». Bak står Pengefondet (IMF), Verdensbanken og USAs finansdepartement
Kilder: Farrokh Habibzadeh: «Economic sanctions: A weapon of mass destruction» - Lancet Vol392 September 8, 2018; Patric Cockburn: «It’s Time to Call Economic Sanctions What They Are: War Crimes» - ICH 22.01.18