(10 - 2012) I desember 2011 avsto Norge fra å stemme for en FN-resolusjon som uttrykker dyp bekymring for rehabilitering av nazismen og omskriving av historien. Omskriverne vil gjøre frigjører til angriper og nazismen som offer. Orgie i antikommunisme
Norges indirekte forsvar for nazismen (FN-resolusjon A/66/460) burde ikke overraske noen. For media og myndigheter i Norge forsvarer med åpenbar fascistisk glød USA/EU/NATOs imperialistiske overfallskriger, det være seg Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya.

Og for tiden er det norske folk «offer» for det offisielle Norges løgner og krigsforberedelser mot Syria og det syriske folk. USA/EU/NATO bruker fascistiske metoder – demonisering og destabilisering utviklet av tyske gammelnazister i kampen mot kommunismen (se NCS 5412/1-1955 nedenfor) - for med militærmakt å tvinge frie suverene stater under kontroll av vestlig monopolkapital.

Glorifisering av nazismen, historieforfalskning og antikommunisme er en fellesnevner for den krigen monopolkapitalen nå fører mot folk og arbeiderklasse verden over. Og nettopp sverting av kommunister kjennetegner den hverdagsfascisme som daglig er uttrykt i Norge. Senest i dag (28.03.12) gjorde Dagsrevyen NRK1 pavens besøk i Havanna til en orgie i antikommunisme og løgner om Cuba.

Kapitalisme i krise
I dag er kapitalismen i krise. Samtidig som krisen forsterkes, skjerpes også motsetningen mellom kapital (utbytter) og arbeider (verdiskaper).

Vi befinner oss altså midt i en global klassekamp, med en arbeiderklasse temmelig utslått og forvirret. I Hellas, Portugal, Spania og Italia blir arbeidere, studenter og pensjonister drevet fra skanse til skanse av kapitalmakten m/ politiske allianser. Og vær ikke redd, «en krise vil også ramme Norge», lover Stoltenberg.

Nykonservatismen i USA, parallelt med en hurtig nyliberalistisk utvikling og sosialdemokratiets samarbeidslinje, har tragisk nok tatt fra folket selverkjennelsen om klassetilhørighet. Det har brakt folk og arbeidere i en tilstand av oppgitthet og forvirring. Og i den tilstanden blir man lett offer for fascistiske ideer og metoder - og for antikommunisme.

Verden bekymret
Samtidig som verden er bekymret for nynazismen og et voksende fremmedhat, kjører «verdenssamfunnet» med Norge, USA, EU og NATO i spissen, på med demonisering, destabilisering og intervensjon av stadig nye suverene stater. Nest sist ute var Libya, nå er det Syria sin tur og neste på listen er Iran. Så vil Hviterussland, Nord-Korea, Russland og Kina følge deretter, som de neste offer for vestlig imperialisme, med lille Norge aktivt gneldrende med i blodtåken av fascistiske løgner og metoder.

Og parallelt med imperialistiske overfallskriger, angriper også borgerskapet/sosialdemokratiet arbeiderklassen med full styrke. Sett i historisk perspektiv er monopolkapitalens angrep på internasjonal arbeiderklasse og kommunistene i ferd med å nå nye skremmende høyder gjennom aktiv historieforfalskning og et perverst likhetstegn mellom kommunisme og nazisme.

USA/EU/NATO rehabiliterer nazismen
Like før jul, den 19. desember 2011, avsto altså Norge i FN fra å stemme mot glorifisering av nazismen og mot falsifisering av historien (FN-resolusjon A/66/460). Derimot stemte en majoritet av 134 land for resolusjonen som altså «utrykker dyp bekymring» for rehabilitering og glorifisering av nazibevegelsen, og for en framvoksende rasisme og fremmedhat i verden. Tjuefire land stemte mot resolusjonen og 31 land avsto fra å stemme, deriblant altså Norge.

