Engasjementet avviklesI løpet av denne høsten avvikles Norges PRT (Provincial Reconstruction Team) i Faryab-provinsen i Afghanistan.

(23-2012) Engasjementet avviklesI løpet av denne høsten avvikles Norges PRT (Provincial Reconstruction Team) i Faryab-provinsen i Afghanistan.
Fredrik Brevig

Dette er på anmodning fra NATO som ønsker en generell avvikling av PRT-ene, med sikte på å gå over til en støtterolle for Afghansk militære styrker generelt. Man snakker nå om at Norge: «Avslutter sitt engasjement i Afghanistan», selv om en andel av de norske styrkene vil bli igjen i hvert fall til starten av 2013 som støttesoldater. Målet å starte overgangen til NATOs uttrekning av Afghanistan i løpet av 2014.Slik er den offisielle historien om Norges og NATOs «bidrag», «oppdrag» og «engasjement» i Afghanistan. Seierherrene skriver historien, og dette er slik NATO nå ønsker at denne historien skal stå, men hva skjedde – og skjer egentlig i Afghanistan?

Invasjonen
Afghanistan ble invadert med 11. september som bakteppe. Al-Qaida, som i tidligere tid ble støttet med flerfoldige millioner dollar av USA, skulle ødelegges som organisasjon og skulle bli fratatt Afghanistan som base for sine operasjoner. Afghanistan skulle demokratiseres og kvinner skulle få gå på skole. Med disse argumentene gikk styrker fra USA, Storbritannia og Australia inn 7. oktober 2001.I tillegg allierte man seg med de tapende krigsherrene fra borgerkrigen mellom disse og Taliban på 90-tallet, flere returnerte fra landflyktighet for å vinne tilbake makten de hadde mistet og de fikk særlig suksess i de nordlige områdene, derav deres fellesnavn som «Nordalliansen».I løpet av November hadde man erobret størsteparten av de Talibankontrollerte byene og kontrollerte til en viss grad områdene rundt. Taliban var på flukt.

Krigsherrene
Allerede fra starten var man alliert med mange av de krigsherrene som vesten, og særlig USA, hadde støttet militært og økonomisk under Sovjets invasjon av Afghanistan på 70- og 80-tallet, og til en viss grad også under borgerkrigen på 90-tallet. Mange av disse krigsherrene var selv med på å innføre Sharia-lovgivning og udemokratisk politikk etter at Afghanistans sosialistiske regjering hadde falt, lenge før Taliban slo dem under borgerkrigen og overtok makten, men dette var ikke til større bry for vesten enn at man feide det under teppet. Ei heller at krigsherrene selv sto bak flere krigsforbrytelser. Lite overraskende fortsatte krigsherrene sine herjinger i Afghanistan så fort de fikk tilbake den makt de hadde mistet, ikke bare gjennomførte de flere krigsforbrytelser slik som drap på krigsfanger, men flere har også overtatt rollen som narkotikabaroner i verdens største opiumsprodusent og de mistenkes også for å sta bak flere attentat (og forsøk) mot politiske motstandere, for eksempel mot den kvinnelige, pro-demokratiske, feministen Malalai Joya.En av de mest beryktede krigsherrene, Abdul Rashid Dostum, er nå general i det Afghanske militæret og overtar makten i Faryab-provinsen når Norge trekker seg ut. Det er disse krigsherrene og narkobaronene som i stor grad dominerer det Afghanske Parlamentet. Gjennom hele den politiske prosessen i Afghanistan har NATO sørget for å støtte opp om krigsherrene, som sine allierte, slik at det er disse som i praksis har overtatt makten i Afghanistan. Så lenge de er lydige mot NATO vel og merke.

Norges bidrag
Norge har gjennom ISAF-styrkene bidratt til okkupasjonen av Afghanistan primært i Faryab-provinsen. Med det velklingende navnet «Provincial Reconstruction Team» har man forklart «tilstedeværelsen» med et mål om å trygge provinsen mens man styrker den Afghanske hæren og politistyrkene. Ved siden av dette har både norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner og den norske stat drevet humanitært arbeide med det formål å øke levestandarden ved å få i gang viktige sosiale tjenester og infrastruktur. Sammenlignet med resten av Afghanistans fremgang kan man trygt argumentere for at Faryab har klart seg bedre. Sikkerhetssituasjonen har holdt seg på ca. samme nivå som da man først gikk inn i landet, dog er ikke dette så mye å skryte om da dette var under krigstilstander. På den humanitære fronten kan man jo bare lese NORADs rapport som nylig kom ut på bestilling av regjeringen, resultatene er i beste fall nedslående, på noen punkter har ting bedret seg litt, på andre punkter har det gått tilbake. Og dette er altså en av de bedre provinsene i Afghanistan.

Okkupasjon og uttrekning
Når man nå snakker om NATOs uttrekning fra Afghanistan vises det gjerne til at man har klart å sende jenter på skole noen steder, man har fravristet Taliban makten over landet og man har en demokratisk regjering.For oss som har vært i mot krigen hele tiden har aldri Karzai-regjeringen vært noe annet enn et nikkedukkeregime satt opp av NATO for å legitimere den nå over 12 år lange okkupasjonen av et av verdens fattigste land. Presidentvalget ble i stor grad sett på som illegitimt og det siste parlamentsvalget som ble holdt kunne vise til hele 40 % deltagelse, ble ansett som en fiasko av FN, og flere kandidater -særlig kvinner, ble truet av så vel Taliban som krigsherrer fra Nordalliansen.I løpet av krigen har det falt minst 24 000 sivile afghanere, sannsynligvis lang flere, men det finnes dessverre ingen virkelig pålitelige tall.Videre skal det nevnes at den uttrekningen som kanskje iverksettes i løpet av 2014 kun er en uttrekning av offisielle kampstyrker. Akkurat som i Irak vil man etterlate tropper i «rådgivende» stillinger, slik som den rådgivende panserbataljonen USA nå har i Irak, slik at man formelt er trukket ut selv om man beholder tropper innenfor militæret. Videre holder USA selv med på å konstruere militærbaser i Afghanistan som tidligst er ferdig i 2016, lenge etter at man formelt skal være trukket ut. Og sist men ikke minst er det en regjering innsatt av NATO, med en hær bygd opp av NATO, som skal styre landet i tiden etter dette. Og det er dette Norge har vært med å bidra til.