I år er det det 25 år siden EØS-avtalen trådte i kraft, nærmere bestemt 1. januar. Civita-notat nr. 5 2019 har fått tittelen «25 år med EØS: Hvordan påvirkes det norske arbeidsmarkedet?» Notatet er ført i pennen av Jan Erik Grindheim, statsviter i den konservative tenketanken Civita. Som mange kjenner til så var Grindheim også leder i Europabevegelsen i årene 2013-2017. Gjennomgangen av Civita-notatet og hvordan EØS-avtalen faktisk påvirker norsk arbeidsliv, viser at Civita underkommuniserer ulempene med EØS, for å si det forsiktig.

11 000-rettsakter

Innledningsvis i notatet beskriver Grindheim EØS-avtalen som en spesiell internasjonal avtale. Og det har han selvsagt helt rett i. Det er faktisk den eneste «handelsavtalen» i verden hvor en av avtalepartnerne automatisk må ta inn rettsakter i sin nasjonale lovgivning som er vedtatt av den andre parten. Riktignok kan EØS-landene benytte seg av reservasjonsretten, en rett som aldri i realiteten har blitt benyttet, siden den varslede norske reservasjonen mot EUs tredje postdirektiv i sin tid ble trukket tilbake.

Siden EØS-avtalen trådte i kraft har Norge iverksatt mer enn 11 000 EU-rettsakter i sin nasjonale lovgivning. De langt fleste er såkalte direktiver eller forordninger. Direktiver er mer generelt utformet, slik at det er opp til de enkelte land å utforme innholdet i de nasjonale rettsaktene på en slik måte at målene med direktivene blir nådd. Forordninger er bindene vedtak som alle EU-land og EØS-land må følge i detalj.

Grindheim påpeker også med rette at EU ikke bare er utvidet med mange nye land, men «også har blitt sterkt utvidet i dybden og gått fra å være et økonomisk fellesskap til å bli en politisk union.»

Sosial dumping
Gjennom EØS-avtalen er Norge med i det indre markedet med fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Dette felles arbeidsmarkedet omfatter 250 millioner arbeidstakere. I 2017 utgjorde gruppen med arbeidstakere som jobber i et annet EU/EØS land enn der de har sitt statsborgerskap 3,8 prosent, altså i underkant av ti millioner arbeidstakere. I Norge er tallet i forhold til arbeidsstyrken vesentlig høyere, hele 6,6 prosent.

Da EU ble utvidet østover i 2004, ble det indre markedet over natten utvidet med ti nye land, og med et lønnsnivå som lå vesentlig under det norske. Tilbudet av billig utenlandsk arbeidskraft i Norge nærmest eksploderte, og satte press på norske lønns- og arbeidsvilkår. Med dette kom også debatten om sosial dumping.

Hva er så sosial dumping? Regjeringen Stoltenberg II definerte sosial dumping slik: «Etter Regjeringens vurdering er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når de utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og/eller når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter, der slike gjelder.»

Mange uavhengige rapporter beskriver hvordan sosial dumping og arbeidslivskriminalitet brer om seg, også til nye bransjer. Grindheim kommer inn på dette på en heller overfladisk måte. Han skriver: «Som Torstein Ulserød og Iven Opsahl i Civita har påpekt, har den økte mobiliteten av arbeidskraft på 2000-tallet ført til en økning i tilbudet av billigere utenlandsk arbeidskraft i Norge, noe som har gitt norske virksomheter nye rekrutterings- og bemanningsmuligheter, og bidratt til en sterk økonomisk vekst og økt sysselsetting etter 2004. Men samtidig har det utfordret den norske arbeidslivsmodellen.» Videre siterer han fra Civita-notat nr. 8/2017: «Når en arbeidslivsmodell som er basert på høy produktivitet blant sysselsatte, høy grad av organisering og små inntektsforskjeller utsettes for et stort tilfang av arbeidskraft som ikke er tilpasset et høyproduktivt arbeidsliv, som i mindre grad er organisert, og som er villig til å jobbe for vesentlig lavere lønn enn nordmenn, er det vanskelig å tenke seg at dette kan skje uten at noe i modellen må endres. Det har også skjedd.»

Hva har så skjedd som Civita ikke beskriver i sitt notat? Manifest analyse og Fafo har blant annet tatt for seg utviklingen i sysselsetting og lønnsutvikling innenfor bygg, og Fafo også i HORECA (hotell, restaurant og catering). Notatet fra Fafo er utarbeidet som en del av prosjektet «Lønn og lønnsforskjeller – etter finanskrisa 2008», som Fafo utfører på vegne av LO.

Rapport fra Manifest
I 2003 var det om lag 6000 østeuropeere som arbeidet i Norge. Antallet steg til 154 000 i 2014, en formidabel økning. Manifest analyse dokumenterte høsten 2015 i rapporten «Fra sosial dumping til sammenbrudd» at utenlandske statsborgere hadde økt sin andel av sysselsettingen i bygge- og anleggsnæringen. I enkelte faggrupper var de i flertall.

Les mer i Friheten.