Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet og kompensere for særlige utgifter ved blant annet arbeidsledighet eller sykdom. Tanken bak er å utjevne levekårene mellom grupper av personer. Slik har det vært i mer enn femti år. Men i takt med samfunnsutviklingen, og ikke minst politiske føringer, blir folketrygden i blant endret i større eller mindre grad. I en del tilfeller er det snakk om presiseringer og mindre korrigeringer som medfører få direkte konsekvenser. Men for tusenvis av mennesker med arbeidsavklaringspenger har endringene som ble innført i 2018 resultert i store konsekvenser.

Geir Skjæret

Allerede da arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010 var intensjonen å redusere antall personer som gikk på midlertidige ytelser. Det skulle gjøres ved å samle de tre tidligere ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad i en og samme ytelse; arbeidsavklaringspenger. Med innføringen av arbeidsavklaringspenger skulle det settes en maksimal varighet på fire år. NAV skulle gi den enkelte tett oppfølging og bidra til raske avklaringer. Kun i helt særlige tilfeller kunne ytelsen forlenges.

Flere rapporter viser at mange likevel ikke har fått den raske avklaringen som var målet. Ressursmangel i NAV kan ha medvirket til dette. I Stortingsproposisjon 74L (2016-2017), som danner grunnlaget for lovendringen, fremkommer det at NAV ikke er gitt tilstrekkelige ressurser til tett oppfølging. Manglende ressurser i NAV fremkommer også i Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltning og tiltaksbruk i NAV for perioden 2010 til 2016. Tilstrekkelige ressurser i NAV har også vært tema på Stortinget flere ganger. I forbindelse med en debatt på Stortinget 12. februar 2019 om konsekvensene av regelendringene uttaler Per Olaf Lundteigen (Sp) at en forutsetning for å innskrenke varigheten var at NAV-kontorene fikk de ressurser og den myndighet til oppfølging av brukerne som var nødvendig. Det har allerede i flere år vært tvil om oppfølgingen fra NAV har vært god nok. En FAFO-rapport fra 2015 viser at mange med arbeidsavklaringspenger hadde svært lange stønadsforløp.

Før endringene i 2018 ble arbeidsavklaringspenger forlenget i den grad det var behov for det. Men med ny regjering kom nye forslag til endringer. Antallet mottakere av arbeidsavklaringspenger skulle ned. Nytt regelverk måtte til. Ikke bare var det foreslått å redusere varigheten fra fire til tre år, men også unntaksbestemmelsene fikk klare begrensninger. Lovforslaget møtte mye kritikk fra både politisk hold og fra en rekke interesseorganisasjoner, og som en forutsetning ble det bestemt at NAV i mye større grad enn før skulle være forpliktet til å gi tett og god oppfølging. Dette fremkommer også tydelig i loven, blant annet i § 11-11. Den 1. januar 2018 fikk loven virkning og ingen kunne lenger motta arbeidsavklaringspenger i mer enn tre år, og bare i helt spesielle tilfeller skulle ytelsen forlenges og da kun maksimalt to år.

Endringen skulle gi store konsekvenser for en rekke mennesker som allerede mottok arbeidsavklaringspenger. For NAV glemte alle de tusenvis av mennesker som før 2018 ikke har fått den oppfølgingen som nye mottagere i dag har krav på. Mange hadde kanskje ikke fått så mye som en telefon fra NAV på flere år. Enda mindre vært i et tiltak for å avklare hvilke arbeidsmuligheter de hadde.
Det er bestemt at alle skal vurderes etter det nye regelverket, uten hensyn til at det i mange tilfeller er nettopp NAV som har sviktet i oppfølgingen. Tusenvis som ikke har fått den avklaringen de skulle hatt og som kommer i svært vanskelig økonomisk situasjon hvor dyre lån eller sosialhjelp er eneste utvei for å klare hverdagen. Dagsavisen har omtalt flere saker hvor dette har vært tilfelle. TV2 fortalte 25. juni i fjor om en av offerene etter Utøya-massakren som har opplevd det samme.

Trolig er det store mørketall. Tall fra NAV 15. januar 2019 viser at det ved utgangen av desember 2017 var over 140 000 mennesker som mottok arbeidsavklaringspenger. Ett år senere var tallet redusert med nesten 17 000 mennesker. NAV opplyser 14. februar 2019 at det i samme periode har vært stor økning i antall personer (13 400) som mottar uføretrygd, de fleste fra arbeidsavklaringspenger. Likevel er det en differanse på flere tusen mennesker som det er få opplysninger om. Spørsmålet er både interessant og høyst aktuelt og tallene burde være lett tilgjengelige.

Norge er kjent for å være et velferdssamfunn hvor alle er sikret et økonomisk livsgrunnlag og hjelp og støtte for å gjøre hverdagen lettere. Det beste landet i verden og med de mest lykkelige menneskene. Det spørs om tusenvis av syke og arbeidsledige som nå er fratatt livsgrunnlaget sitt er enige i det. Det kan i alle fall ikke kalles en suksess for arbeids-Norge at flere mennesker tvinges over på uføretrygd eller sosialhjelp.

Kilder: Prop. 74L (2016 – 2017) Endringer i folketrygden mv. (arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak mv.) Riksrevisjonen: Undersøkelse av forvaltning og bruk av arbeidsmarkedstiltak i NAV, Dokument 3:5 (2017–2018) Stortinget 12. februar 2019, sak nr. 4, Interpellasjon fra representanten Lise Christoffersen til arbeids- og sosialministeren. Fafo-rapport 2015:29, Veier inn i, gjennom og ut av arbeidsavklaringspenger. Hvor langt unna arbeidslivet står mottakerne? Nav.no 15. januar 2019, Kraftig nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger i 2018 Nav.no 14. februar 2019, Kraftig økning i antall uføretrygdede i 2018