Så Norge er i praksis ikke hakket bedre enn de 22 «siviliserte» europeiske FN-land og USA som stemte for en legalisering av nazi-doktrinen, dvs. stemte mot arbeiderklassen sine rettigheter og for masseslaveriet. Norge stemte altså passivt for å tolerere folkemordet på jøder og det slaviske folk og for massedrapene på de andre folkegrupper som nazistene betraktet som laverestående undermennesker.

Sjokkert? La oss gjenta. Norge unnlot altså å stemme for en FN-resolusjon som (1): «Uttrykker dyp bekymring for glorifiseringen av nazibevegelsen og tidligere medlemmer av Waffen SS, inkludert reising av monumenter og minnesmerker og arrangering av offentlige demonstrasjoner for glorifisering av nazifortiden, nazibevegelsen og nynazismen»
Norge lot være å stemme for en FN-resolusjon som (2): «Uttrykker bekymring for gjentatte forsøk på å skjende og ødelegge monumenter reist til minne om disse som kjempet mot fascismen under Andre verdenskrig, så vel som ulovlig å grave opp eller fjerne levninger av disse personer, og med hensyn til dette anmoder resolusjonen stater om fullt ut føye seg etter deres relevante forpliktelse, inter alia, under Artikkel 34 i Tilleggsprotokoll til Genevekonvensjonen 1949.»

Norge stemte altså ikke for en FN-resolusjon som (3): «Stresser at den praksis som er beskrevet ovenfor gjør urett til minnet om de utallige som var ofre for forbrytelser mot menneskeheten begått under Andre verdenskrig, i særdeleshet disse begått av SS-organisasjoner og disse som samarbeidet med nazi-bevegelsen, og som i dag forgifter forstanden hos unge mennesker, og den forsømmelse stater nå gjør for effektivt å adressere slik praksis, er uforenlig med FNs medlemsstater under dets Charter og er uforenlig med formålet og prinsippene i Organisasjonen.»

Norge sammen med Tyskland, Hellas, Island, Sveits, Japan og 25 andre land avsto altså fra FN-resolusjonen «Eliminering av rasisme, rasediskriminering, fremmedhat og relatert intoleranse» (A/66/460).

Av de 22 land som stemte mot FN-resolusjonen, altså underforstått (implisitt) stemte for rehabilitering og glorifisering av nazismen, nazifortiden og nynazismen er flere kjent for sin rabiate anti-kommunisme og sterke nazisympatier: Albania, Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, Estland, Frankrike, Georgia, Irland. Latvia, Litauen, Monaco, Nederland, Polen, Romania, Slovakia, Spania, Sverige, Storbritannia, Tsjekkia, USA og Ungarn.

Historieforfalskning og jakt på kommunister
Femten år etter at kommunismen ble erklært «steindau» av bl.a. vår «sosialistiske» superminister Solheim, startet altså Europa på ny en organisert intensiv jakt på kommunister og krav om forbud mot kommunismen.

I 2006 vedtok parlamentarikerforsamlingen i Europarådet å fordømme «forbrytelser av totalitære kommunistiske regimer» med å linke sammen kommunisme og nazisme, og med å beklage at kommunistiske partier fortsatt var «lovlige og aktive i noen land».

Siden har det gått slag i slag med bl.a. «Prague-erklæringen om europisk samvittighet og kommunisme» (2008), EU-vedtaket om «23. august som en felles europisk minnedag for å minnes ofrene for nazismen og kommunismen» (2009), EU-erklæringen «Forbrytelser begått av kommunistiske regimer» (2010) og EU-plattformen «Europisk minne og samvittighet» (2011) - med mål å omskrive historien for å rehabilitere nazismen.

Sentral i glorifiseringen av nazismen og jakten på kommunister er østeuropeiske stater som Latvia, Litauen og Tsjekkia. Og den ultrakonservative svenske parlamentariker Göran Lundblad har i alle år vært svært aktiv i EU-systemet for å initiere vedtak som «fordømmer kommunismens forbrytelser», dvs. vedtak som er ren historieforfalskning og ren glorifisering av nazisme og fascisme. I dag «jobber» anti-kommunister svært aktivt med å skape en nødvendig forvirring og forvrenging av historien ved å sette likhetstegn mellom kommunisme og nazisme.

