(Harald Øystein Reppesgaard - nr 8 - 2011) ”MATKJEDEUTVALGET” HAR LAGT FRAM SIN RAPPORT OM MAKTA I MATVAREBRANSJEN. UTVALGETS LEDER STEENSNÆS (KRF) OG DE ANDRE MEDLEMMENE HAR GÅTT GRUNDIG GJENNOM LEDDENE FRA MATEN KOMMER FRA JORD TIL BORD.

Allikevel er det en total mangel på analyse av den grunnleggende økonomiske årsaken til monopoliseringen i matbransjen som ellers i samfunnet. Det kunne man ikke forvente av en gruppe med et borgerlig, kapitalistisk tenkesett (Lysbakken inkludert). Rapporten beskriver tilstanden overflatisk og finner ikke svar på hovedspørsmålet: Hvorfor er maten dyrere enn i andre europeiske land og et elendig vareutvalg?

I dag har vi høyere priser og dårligere utvalg enn de fleste land i Europa. Mange vil si at dette forklares med tollmurer og høyt lønns- og kostnadsnivå. Utvalgets undersøkelser viser at dette ikke er hele forklaringen. Det er særlig den svekkede konkurransen de store matvarekjedene imellom som bekymrer.

Det er fare for et stilletiende prissamarbeid i et marked som er så uoversiktlig som det norske. Det hindrer ytterligere konkurranse, sier Steensnæs.

Han frykter at dersom utviklingen i Norge fortsetter i samme takt og retning, vil det være uheldig i forhold til en sunn konkurranse, og et balansert maktforhold i matkjedene. Hva er nå det under kapitalismen?

Det foreslås en lov om god ”handelsskikk” som skal regulere forholdet mellom kjedene og leverandørene, dvs. det området som er mest skjult for innsyn og der profittmaksimeringen skjer. En ombudsmann skal se til at loven overholdes. En dagligvareportal skal opprettes der forbrukerne kan se hvilken kjede som er billigst på de varer en vil kjøpe. Man vil regulere franchisesystemet og ha eierbegrensninger for matbaronene.
Matvareutvalget hevder, i følge Dagbladet (14.04), at monopolene samarbeider om priser, truer leverandører, bedriver maktmisbruk og stenger småprodusenter ute. Det er ICA, Rema 1000, NorgesGruppen og COOP som får skylda. Det er dyp konflikt og skitne metoder som brukes. Slik blir forbrukerne flådd. Sådan er jo kapitalismen. Ingen ny oppdagelse.

Slik presses prisene opp
VGs eksempel 13.04:
Prisen på dagligvaren er 11 kroner. Matvarekjeden stikker av med 6,20 kroner i bonuser, rabatter og fortjeneste.
Vi har tatt utgangspunkt i en vare som koster 11 kroner, før moms. Det kan være en sjokolade, kjeks, lyspære eller et annet dagligdags produkt. VG baserer fremstillingen på samtaler med produsenter og andre aktører. Dagligvareleverandørenes forening mener dette er Dette får produsenten av varen:
1. Kostnaden ved å produsere varen er 2 kroner.
2. Så kommer produsentenes kostnader til lønn, investeringer, forskning og beregnet fortjeneste: Kroner 2,80.
Det betyr at prisen fra leverandør er 4,80 kroner.
Dette tar matkjeden:
1. For å komme i dialog med NorgesGruppens grossistledd, Asko, kreves en grossistrabatt på 50 øre.
2. Så må produsenten betale en varelinjerabatt direkte til kjøpmannen på 3,50 kroner, for å få varen inn i hyllene.
3. Deretter må produsenten betale en såkalt bonus av D-pris til NorgesGruppen, som er på 40 øre.
4. I tillegg kommer utgiftene til såkalt Joint Marketing (JM), på 80 øre, som produsentene må betale for at varene deres skal bli med i annonsekampanjer og få god plass i butikk.
5. Da er vi oppe i 10 kroner. I tillegg kommer 1 krone i et intrikat system av såkalt d-pris og dekningsbidrag / fortjeneste.
Samlet har prisen steget fra 4,80 kroner fra produsent til 11 kroner til forbruker.
Det gir NorgesGruppen samlet 6,20 øre for å hente varen hos produsent og plassere den ut i butikk, annonsere og selge den.
Dette er et representativt eksempel som viser et konglomerat av bonuser og såkalte rabatter, som i realiteten ikke er rabatter, men kostnader forbrukeren belastes med.
Prisoppsettet tar utgangspunkt i JM på syv prosent, bonus på 3,2 prosent og grossistrabatt på fem prosent.

