Arbeidslivskriminalitet, et overdrevet problem?

Jurist Torstein Ulserød i Civita stiller spørsmål om kampen mot arbeidslivskriminalitet er en kamp på sviktende grunnlag i notat nummer 12 fra Civita i fjor høst. Ulserød viser riktignok til at det er bred politisk enighet at kampen mot arbeidslivskriminalitet er viktig.

Han skriver at «I Jeløya-erklæringen heter det blant annet at «arbeidslivskriminaliteten (må) bekjempes offensivt». NHO har lagt frem en egen handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet (januar 2018). Der heter det blant annet at arbeidslivskriminalitet er «en av våre største nasjonale utfordringer». I forbindelse med lanseringen av handlingsplanen uttalte NHO-leder Kristin Skogen Lund til NRK at arbeidslivskriminalitet «er et ran fra fellesskapet» og viste til at arbeidslivskriminalitet koster Norge rundt 28 milliarder kroner årlig.»

I regjeringens handlingsplan mot arbeidslivskriminalitet defineres dette som «Handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen».

I notatet skriver Ulserød at arbeidslivskriminalitet utvilsomt er et problem, men stiller samtidig spørsmål om at det nærmest er et grenseløst samfunnsproblem. Selv om mange rapporter tyder på at problemet er økende, så mener Ulserød at dette ikke er godt dokumentert. Civita-juristen argumenterer også med at all offentlig innsats krever ressurser, og at økt innsats på ett område må bety nedprioritering på andre områder. Derfor er det ifølge Ulserød nødvendig med en viss edruelighet i kampen mot arbeidskriminalitet.

Skattedirektør Hans Christian Holte sier til Frifagbevegelse at man ikke deler Civitas oppfatning. Arbeidslivskriminalitet er et område der problemet ikke har blitt borte selv om innsatsen har blitt trappet opp. På svart økonomi-konferansen 31. januar i fjor viste skattedirektøren til at den svarte økonomien ifølge Samfunnsøkonomisk analyse var i størrelsesorden 12-60 milliarder kroner årlig. Holte kalte dette et «ransutbytte», og mente at dette beløpet kunne slås fast til å være i størrelsesorden 40 milliarder kroner årlig.

I Civita-notatet skriver Ulserød også om arbeidsinnvandringen fra EØS-området. Som kjent så bygger EØS-avtalen på konkurransereglene i EUs indre marked, med de fire frihetene; fri bevegelse av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Han peker på at den kraftige arbeidsinnvandringen til Norge uunngåelig har ført til lavere lønnsvekst i flere bransjer. Dette er noe Friheten også har skrevet om, blant annet i en artikkel om generell lav lønnsutvikling i bygg, hotell, restaurant og catering i utgave 2 i år. Ulserød hevder at det i utgangspunktet er en fordel for arbeidsgiverne at lønnskostnadene vokser mindre enn de ellers ville ha gjort uten den store arbeidsinnvandringen. «Lavere lønnskostnader er også en fordel for alle som forbrukere, ved at det gir lavere priser på varer og tjenester. Og for arbeidsinnvandrerne som har kommet til Norge, har den nye bevegelsesfriheten åpenbart gitt arbeidsmuligheter med bedre lønn og velferdsrettigheter enn de ville fått i hjemlandet.»

Flere arbeidsinnvandrere kan imidlertid ha betydning for hva slags arbeidsliv og samfunn vi får, skriver Ulserød.
«For de økte inntektsforskjellene går i en bestemt retning. Kombinasjonen av en vridning av arbeidsstyrkens sammensetning, der en rekke ufaglærte yrker har overrepresentasjon av arbeidsinnvandrere, og økt lønnsspredning mellom yrker, betyr et arbeidsliv med en mer polarisert lønnsstruktur mellom nordmenn og arbeidsinnvandrere».

Flere undersøkelser, for eksempel fra Arbeidstilsynet og Fafo, viser at mange arbeidsinnvandrere, også i bransjer hvor tariffavtaler er allmenngjort, lønnes likt den allmenngjorte minstelønna, eller litt over. Og ikke et ubetydelig antall arbeidsinnvandrere har også ulovlig lav lønn. Dette bygger et A-lag og B-lag i arbeidslivet, som Ulserød faktisk også påpeker.