Fordømmer sosial rettferdighet.
Allerede i 2006 fordømte Lundblad klassekamp og offentlig eierskap. Han forklarte at «ulike elementer av kommunistisk ideologi, slike som likhet og sosial rettferdighet fortsatt forfører noen» og «en slags nostalgi for kommunismen er fortsatt levende» (https://www.guardian.co.uk/Colomnists/Colom...1710891,00.html).

Lundblad valgte «et godt år» for sin ideologiske offensiv: Altså femti år etter Khrusjtsjov sin fordømming av Stalin og kontrarevolusjonen i Ungarn. Allerede på 1980-tallet hadde en ny kontrarevolusjon og Verdensbanken sin «økonomiske sjokkterapi» lagt grunnlaget for demonteringen av Sovjetunionen og dermed også en aktiv omskriving av historien.

I omskrivingen er de sovjetiske lederne framstilt som monstre og likestilt med Hitler i sin «fordervelse». Og kommunisme og nazisme blir likestilt som de to største ondskaper i det blodige 20. århundret.

Guardian.co.uk (16. februar 2006) skriver at de fasjonable forsøk på å likestille kommunisme og fascisme i virkeligheten er moralsk og historisk tøv. Tross den «ubarmhjertige stalinistiske terror», som avisa skriver, var det ingen sovjetiske Treblinka og Sobibor. Ingen utryddelsesleire ble bygd for å myrde millioner. Sovjetunionen satte heller ikke i gang den mest ødeleggende krigen i historien som kostet nær 50 millioner liv. Faktum er at Sovjetunionen spilte den mest avgjørende rollen i bekjempelsen av det tyske krigsmaskineriet.

Lindblad og Europarådet velger som «faktagrunnlag» spinnet og fantasiene vi finner i «Black book of Communism» (1997). Her hevder forfatteren Stéphane Courtois at et 100-talls millioner mennesker er blitt «drept av kommunistregimer», hvor Stalin alene står for drapene på minst et par 10-talls millioner. Disse «fakta» er ren bullshitt. Overgrepene dokumentert i sovjetiske arkiver er imidlertid tragisk nok. De viser at 799 455 mennesker ble dømt til døden mellom 1921 og 1953 og at befolkningen i arbeidsleirene nådde 2,5 millioner på det maksimale (jfr. Friheten nr.11/2010).

Guardian.co.uk skriver at tross brutalitet og feil klarte kommunismen i Sovjetunionen, Øst-Europa og andre steder å levere en rask industrialisering. Den leverte masseutdanning, trygghet for arbeid og enorme fremskritt i sosial likhet og likestilling mellom kjønn. Og med sitt nærvær bidro den også til økte velferdsstandarder i Vest. Den hjalp antikolonistiske bevegelser og bidro som en mektig motvekt mot brutal vestlig dominans.

Fremmedhat og folkemord som politikk
I 1945 publiserte George Braziller «The Plot Against the Peace» (sammensvergelse mot freden) av Michael Sayers og Albert E. Kahn. Boken dokumenterer at nazidoktrinen eksplisitt (tydelig) definerer fremmedhat og folkemord mot raser som politikk mot Det slaviske folk og jøder:

«Umiddelbart etter at Hitler kom til makten, satte naziregjeringen i gang en systematisk kampanje med mål fullstendig å utrydde den jødiske befolkning fra Tredje riket ... Men det var mot Det slaviske folk, den tradisjonelle fienden av pangermanisme, at politikken med folkemord ble anvendt mest ekstensivt og vidtgående... «Det vil være en av sjefsoppgavene for tysk statsmannskunst», fortalte Hitler til Hermann Rauschning, «For all tid å hindre, med alle midler i vår makt, en videre forøkning av den slaviske rasen.»».