Debatt uten mening
Debatten er i gang om prisene og utvalget av matvarer. Utvalget har ikke utpekt ”syndere” men flasketuten peker i retning av de 4 matvarekjedenes monopolmakt og prisfastsettelse. Fra monopolene går kritikken mot tollmurer og at bøndene er inneffektive og dermed for kostbare. Alle skylder på hverandre. Utvalget har ikke vist evne til å rydde opp i Svarteperspillet. Bonden og småbrukeren – produsenten er den mest sårbare og utbyttede i kjeden. Råvareprodusenter er alltid taperne i kapitalismens merverdiskapning. De andre leddene beriker seg på produsentenes bekostning, spesielt sluttleddet – utsalgsstedene. Når Rema 1000s Robert Reitan bedyrer at de ”bare” har 3 % fortjeneste må vi spørre av hva? Det er nettopp dette regnskapet man ikke får oversikt over. Avtaler og betalte gjenytelser mellom leddene er av hemmelige og av nesten mafiøs karakter. Utsalgsstedene har kjøpt seg inn i leverandørkjedene (NorgesGruppen, Tine, Nortura) og kan kontrollere prisene i begge ledd. Tilsynelatende forhandlinger drives av matbaronene som sitter på begge sider av bordet. Matmaktkontrollen er perfekt.
Et blodfattig Konkurransetilsyn har vært taus i denne halvkriminelle utviklingen der alle kontrollmekanismer har ligget død. Tilsynet har ligget på likskue og vist seg fram blek, urørlig og avsjelet. Hvorfor har man ikke en solid fungerende og styrende kartellovgivning på alle områder som omfatter menneskenes grunnleggende behov? Alle lover som skulle beskytte forbrukerne er blitt fjernet av ulike blåe og rødgrønne regjeringer. Prisloven som før regulerte prisene på mat, strøm, boliger m.m. forsvant. Markedets ”sosiale” funksjon skulle verne oss mot prisovergrep.

For de som kan det mest elementære om marxismens politisk økonomi kommer denne type monopol som forventet. I den skjerpete kapitalistiske konkurransen på det frie marked må virksomheter slå seg sammen, eller sørge for konkurrentens død, for selv å overleve. Akkumulasjon av kapital, kontroll med råvarer, foredling, transport og distribusjon samles i få hender som beriker eierne på bekostning av vanlige mennesker. Konkurransen blir fiktiv. Man selger den billigste og dårligste vare til høyest pris på et market som sammenslutningen av de private næringsdrivene – kartellene – dominere. For å beholde sin makt er det vel kjent at karteller og monopoler bruker skitne triks og manipulasjoner som Dagbladet beskriver. Dersom myndighetene ikke selv legger klare føringer og begrensninger for disse antidemokratiske kreftenes pris- og profittfastsettelse, blir utvalgets rapport et slag i løse lufta.

Jordbrukspolitikken
Utvalget har ikke tatt stilling til jordbrukspolitikken. Bonden og småbrukeren er det svakeste leddet i matmakta og utbyttes som forbrukeren. Vi har knapt 48.000 bruk i Norge som skal sørge for sikker og god matproduksjon, trygge en bosetting i distriktene, ivareta et kulturlandskap og være en beredskap mot matkriser. For dette har han en timelønn i snitt på 40-50 kr. Det finns ingen matbaroner i dette mellomlaget i befolkningen. Jordbruksstøtte har man i alle EU-land men den brukes for å nedlegge bruk, fjerne melke- og kornproduksjon m.m. Man blir rikelig lønnet for å ha den private jorda brakk. Støtten til norske bønder fører til produksjon og levende bygder - det motsatte. Landbruksstøtten må heller økes slik at matprodusentene får bra levekår.

Matbaronene forsøkte allerede før Matkjedeutvalgets rapport forelå å sverte alle forslagene som lekket ut. Som magikerne ville de for all del flytte oppmerksomheten fra leddene der fikse-trikse-kulturen lever. Bøndene, tollmurene og det høye generelle kostnadsnivået fikk skylda. Noen snakket om en ”sosialistisk” konspirasjon mot adelskapet innen matbransjen.
Ja nytter ikke noe er siste middel nettopp en sosialistisk konspirasjon for at utbyttingen av vanlige folk sterkt begrenses.

Kilder: Dagbladet, VG-Nett
ABC- nyheter, Karl Marx: Politisk Økonomi