Fram til august 2018 besto jordas klimaauditorium av tre aktører som handterte en potensiell klimakatastrofe med relativt akademisk og parlamentarisk verdighet – et koppel grådige og ganske fåtallig næringslivseiere og deres bedriftsledere, en hønseflokk av politikere som flakset i alle retninger fordi en rev hadde funnet veien inn i hønsegården, og et klimapanel av svært dedikerte vitenskapsfolk opprettet av FN. Som sagt forholdsvis akademisk og svært parlamentarisk trass i lurvelevenet fra hønsegården. For det er borgerskapets klimaauditorium vi snakker om.

Så opptrer plutselig som et lite troll av en svært uventet eske, en fjerde aktør. Et barn. Med plakaten ‘SKOLSTREJK FÖR KLIMATET’ foran Parlamentet, innledet en femten år gammel svensk jente en sitt-ned-streik. ‘Vi barn gjør som oftest ikke det dere forteller oss at vi skal gjøre. Vi gjør som dere gjør. Og ettersom dere voksne blåser i min fremtid, så gjør jeg det også. Jeg heter Greta og går i 9. klasse’, skrev hun på en lapp til forbipasserende. Og verden eksploderte.

To katastrofetrusler
Den fornedrelsen og undertrykkelsen som kapitalismen har utsatt slaver, eiendomsløse og arbeiderklassen for helt siden mennesket ble bofast, kan aldri stanses ved reformer eller politiske vedtak, lover, regler eller holdningsforbedringer. Det kan bare en folkebevegelse gjøre. Slik det skjedde i Paris i 1789 og i Russland i 1917. Det skjer når det punktet nås når enten døden under åket eller under opprøret ikke lenger spiller noen rolle. Kapitalisten er ikke nødvendigvis den som er ustyrtelig rik, men den som eier kapitalen, og kapitalen er jord og land, produksjonsmidlene, produksjonen og produktet som en eiendomsløs arbeiderklasse produserer. Og revolusjonen er ikke nødvendigvis alltid vellykket. Men den er alltid en del av klassekampen.

I alle tiårene etter den siste verdenskrigen har menneskeheten levd under to katastrofetrusler – atomkrigen og klodens klimakollaps. Begge er kapitalismens eiendom og begge vil være endelige med ingen vei tilbake. Og begge er syltet ned i en uendelig rekke internasjonale, regionale og nasjonale lovverk, avtaler, overenskomster, traktater og konferanser der alt som blir sagt, vedtatt og skrevet på papir er bløff og skuebrød. ‘Men kan de ikke spise kaker, da?’ utbrøt dronning Marie Antoinette på veien til giljotinen da hun fikk høre at opprøret i Paris ble utløst av brødmangel. Da gikk folk på barrikadene. Da kom revolusjonen.

Rett sted og rett tid?
Er det en slik folkebevegelse som nå har startet? Vil august 2018 Stockholm føye seg til juli 1789 Paris og oktober 1917 Petrograd? Ikke ledet av et borgerskaps akademiske fortropper eller av en marxist med fippskjegg, men av en femten år gammel svensk jente? Morgendagens generasjoner som før de er blitt voksne har mottatt en dødsdom. Et barn som for denne verdens borgerskap og kapitalistisk grådighet er langt farligere enn Malala Yousafzai, om hvem Nobel-komiteen skrev – ‘For hennes kamp mot undertrykkelsen av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse’. Men begge – Malala og Greta, bør kanskje bli verdens nye ledere – barn!

For hvordan kan det ha seg at en hel verden reagerer spontant og med triumferende vrede når ei skolejente setter seg ned med en protestplakat. Med verdens mest fatalistiske og såreste budskap – når dere blåser i mitt liv og min framtid, så gjør jeg det også. En triumferende vrede som også gir dagens voksne en rakere rygg og et skarpere blikk.

Rett sted og rett tid? Sikkert! For en hel verden på bristepunktet. Av angst og fortvilelse, men også av sinne og forbitrelse. På kanten av stupet, men også på kanten av det endelige opprøret der bare våpen og barrikader kan stoppe fallet utfor kanten.

Som ild…
Det beste bildet på en folkebevegelse er ‘som ild i tørt gras’. Ilden forandrer ikke det tørre, ubrukelige graset – den utrydder det. Og gjør asken til gjødsel for nytt liv. Vi kaller det en revolusjon.
På Instagram har Greta fått hundretusener av følgere. Og titusener slutter seg til for hvert ord jeg sitter og skriver. Hun er blitt invitert til å snakke i Panama, New York, San Francisco, Abu Dhabi, Vancouver og De britiske jomfruøyene. Og land etter land føyer seg til.

Les mer i Friheten.