Så ved slutten av 2. verdenskrig var omlag 30 millioner av «den slaviske rasen» utryddet, og «bare» en tredjedel av dem var soldater. Så morderisk er altså nazidoktrinen - hatefull og avskyelig. Og ethvert forsøk på å rehabilitere nazismen vil være legitimering av slaveri og folkemord.

Likevel, og året er altså 2011, avstår Norge fra å stemme for en resolusjon som «utrykker dyp bekymring» for nazismen. Samtidig stemte «røverregimer» og «ondskapens akse» (Iran, Syria, Russland, Hviterussland, Nord-Korea, Venezuela og Cuba) - sammen med Israel - mot rehabilitering og glorifisering av nazismen, nazifortiden og nynazismen. Skremmende nok, de land (USA/EU/NATO) som rehabiliterer nazismen, var samme uken freidige nok ute med å fordømme brudd på menneskerettighetene i Syria. Med hvilke moralske og politiske standarder fordømmer USA/EU/NATO et presset regime som forsvarer seg mot imperialistisk infiltrasjon og utenlandske dødsskvadroner?

Hvitvasker nazi-kollaboratører.
Et likhetstegn mellom nazisme og kommunisme er ikke annet enn et forsøk på å hvitvaske kriminelle regimer som samarbeidet med Hitler, og peke på Nazi-Tyskland som eneste ansvarlige for massemordet på jøder og slaver. De fascistiske massemorderne, særlig i Øst-Europa, som samarbeidet med nazistene under krigen og tok livet av millioner uskyldige mennesker, prøver nå å stå fram som «heltemodige bekjempere av kommunistregimer».

Det er ikke vanskelig å se at de som roper høyest om «fordømmelse av kommunismen» er etablerte politiske krefter på høyresiden. Og det er pseudovitenskapelige forskningssentre og museer, og selverklærte spirituelle og politiske etterfølgere av Waffen SS, av Skogsbrødrene og andre nazisupportere.

I de baltiske stater er utviklingen mest alarmerende. Her blir rehabilitering av nazismen aktivt støttet av regjeringer og parlamenter, med Norge og EU som passive tilskuere på utsiden. Hvert år tildeler presidenten i Estland heltemedaljer til Waffen SS-veteraner. Og krigsdepartementet utdeler fond som støtter naziveteraner. I Latvia er det nynazistiske partiet klar for å tre inn i den nye regjeringen.
Som kjent, etter at de baltiske land «fikk sin frihet» i 1989, er ingen lokale nazister blitt straffedømt og mange er frifunnet. I Romania snakker landets president åpent om sine sympatier for fascisten Ion Antonescu. Situasjonen er for så vidt ikke bedre i Moldova, hvor parlamentet nylig har gjort lovvedtak som tillater at minnesmerker over soldater fra Den Røde Hær blir fjernet. I Ungarn erklærer et av de mest innflytelsesrike politiske partier både ideologisk og symbolsk kontinuitet med ungarske fascister.

Glorifisering av nazismen setter på spill framtiden i disse landene - og EU som helhet. En ny generasjon av europeere vokser opp med ideen om at de forbrytelser nazi-kollaboratørene utførte ikke er så farlige, så lenge de ble gjort i «kampen mot kommunismen og for uavhengighet».

Underskriverne av EU-initiativet «European memory and consciense», (europeisk minne og samvittighet - 2011), sier at deres intensjon er å skrive historiebøker for høyskoler og universitetsstudenter. I det planlagte undervisningsmaterialet, som sidestiller Hitler og Stalin som «likt ansvarlige for 2. verdenskrig», vil europeiske studenter bli innprentet toleranse for dem som samarbeidet med nazistene.

Organisasjonen «World without Nazism», en internasjonal bevegelse for menneskerettigheter med base i Russland, appellerer på det sterkeste til EU-parlamentet og parlamentsforsamlingen i Europarådet om å ta avstand fra EU-initiativet «European memory and consciense». For mange europeiske land vil initiativet tjene som et signal for å rettferdiggjøre og glorifisere deres eget samarbeid med nazistene - som i praksis betyr en gjenopptakelse av nazismen (Statement on Counteracting the Distortion of History of the Twentieth Century - 22.11.11).

