(Nr. 2 - 2012) Et hvert samfunn har sin overbygning av lover, normer, etikk og kultur. Den legger føringer for psykiatriens faglige normative og lovregulerte bestemmelser. Psykiatrien avspeiler majoritetens meningsstandard.

Ofte blir derfor minoritetens avvik fra den definerte normalitet gjenstand for samfunnets diagnostiske kultur. I ”Galskapens historie” (1958) skrev psykologen Michel Foucault at galskapens former er kulturskapte og deler av vårt samfunn og dets historie. Galskapen i sine synlige former er en del av samfunnets historie og vår egen. Behandling er å få de gale tilbake til det borgerlige samfunnets verdier.

I alle år har den norske psykiatriske nomenklaturen benektet enhver berøring med det politiske liv. Man har fra ledende hold – ikke minst fra Den Rettmedisinske Kommisjon - benektet den politiske siden ved psykiatrien. Den moderne psykiatrien beherskes i dag av biomedisinske ingeniører som melder til politikerne: Vi må ikke blande fag og politikk. Det er å føre oss bak lyset. Man ser bort i fra psykiaternes egne, subjektive verdinormer, moral og idealer som skjuler seg bak diagnosesettingen. Sjelden løftes blikket opp og ut for å få nye inntrykk av hvordan verden nå en gang er, om enn den synes bisarr, utforståelig og meningsløs.

Psykiatrien som påstås å være apolitisk og verdinøytral skal samtidig være fasit for hva samfunnet mener om galskap og normalitet. Denne ”objektive” vitenskapen har sine faglige og legitime røtter fra nettopp det samfunnet den tjener, ikke minst rettspsykiatrien som er konsipert av den akademiske, juridiske eliten, ikke av medisinen. Fasiten er i virkeligheten i samfunnets hender. Psykiatrien som fasit for galskap og normalitet er et gissel for samfunnskrefter som på forhånd har bestemt svarene. Svarene har bare fått latinske betegnelser - diagnosene.

For å beholde sin tro på politisk og kulturell nøytralitet har det ledende fagsjikt på en sublim måte fortrengt og benektet disse fakta. De forfinede bortforklaringer kunne selv være en psykiatrisk diagnose verd. Rettspsykiatri slik den bedrives i dag er en hver politisk, ideologisk og kulturell kunnskap bak lovovertrederens motiv og handling ikke tema.

Denne kunnskapsløsheten og manglende interesse for transkulturelle og ideologiske fenomener, i og utenfor Norge er tragisk, for psykiatriens troverdighet. Forskeren N. Coker påpeker dette i sin bok “Racism in medicine. An agenda for change”. Jeg vil kalle det en faglig unnfallenhet og uansvarlighet i omgangen med pasientgruppene det berører og innen rettspsykiatrien. Psykiatriens troverdighet settes derfor på prøve av fellesskapet. Det settes fort diagnoser på det esoteriske, fremmedartede og uforståelige. Radikal islam og ekstreme politiske syn og talemåter betegnes som bisart tankegods, paranoide vrangforestillinger og sterke personlighetsforstyrrelser. Både i, og særlig utenfor vårt samfunnssystem og kulturkrets, blir slike karakteristika ikke forstått som utelukkende galskap men som ideologi og politikk. Tilhengere av slike ideologier er både helter og forbilder for svært mange noe vi erfarer vi i sosiale medier i Norge og i Europa. Leverandørene av rasistiske og islamofobe ideer til disse media er ikke psykotiske men oppegående folk. De deler sine dystopiske framtidsvyer om rasehygiene, om rasens renhet og overlegenhet, med bl.a. helsedirektør Karl Evang før krigen. Ledende psykiatere og leger hadde samme oppfatning. Karl Evang gikk i storstilt grad inn for kastrering av tatere, sigøyner og samer, for å beholde de ”beste” egenskapene i folket. Han skrev i boka ”Rasepolitikk og reaksjon ” (1934): Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid.» Vi vet at de mest ekstreme rasistiske tanker og programmer var normative i store deler av befolkningen i Europa og i USA. Høyreekstreme, fascistoide, islamofobiske ideologier er i dag utbredt særlig i Polen, Ungarn, Tsjekkia, Romania, Estland m.fl. Er meningene patologiske?

Anders Behring Breivik har eksponert i sitt manifest tankegods som har solid fotfeste i virkelighetens verden og er ingen vrangforestilling, men ren politikk.

Når Breivik legger ut om at han er en tempelridder i fortroppen til forsvaret av Europa mot en muslimsk okkupasjon som er initiert av ”kulturmarxister” kan det virke som klassiske vrangforestillinger for psykiatere som ikke kjenner til teoriene bak det. I den boblen Breivik har befunnet seg, foran PC-en på gutterommet i digital kontakt med rasistiske, islamofobe og konspiratoriske miljøer verden rundt, så er dette en virkelighetsoppfatning som støttes av nok folk til at man kan oppleve det som «normalt». Betydelig stoff til Breiviks tankegods er levert av genuine rasister, hysteriske media og opportunistiske politikere som betrakter "de andre", innvandrerne og særlig muslimene, som underlegne og mistenkelige. Det er de onde gruppebildene som fester seg. Konspirasjonsteoriene kan blomstre.

Psykiatriens politiske funksjon er også klart manifestert i to berømte judisielle saker
Sverre Riisnæs som var innenriksminister under Quislingregimet skjøt selv dødsdømte under krigen. Han risikerte dødsstraff under landssvikoppgjøret. Psykiatrene Lundh og Bauge observerte ham på Reitgjerdet Sykehus og erklærte ham sinnssyk. Etter få år var han en fri mann. Lundh var trosfelle av Riisnæs. Som tidligere overlege på Reitgjerdet har jeg lest den rettspsykiatriske erklæringen. Bak konklusjonen lå politiske sympatier og motivet for Lundh var å berge sin partikamerats liv.
Nobelprisvinneren Hamsun ble erklært å ha ”varig svekkede sjelsevner” på grunn av utviste nazisympatier alene. Han var aldri medlem av NS. Riisnæs og Hamsun delte synspunkter med tusenvis av nordmenn og millioner av andre i Europa. Alle hadde neppe paranoide vrangforestillinger uten røtter i virkeligheten. Det var krav fra det politiske establishment, om enn svært fordekte, at Hamsun måtte unngå fengselsstraff da man jo ikke uten videre kunne fengsle en av Norges største – om ikke Europas største forfatter – som landssviker. Den politiske psykiatrien er altså ikke av ny dato selv om den benektes.

Rettspsykiatrien er ingen verdinøytral og apolitisk vitenskap. Den positivistiske holdningen med ensidig biologisk tenkning i psykiatrien og neglisjering av samfunnsmessige, kulturelle og ideologiske faktorer er helt uegnet for å vurdere lovovertrederes politiske og ideologiske motiver.

Strafferetten må revideres snarest på rettspsykiatrifeltet ellers blir denne Behring Breiviksaken rettspsykiatriens ruin.