Gjør frigjører til angriper.
«World without Nazism» understreker at tesen (en begrunnet påstand) om «likt ansvar» for 2. verdenskrig er fullstendig historisk ubegrunnet. Tesen tar ikke i betraktning den rollen vesteuropeiske land som Storbritannia og Frankrike spilte i kollapsen av det såkalte «Versailles»-systemet og som inspirasjon for Hitlers aggresjon østover.

München-forliket (1938) ble nettopp det nødvendige skritt for å starte 2. verdenskrig. Forliket ga Hitler klarsignal for en anneksjonspolitikk østover. Og i denne farlige og trengte situasjonen for Sovjetunionen, skapt av en vesteuropeisk samarbeidsavtale med Hitler, så pragmatikeren Stalin ingen annen løsning enn å inngå en ikke-angrepsavtale med Hitler.

Å pålegge Sovjetunionen ansvaret for 2. verdenskrig er ikke bare pervers historieforfalskning og glorifisering av nazikollaboratørene. I sin forfalskning av historien må omskriverne også forfalske domsavgjørelsene i Nürnberg-domstolen og hele «verdensorden» etter krigen.
Omskrivingen vil derfor ha uante konsekvenser. På basis av uomtvistelige bevis («incontrovertible evidence») fant og definerte domstolen i Nürnberg hvem som var angriper, offer og frigjører. Nå forsøker forfalsknerne av historien og EU-initiativet «European memory and consciense» å gjøre frigjører til angriper og angriper til offer.

Fascistisk korstog mot kommunismen.
Sterke krefter innenfor EU-systemet driver for tiden et fascistisk korstog mot kommunismen. De fascistiske forsøk på å likestille kommunisme med nazisme er del av en større offensiv mot enhver opposisjon mot den nyliberale agenda og monopolkapitalen. Fascistenes grove forvrenging av historien har som sentrum en revisjonisme som angriper kommunister og sosialister mens de samtidig nedtoner fascismens og nazismens forbrytelser.

Derfor fastholder revisjonistiske historikere som Niall Ferguson at «skylden» for andre verdenskrig må likt fordeles mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Historieprofessoren påstår at Stalin var «like mye aggressor som Hitler», ja til og med verre.

Ja, kommunismen er mye verre enn nazismen. For ifølge «beregninger» utført ved hjelp av ikke-vitenskapelige metoder av «historiker» Robert Conquest, er kommunismen «ansvarlig» for mange flere døde. Stalin drepte 100 millioner, Hitler bare tiendeparten, hevder «historikeren». Denne skjendige påstanden er støttet av «historiker» Orlando Figes som beskriver ikke-angrepspakten mellom Molotov og Ribbentrop som «en klargjøring for Holocaust».

Figes synsing er selvsagt vitenskapelig nonsens. Hans synsing er en skjendig krenkelse av de ofre det sovjetiske folk, motstandsbevegelser og kommunister over hele Europa gjorde for å nedkjempe nazismen. Tross mange feil bygde Sovjetunionen et egalitært samfunn som sørget for høy kvalitet på helsevesen, utdanning, kulturell aktivitet og sysselsetting for alle.

Sovjetunionen forsøkte å få slutt på en voldelig rasisme og anti-semittisme som tradisjonelt har plaget det russiske samfunn. Så vel å frigjøre kvinner ved satsing på barnehager og gjennomføre likestilling. Sovjetunionen sørget for betydelig hjelp til nasjonale frigjøringsbevegelser og til antikolonistiske bevegelser over hele verden - en kamp anerkjent av bl.a. Nelson Mandela.

USA/EU/NATO og arven fra nazismen.
La oss slå fast. Som lojale tjenere er målet for Norge, EU, USA og NATO det samme som for Nazi-Tyskland, nemlig å overfalle og erobre suverene stater i tjeneste for monopolkapitalen. Og blåkopien av USAs nasjonale sikkerhetsråd NCS 5412/1 fra 1955 er godt bevart og har fått ny lovkraft i USA/EU/NATOs imperialistiske aksjoner mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya - og nå Syria.

NCS 5412/1 fastslår at «I henhold til etablert politikk må områder dominert eller truet av internasjonal kommunisme utvikle undergrunns motstand og etablere dekte operasjoner og geriljaoperasjoner. Spesifikt må slike operasjoner inkludere hemmelige aktiviteter relatert til propaganda, politiske handlinger, økonomisk krigføring, direkte aksjoner, inkludert sabotasje, antisabotasje, ødeleggelser, redning- og omgåelse- og evakueringsmål, assistanse til undergrunns motstandsbevegelser, geriljaer og frigjøringsgrupper; støtte for urbefolkning og antikommunistiske elementer i truede land av den frie verden, narreplaner og operasjoner og alle overensbestemmende aktiviteter nødvendig for gjennomføre det forannevnte».

Her er altså oppskriften USA/EU/NATO i dag benytter for aktivt å demonisere og destabilisere det sittende regimet i Syria. Med snikskyttere, lojale al-Qaida-elementer, militante Muslim Brotherhood-grupper, libyske leiesoldater og egne private dødsskvadroner (Blackwater/Xe) og etterretning inne i Syria, er USA/EU/NATO ansvarlig for massedrap på syriske sivile, men legger likevel all skyld på al-Assad-regimet. USA/EU/NATO-blokken har i tillegg etablert det fascistiske påvirkningskontoret «Syrian Observatory for Human Rights» i London og med på laget har imperialistene fått med seg «menneskerettighetsorganisasjoner» som Amnesty International og Human Right Watch.

Ansvarlig for planlegging og gjennomføring av operasjoner beskrevet i NCS 5412/1 var OPC (Office of Poly Coordination), et kontor kontrollert av tyske nazister smuglet inn i USA av Pentagon under «Operation Paperclip». USAs rekruttering av nazistiske krigsforbrytere var en viktig del i USA og NATOs planer for å destabilisere, angripe og erobre Sovjetunionen (John Loftus: «America’s Nazi Secret», Trine Day Press 2010).

Siden 2. verdenskrig har nazistiske krigsforbrytere levd komfortable liv illegalt i Europa og USA. De har trukket i politiske tråder og det forklarer en del hvorfor medlemmer av EU avstår eller stemmer mot en FN-resolusjon som «utrykker dyp bekymring for glorifisering av nazibevegelsen». De siste par årene har entydig avdekket fallitten i det kapitalistiske system både i Europa og USA, og for første gang stemmer EU-land mot FN-resolusjon A/66/460, sammen med USA som tidligere har stått isolert alene i sin naziglorifisering.

Det nazistiske NCS 5412/1 (1955) gir oss verdifull innsikt i de metoder monopolkapitalen benytter for å erobre verden. Kanskje på tide å spørre Stoltenberg og Gahr Støre: Med hvilken autoritativ rett undergraver og overfaller Norge suverene stater som Afghanistan, Irak, Libya – og som etter hvert også vil inkludere Iran, Hviterussland, Nord-Korea, Russland og Cuba? En orwellsk forfalskning av historien er nå i ferd med å bringe oss på kanten av en 3. verdenskrig, med Norge som provokatør og angriper i forreste rekke.
Norge må ut av NATO - og ut av EØS. Norge for Fred. Hovedkilde: Carla Stea: «NEO-NAZISM: United Nations Anti-Nazi Resolution and Falsification of History: Iran, Israel, Russia United in UN General Assembly Vote against Neo-Nazism» - Global Research 22.01.12. Wikipedia har artikler som i detalj beskriver hvordan et politisk establishment i Europa/EU driver aktiv antikommunisme med støtte for nynazismen).